«Å lese greske skuespill føles litt som en migrene. Det er en gåte eller en knute inni dem som jeg ikke umiddelbart forstår – og arbeidet går ut på å løse opp den knuten,» sier Emma D’Arcy ettertenksomt.

D’Arcy, kjent for fans av House of the Dragon som Rhaenyra Targaryen, arvingen til Jerntronen, snakker om The Other Place, et skuespill løst basert på Sofokles’ Antigone, som snart åpner på The Shed i New York. Denne kraftige tilpasningen er ikke lagt til antikkens Hellas, og heltinnen Annie – spilt av D’Arcy – er ikke en konges datter. I stedet er hun en fremmedgjort ung kvinne som vender tilbake til en sammensatt familie, hvor onkelen Chris (Tobias Menzies) prøver å bygge et nytt liv med sin kone og ønsker å begrave sin brors aske, som fortsatt befinner seg i familiens hjem. Annie er kraftig imot dette.

Som D’Arcy forklarer: «På sitt enkleste har du en karakter drevet av å avsløre fortiden – sannheten, historien – og en annen som er desperat etter å skjule, kamuflere og begrave den. Det blir den sentrale motoren i tragedien.»

Resultatet er et svidende drama som fikk publikum på National Theatre i London, hvor produksjonen åpnet sent i 2024, til å gispe i overraskelse, sjokk og medfølelse. «Jeg har sjelden vært med i en forestilling som bare lyste opp salen,» sier Menzies lavmælt. «Det var mange ganger hvor vi var genuint foran publikum, noe som er stadig vanskeligere å gjøre fordi publikum er så historiekyndige. At folk ikke helt ser hva som bobler under føttene deres, er elektriserende.»

Vi snakker over Zoom med Alexander Zeldin, som skrev og regisserte The Other Place. Han er mest kjent for The Inequalities Trilogy, en serie skuespill som undersøker livene til mennesker i fattigdom. (Et av dem, Love, ble satt opp på Park Avenue Armory i 2023.) The Other Place var hans første oppdrag med å arbeide med en eksisterende tekst.

«Det var et veldig ukomfortabelt utgangspunkt for meg,» sier Zeldin. «Jeg innså tidlig at jeg ikke kunne lage en rett-frem moderne tilpasning. Så jeg tok et skritt tilbake, tenkte mye, og fant en vei inn.»

Han snakker fra den greske øya Hydra, hvor han tilfeldigvis skrev første utkast. «Jeg mener at et teaterstykke er en hendelse – noe du gjør i 3D. Det er ikke rent litterært, selv om det starter der. Å være i Hellas en stund gjorde det klart at dette måtte være en dypere undersøkelse av stykket resonans.»

Prosessen involverte tre workshops etterfulgt av en seks ukers repetisjonsperiode. D’Arcy og Menzies var knyttet til prosjektet fra begynnelsen «fordi jeg elsker å skrive med skuespillere i tankene,» forklarer Zeldin. «Det var en rik, spesiell og unik prosess,» bemerker Menzies. «Helt fra starten føltes det som en virkelig god kombinasjon av sinn. Det var veldig berusende og emosjonelt til tider.»

Et dyp studium av sorg og relasjonsdynamikk, understreket av hjemsøkende musikk fra Foals’ Yannis Philippakis, utforsker The Other Place klassiske greske temaer som ære, incest og arv innenfor den naturalistiske rammen av en moderne familie. Som i Oedipus – en annen tilpasning som spilles i New York denne sesongen – knuser det forferdelige behovet for at sannheten skal komme frem alle forsøk på å skjule den. (På en måte fortsetter The Other Place historien om Oedipus, siden Antigone og hennes søster Ismene – her omtolket som Annie og Issy – er hans døtre.)

For D’Arcy ligger appellen med antikk gresk drama for samtidspublikum delvis i dens «skala»: «Jeg tror det handler om deres evne til å holde emosjonell og psykisk skala innenfor et hjemlig rom,» sier de. «Vi er i et øyeblikk som kanskje har overg—» «Vi hadde blitt slitne av mye av det teatralske arbeidet vi så. Det er en søken etter en annen type skala.»

De er takknemlige hvis noe som House of the Dragon er det som driver folk til å engasjere seg med materialet. «Jeg liker arbeidsflyten til denne litt mystiske, ofte ganske forvirrende tingen som kalles profil, som får unge mennesker til å gå inn i teaterrom hvor de kan ha opplevelser ulike mange andre,» sier D’Arcy. «Det føles veldig håpefullt. Det folk glemmer er at noe faktisk kan skje på et teater. Jeg tror det er derfor det yngre publikummet virkelig responserte til det.»

Zeldin stemmer entusiastisk inn: «Ja, det er et av de få rommene vi har hvor noe virkelig umediert faktisk kan skje.»

Deretter tar Menzies opp temaet. «Derfor tror jeg det er stadig viktigere å skyve tilbake mot Netflix’ innflytelse på teater. Noen ganger går du for å se teater og det prøver å etterligne det der. Det føles for meg som et frafall av vårt ansvar i teater. Vi må holde stand og gjøre det til et rom hvor folk kan kommunisere sammen med gamle historier og store ideer, og ikke la det bli til en widget.»

Som D’Arcy elsker Menzies å spille på scenen – men han setter også pris på sin skjermkarriere. Han ble vidt kjent for sin sensitive portrettering av prins Philip, hertugen av Edinburgh, mot Claire Foys dronning Elizabeth i The Crown, og kommer til The Other Place rett etter hovedrollen som Edwin Stanton i historieeposet Manhunt. Hans nyeste filmrolle var som en manipulerende investor i Brad Pitts Grand Prix-ekstravaganza F1.

«En av tingene jeg elsker med jobben min er behovet for å skifte skikkelse for forskjellige rom,» sier han med et glis. «Det er egentlig de samme greiene, men du skrur bare på forskjellige nivåer, og åpenbart kan det se ganske annerledes ut.»

D’Arcys neste store skjermopptreden, bortsett fra fjerde sesong av House of the Dragon – som slippes om sommeren – vil være i Digger, den nye filmen til Alejandro G. Iñárritu, med Tom Cruise i hovedrollen. «Det var ulikt alt annet jeg har gjort,» sier de. «Med Alejandro er målestokken helt oppe i taket. På de fleste filmsett er det tradisjonelt det man ønsker i et verk og den praktiske virkeligheten, og så blir verket et kompromiss mellom de to polene. Med Alejandro er det på en måte hans måte eller ingen måte. Mannen har et slikt syn. Også, Tom Cruise er strålende. Han er fantastisk og han vil være fantastisk i denne filmen.»

Men for nå er alles oppmerksomhet rettet mot overføringen av The Other Place. «Det jeg ser mest frem til er å komme inn i repetisjonssalen og fordype det vi har,» sier Zeldin. «Jeg elsker å komme tilbake til arbeid; jeg tror alltid det blir bedre andre gang. Jeg vil ikke bli for politisk, men dette er en magisk mulighet til å gjøre ting som er på grensen, kunst som er litt der ute. Dette er ikke øyeblikket å nøye seg med middelveien.»

The Other Place er på The Shed fra 30. januar til 1. mars.

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Emma D’Arcy, Tobias Menzies og Alexander Zeldin som diskuterer å bringe The Other Place til The Shed.



Generelt / Nybegynnerspørsmål



Sp: Hvem er Emma D’Arcy og Tobias Menzies?

S: De er anerkjente britiske skuespillere. Emma D’Arcy er best kjent for rollen som Rhaenyra Targaryen i House of the Dragon. Tobias Menzies er kjent for å spille prins Philip i The Crown og Edmure Tully i Game of Thrones.



Sp: Hva er The Other Place?

S: The Other Place er et kraftfullt, intimt scenestykke skrevet og regissert av Alexander Zeldin. Det er et drama om en familie i midlertidig bolig, med fokus på kampene og menneskeligheten til mennesker i Storbritannias sosiale omsorgssystem.



Sp: Hvem er Alexander Zeldin?

S: Alexander Zeldin er en britisk-fransk forfatter og teaterregissør. Han er kjent for å ha skapt en serie kritikerroste, samfunnsbevisste skuespill, inkludert The Other Place, som ofte føles mer som virkelige opplevelser enn tradisjonelt teater.



Sp: Hva er The Shed?

S: The Shed er et stort kultursenter i New York City, lokalisert i Hudson Yards. Det er kjent for å presentere innovativt og banebrytende arbeid innen teater, musikk og visuell kunst.



Sp: Hvorfor er denne produksjonen en stor greie?

S: Den bringer et feiret og emosjonelt rått britisk skuespill til en stor New York-scene, med to svært kjente TV-stjerner i en helt annen, intens teatersetting.



Om produksjonen / Den kreative prosessen



Sp: Er dette et tradisjonelt skuespill med en klar handling?

S: Ikke egentlig. Zeldins arbeid beskrives ofte som hyperrealistisk eller inspirert av verbatim-teater. Det fokuserer på å skape autentiske øyeblikk og emosjonell sannhet, ofte uten en konvensjonell handling, for å fordype publikum i karakterenes virkelighet.



Sp: Hva er tonefallet eller stilen i stykket?

S: Tonen er intens, empatisk og ofte ukomfortabel. Den er designet for å få publikum til å føle spenningen, frustrasjonen og det skjøre håpet til karakterene. Stilen er minimalistisk og naturalistisk.