Den første gangen skjedde det under en hetebølge. Jeg var rød og svimmel, vinduer stående vidt åpne, med svette som rant nedover ryggen min. Da et tog rullet forbi leiligheten hans, slapp jeg lyd fra meg—for meg var det en fuktig stønn av velbehag, men han hørte sannsynligvis noe som minnet mer om en såret sjøfugl.

Han stoppet. "Alt bra?"

"Ja," gispet jeg. "Jeg kom nettopp veldig hardt."

Han så meg inn i øynene og sa det ene ordet hver kvinne drømmer om å høre i senga: "K."

Kanskje han trodde på meg, kanskje ikke. Uansett kikket han ned på pikken sin og ga den et anerkjennende nikk. Og som generasjoner av kvinner før meg, fortsatte jeg—høyt, dramatisk, sa alle de riktige tingene, krummet ryggen og sukket som en erfaren skuespillerinne.

Synd Stella Adler aldri holdt et kurs i å late som man fikk orgasme.

Vi møttes da jeg prøvde å ikke føle noe. Han var den ultimate downtown-typen: deltids scenograf, deltids skater (hva nå enn det betydde), alltid med en gitar, dekket av tatoveringer, og dypt forpliktet til aldri å svare på meldinger. Han minnet meg på at verden ikke dreide seg om meg, lovet at han kom bort, og sovnet før han dukket opp.

Leiligheten hans var en walk-up i Chinatown gjemt under Manhattan Bridge, der himmelen føltes for nær og luften luktet durian. Stedet hadde den klassiske jernbaneleilighetsplanen—lang og smal, med soverom i hver ende. Rommet hans hadde en madrass på gulvet, en streng med fairy lights som aldri ble slått av, og flassende plakater på veggene. Hver gang et tog passerte, ristet hele bygningen som om den kunne kollapse.

Vi hadde ikke mye til felles bortsett fra en felles frykt for intimitet, men jeg så ham nesten hver dag i tre uker. Han hadde en imponerende stor pikk og følelsesmessig dybde som en kjøkkensvamp, men han rullet perfekte joints og kysset som om han prøvde å viske meg ut. Når jeg ser tilbake på det med en fullt utviklet hjerne, hadde jeg aldri tolerert den typen manne-barn-atferd nå. Men på den tiden føltes det minimum som nok. Det er det med å være ung og livredd ensomhet—du overbeviser deg selv om at smuler er et festmåltid fordi du er redd de skal forsvinne. Kanskje det føltes tryggere å late som enn å be om mer og bli avvist.

Noen av venninnene mine er Oscar-verdige i å late som—ekte Meryl Streeps av soverommet. La oss kalle en av dem Sue, vinner av Beste Prestasjon for rollen i One Night Stand med Marco Bartenderen. (Applaus.) Problemet? Sue ble for god. Nå antar hun at alle menn forventer fyrverkeri, selv om de ikke har gjort noe for å fortjene det. Verre enn så—hun er overbevist om at alle andre også later som—uærlighet skaper paranoia.

Jeg har kommet til å se mine elendige skuespillerferdigheter som en velsignelse. Etter det første (og eneste) forsøket ble ærlighet standarden min. Og her er greia: ærlighet har en tendens til å skape mer ærlighet. Jeg har måttet faktisk snakke med partnere om hva vi liker, ikke liker, og—mest viktig—hva vi virkelig ønsker.

Jeg er ikke her for å dømme noen som har latt som. Hvis jeg hadde vært bedre på det, hadde jeg kanskje fortsatt gjort det. Men å miste det valget tvang meg til å stille vanskelige spørsmål: Hvorfor later vi som? Hvem lurer vi egentlig—dem eller oss selv? Handler det om å beskytte skjøre egoer, eller har vi internalisert ideen om at vår tilfredsstillelse er valgfri, bare en opptreden i stedet for noe vi fortjener?

Bare se på porno. I nesten hver scene er kvinnen—Porno får det til å virke som om å skrike under sex er like naturlig og enkelt som en orgasme. For mange menn har det blitt deres primære seksualundervisning. Første gang noen fingret meg, gjorde han det som en deltaker på Chopped med 30 sekunder igjen og ingen rett klar. Det gjorde vondt. Han var bestemt—men håpløs. Jeg sa ingenting, og jeg lurer fortsatt på om han noen gang forbedret teknikken sin.

Her er poenget—eller kanskje en vekkeklokke: La oss droppe opptredenen og faktisk lære, selv om det betyr å starte på nytt. (Nei, Michael, det er navlen min. Ta det rolig, Joe—pneumatiske hammere hører hjemme på byggeplasser.)

Nå, hvis jeg ikke er i nærheten av å komme, sier jeg det. Ingen late-å-komme-scener, ingen teater, ingen skadebegrensning. Hvis noe føles feil, stopper jeg. Det er kleint, selvsagt—ingen elsker å være den som stopper for å prate midt under sex—men jeg foretrekker det fremfor å late som.

Jeg pleide å tro at sex handlet om å bli likt. Nå ser jeg på det som samarbeid—to mennesker som gjør noe litt rart sammen og prøver å ikke ødelegge det. De beste opplevelsene er rotete, ærlige, og noen ganger overraskende givende. Det handler om å ta imot det som tilbys uten skam—som å gå hjem barbeint med skoene i hånden og hår i munnen. Eller å se noen inn i øynene midt i akten og si, "Nei, ikke i nærheten engang," og se dem ta det med ro. Ingen overdrivelser, ingen film-magi—bare virkeligheten.