Jasmine Amy Rogers, gjennombruddsstjernen fra Boop! The Musical, sitter i en hjørnebås på Sardi’s og knepper øynene. «Er det Idina Menzel?» spør hun og kikker på en karikatur av Wicked-skuespilleren på den andre siden av rommet. Restaurantens vegger er dekket av tegninger av Broadway-legender – blant dem Elaine Stritch, Bernadette Peters og Phylicia Rashad – som henger over gjestene. Nå har Rogers selv blitt en del av denne rekken som førstegangsnominert til Tony for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal, en milepæl hun beskriver som «veldig, veldig vill. Det er for stort, for spennende.»

Hennes opptreden som den sensuelle, krøllpannede Betty Boop – brakt til live fra tegneserien – fikk strålende anmeldelser da musikalen åpnet på Broadhurst Theatre i april. I dag er hun en blanding av Jasmine og Betty: rett fra en presentasjon for turne-produsenter, har hun fortsatt på seg det storeøyde Boop!-sminket, men ser ellers ut som en skuespiller på fritid i ermeløs topp, jeans og sneakers.

Den livlige (om enn noen ganger forvirrende) forestillingen – tenk Barbie møter The Wizard of Oz – er regissert med flair av Broadway-veteran Jerry Mitchell, som også er nominert til Tony for beste koreografi. Med musikk av David Foster, tekst av Susan Birkenhead og manus av Bob Martin, følger historien Betty som forlater sin animerte verden i en eksistensiell frustrasjon og havner i dagens New York for å finne seg selv. Kjærlighet og selvoppdagelse følger.

Som 26-åring er Rogers den yngste nominerte i sin kategori på flere tiår og er fortsatt i ferd med å venne seg til rampelyset. «Hvis jeg sitter og tenker for mye på hvor stort dette er, begynner jeg å spinne litt,» innrømmer hun med en latter. De andre nominerte inkluderer Audra McDonald (Gypsy), Nicole Scherzinger (Sunset Boulevard), samt Megan Hilty og Jennifer Simard (Death Becomes Her).

McDonald sendte til og med blomster og cupcakes til henne etter at nominasjonene ble kunngjort. «Vi sender meldinger frem og tilbake – det har vært veldig hyggelig,» sier Rogers. Det er en fullstendig sirkel for henne, når hun husker hvor imponert hun var da hun så McDonalds Tony-opptreden i 2016 for Shuffle Along på videregående – spesielt de høye sparkene skuespilleren utførte mens hun var seks måneder gravid. «Jeg tenkte, Wow, hun er helt sprø for å gjøre det. Det var utrolig!» Andre favorittøyeblikk fra Tony inkluderer Jennifer Hollidays legendariske opptreden av «And I Am Telling You» fra Dreamgirls i 1982 og Hamilton-ensemblets medley av «History Has Its Eyes on You» og «Yorktown» i 2016.

Rogers vokste opp i nærheten av Boston og senere i Texas, og var en energisk unge som sang hele tiden. «Jeg satt på rommet mitt og sang Disney-prinsesselåter. Moren min var også besatt av Wicked og Rent,» sier hun om sine tidlige inspirasjonskilder. Hennes store, sammensatte familie – med stesøsken og halvsøsken – var, i hennes egne ord, «mye godt kaos.»

På videregående utenfor Houston tok hun teater mer alvorlig. Roller som moren i In the Heights og Candy i den obskure Zombie Prom fikk henne til å innse at hun faktisk kunne gjøre dette. I sitt siste år var hun finalist i Jimmy Awards i 2017, en nasjonal musikalteaterkonkurranse for videregående elever. Et klipp av henne som synger «Easy as Life» fra Aida under seremonien antyder den rå intensiteten hun nå bringer til Betty Boop.

Etter to år ved Manhattan School of Music droppet hun ut og fikk raskt en rolle i Becoming Nancy, en ny musikal regissert av Jerry Mitchell som hadde premiere i Atlanta i 2019. Etter en turne som Gretchen Wieners i Mean Girls, fikk Mitchell henne til å prøvespille for rollen som Betty i Boop!s prøveforestilling i Chicago i 2023. (Hun hadde spilt en mindre rolle i en tidligere workshop.)

Hun var ikke forberedt på den tap-dominerte koreografien i den første prøvespillingen. «Det var forferdelig!» Selv om hun hadde vært konkurranse-danser som barn, sluttet hun å trene etter at hun flyttet til Texas som 11-åring. Likevel trodde hun at hun kunne late som – og tydeligvis klarte hun det. Hun håpet at hennes naturlige talent ville bære henne gjennom, men hun tok feil. «Det var knusende – jeg dro hjem og gråt,» husker hun, og minnet får henne fortsatt til å rynke på nesen. Hun fikk ikke rollen den gangen.

Senere samme vår, mens hun hjalp en venn med en annen forestilling i en øvingssal på Manhattan, hørte hun musikken fra Boop! komme fra gangen. Rogers gravde litt og fant ut at produksjonen fortsatt ikke hadde funnet sin Betty. Hun tilbrakte dagen med å gå rundt i Midtown og tenke på hva hun skulle gjøre, før hun endelig ringte agenten sin. «Jeg sa: ‹Jeg vet ikke hva vi må gjøre, men jeg må komme meg tilbake dit.› Jeg hadde aldri gjort noe sånt før.» Det fungerte. De neste to ukene tok hun så mange tap-timer som mulig på Broadway Dance Center før den andre prøvespillingen.

Resten er historie. Hennes opptreden er en mesterlig balansegang – hun gir dybde til en notorisk todimensjonal karakter. «Utfordringen med Betty,» forklarer Rogers, «er å blande den overdrivne energien til en tegneserie med ekte menneskelighet.» Hennes publikumsfavoritt, Something to Shout About, en svimlende ballade av David Foster, får salen til å eksplodere.

Rogers, som beskriver seg selv som sprudlende og større-enn-livet, følte at Betty passet naturlig. «Mye av henne er også en del av meg.»

Hun elsket å samarbeide med Tony-nominerte kostymedesigner Gregg Barnes for å gjenskape Bettys ikoniske timeglass-silhuett. «Jeg har på meg et korsett hele forestillingen – det er fantastisk og forferdelig samtidig. Men formen er så vakker, jeg ville ikke følt meg som henne uten det.» For Bettys signatur-bob og krøller tok Rogers og hårstylist Sabana Majeed inspirasjon fra Dorothy Dandridge og klassisk Hollywood-glamour, og holdt det gjenkjennelig men raffinent.

Med Tony-utdelingen nærmere seg, prøver Rogers å ta det rolig. «Jeg sover mye! Og tar vitaminer – C og bromelain,» sier hun. Hun støtter seg på sine Broadway-venner, som Samantha Williams (Pirates! The Penzance Musical) og med førstegangsnominerte Joy Woods (Gypsy), som har teater rett ved siden av. («Jeg bare forguder henne,» legger Rogers til.)

Utenfor scenen slapper hun av med true crime-podcaster (And That’s Why We Drink, My Favorite Murder) og koser seg med bokseren sin, Martha May Whovier. Spillelistene hennes varierer mellom Phoebe Bridgers, Aretha Franklin og Dinah Washington.

Før hun drar til teateret for sin før-forestilling-rutine, tar Rogers et øyeblikk til å reflektere. «Jeg presser meg alltid til å bli bedre,» sier hun og ser opp på det stjernekledde taket. «Men nå vet jeg – jeg er akkurat der jeg skal være.»

Portrettfoto: Styling av Eliza Yerry; hår av Amy Farid; sminke av Taylor Levitan.