Noen timer etter ankomst til Hôtel Belles Rives på Sør-Frankrike denne sommeren sitter jeg ved middagsbordet da en grønn lysglimt danser over det glitrende vannet. Det føles nesten for perfekt.

Jeg kom hit for å utforske stedene som inspirerte F. Scott Fitzgerald under hans reiser gjennom Frankrike med kona og datteren på 1920-tallet. I stedet befinner jeg meg plutselig i et scene rett ut av hans mest berømte roman. I Den store Gatsby fenger det grønne lyset ved enden av Daisy Buchanans brygge Gatsby. Her blir jeg trollbundet av det lille skjæret fra et fyrtårn i Middelhavet, mens glasset mitt med vermentino dugger på bordet foran meg.

Fitzgerald må ha følt det samme om dette stedet. For mange år siden leide han huset som senere ble til dette hotellet – da kjent som Villa St. Louis. I et brev til Ernest Hemingway skrev han at å vende tilbake til et så vakkert hjem gjorde ham lykkeligere enn han hadde vært på år. Nå finnes spor av ham overalt i det elegante hotellet som erstatta villaen etter at Fitzgeralds forlot den i 1927. Ved resepsjonen bær en bar hans navn, og svart-hvite portretter av ham og Zelda henger ved den art deco-inspirerte heisen.

Det finnes også Prix Fitzgerald, en årlig litteraturpris som hedrer forfattere som utforsker temaer som fascinerte Fitzgerald. Under mitt opphold går prisen til den anerkjente Richard Ford, og tiltrekker seg en flott kledd mengde av lokale og Fitzgerald-tilhengere som nipper til prosecco og småtter på empanadas og arancini.

Hotellet ligger like ved sjøen i Juan-les-Pins, Antibes' sjarmfulle lillesøster. Med rundt 40 rom og fem stjerner er det en verden uberørt av trender – ingen her har hørt om Alo Yoga. Eldre kvinner bruker linsett til frokost, yngre spaserer ned til stranda i lette saronger og lag på lag av gullkjeder, og menn går med loafers i sanden. Cocktailene er kunstferdig tilberedt, croissantene varme. Jeg vil aldri dra. Ikke rart Fitzgerald, med hans fascinasjon for rikdom, heller ikke gjorde det.

Den franske rivieraen er et paradis for statussøkere. Yachter glitrer på vannet, og en gjests diamanterringer er så store at jeg kan se dem fra terrassen på tredje etasje – som isfjell på en solseng.

Marianne Estène-Chauvin, hotellets nåværende eier, forteller at hennes besteforeldre forelsket seg i villaen mens Fitzgeralds fremdeles bodde der. De møttes tilfeldig på en bussholdeplass – et møte som endret alt. Hennes bestefar, Boma, hadde flyktet fra pogromer i Russland og planla å jobbe akkurat lenge nok til å få råd til en billett til New York. Bestemoren, Simone, tilbød ham et sted å bo da han misset den siste bussen. Han kom seg aldri til Marseille – eller Amerika.

Etter at Fitzgeralds flyttet, sporet besteforeldrene opp villaens eier og inngikk en uvanlig avtale: de kunne leie og renovere den, med opsjon på kjøp senere. Men i 1941, da villaen skulle vært deres, kom krigen i veien. Boma, jødisk og ikke fransk statsborger, gikk under jorda. Det tok tiår å få tilbake eiendommen – en kamp Estène-Chauvin først fikk vite om som voksen. Nå hjelper sønnen hennes med å drive familiebedriften.

"Belles Rives er et sted for vakre minner, ikke triste," insisterer hun. Og hun er stolt av det. Besteforeldrenes utholdenhet er beundringsverdig, men det som virkelig slår meg er hvordan deres kamper – prøvelser og frustrasjoner – er fullstendig skjult på hotellet. Villaen feirer bare de lyseste, gledeligste øyeblikkene. Alt mørke, inkludert Fitzgeralds eget, tilhører den virkelige verden, ikke denne solfylte strekningen av den franske rivieraen.

F. Scott Fitzgerald, Zelda og deres datter Scottie i Antibes, 1926.
(Foto: Getty Images)

Fitzgeralds kom til Sør-Frankrike for å skrive, men de tilbrakte ikke all tiden innelåst i en villa. Til deres ære – og til tross for min egen nærmende frist – drar jeg ut. Et av stedene mest knyttet til dem er det legendariske Hôtel du Cap-Eden-Roc, som de ofte besøkte. I Nattskift dukker det opp som Hôtel des Étrangers. Selv i virkeligheten føles det som noe fra en roman – hager så uplettede og utsikt så blendende at det virker for perfekt til å være ekte. Rom starter i firesifrede beløp, men lunsj er mer overkommelig og gir en smak av glamouren.

Personlig foretrekker jeg det enkle, kontantbaserte Bistrot du Coin i Antibes, hvor bordene på visse ettermiddager bukter under fat med kokte grønnsaker, fisk og aioli så rik at jeg en gang så en gjest spise den med skje – modig, gitt mengden hvitløk som er pisket inn. Fitzgerald skrev om å "puste inn drømmer som luft," men etter den måltiden våget jeg ikke å puste ut offentlig før jeg hadde pusset tennene timer senere. Et perfekt, aromatisk måltid.

Tilbake på Belles Rives er en av byens beste måltider bare noen skritt fra Bar Fitzgerald, på hotellets Michelin-belønnede La Passagère, hvor fransk mat møter fantastisk Middelhavsutsikt. Under middagen peker en kelner mot en øy i det fjerne – Saint-Honorat, hjem til en liten gruppe cisterciensermunker som produserer sjelne, åndelig ladede viner. Han skjenker meg et glass. Ikke helt en religiøs opplevelse, men likevel opphøyet.

Neste morgen besøker jeg Picasso-museet i Antibes. Selv om det er mindre enn museet i Barcelona, gjør synet av Joie de Vivre i virkeligheten turen verdt det. Senere vandrer jeg gjennom Gamle Antibes, hvor Marché Provençal flyter over av ost, olivenolje, ferske varer og stråvarer. Fitzgerald ville ikke visst hva han skulle gjøre med den iskalde matcha-latten som selges i nærheten, men en gruppe tenåringsjenter nipper gledelig til sine før de fyller opp på fransk såpe.

Til middag på Jeanne i Antibes blir jeg så oppslukt av samtaler at jeg glemmer en hatt jeg var svært glad i. Som Fitzgeralds figurer ofte lærer, kan det faktisk bli for mye joie de vivre. Hatten blir dessverre aldri levert tilbake.

Antibes har mye å by på, men andre steder kaller. En rask 30-minutters kjøretur tar meg til Saint-Paul-de-Vence, en by så malerisk at den føles som en Epcot-paviljong. Venner og jeg stopper ved La Colombe d’Or, det kunstfylte hotellet hvor Fitzgerald en gang flørta så skamløst med danseren Isadora Duncan at Zelda etter sigende kastet seg ned en trapp i protest. Restauranten – nå en del av et større hotell – viser verker av Picasso, Braque, Matisse og Miró, samlet av den avdøde gründeren Paul Roux fra kunstnerne selv, som alle var faste gjester. Gjestene nyter måltidene mens Danièle Roux, som eier La Colombe d’Or sammen med ektemannen François (barnebarn av Paul), deler morsomme historier om deres eskapader ved siden av en massiv Calder-skulptur nær hotellets basseng. Hun anbefaler ofte å besøke Fondation Maeght for å se flere mesterverk. Bare 15 minutters gange fra "Colombe," som de faste kaller det, blir jeg så opptatt av den utendørs Miró-skulpturhagen at personalet må eskortere meg ut ved stengetid. (Derfra er det en rask 10-minutters drosjetur til Matisse-kapellet – absolutt verdt et besøk.)

Før jeg drar, får jeg en smak av det luksuriøse strandlivet. En båt henter meg fra havnen, og kapteinen peker ut de staselige villaene langs Cannes’ berømte Croisette. Vannet glitrer, klart og forfriskende under sommersolen. Glem "nesten" – dette er ren perfeksjon.