Hvert år når 1. januar kommer, erklærer folk høyt at det å sette mål er meningsløst. Men jeg sitter i smug i et hjørne av leiligheten min og fyller seriøst ut et regneark for å organisere mine nyttårsforsetter for det kommende året. Jeg har ingen spesiell forkjærlighet for regneark, men den ene fordelen med å skrive alt ned digitalt er at det å gå gjennom målene mine er like enkelt som å åpne Google Drive. Å se tilbake på målene mine—noe jeg gjør regelmessig—kan være ganske morsomt. Spis mer fiber; les Middlemarch; ta selvforsvarskurs. Alt veldig gjennomførbart og spesifikt. Likevel er det ett mål som dukker opp i hvert eneste regneark, uberørt og håner meg med sin konstante forsømmelse: Skriv et filmmanus.

Litt kontekst kan kanskje hjelpe—jeg skal holde det kort. Jeg har vært journalist i mange år og trives med jobben min, men et par inspirerende manusforfatterkurs på college, sammen med en kjærlighet for TV og film, etterlot meg med et ønske om å fortelle filmatiske historier. Til tross for at jeg tok et online manusforfatterkurs ved NYU Tisch for noen år siden (som etter min mening var bortkastet 2283 dollar) og flere mislykkede forsøk på å få en scriptidé i gang, har jeg år senere ikke engang en logline. Det er det med kreative sysler—du må aktivt jobbe med dem. Hele tiden. Og til slutt blir det tydelig at ingen kommer til å presse deg til å jage drømmene dine eller nå målene dine; illusjonen om å vente på «rett tidspunkt» gir etter for frykten om at tiden renner ut.

Jeg nådde det punktet for noen måneder siden mens jeg gikk gjennom målene mine for 2025. Mens jeg igjen stirret på den tomme regnearkcellen, var det tydeligere enn noensinne: enten leve med anger eller tvinge meg selv til handling. Jeg skulle ønske jeg kunne si at mitt neste trekk involverte en opplysende samtale med en vis mentor, men i stedet falt jeg ned i et kaninhull av YouTube-videoer som promoterte Ernest Hemingways skriverutine. (Å internett, du virker på mystiske måter.) Mine første tanker? For det første: Hemingway ville hatet dette. For det andre: Jeg gjør det likevel.

Det som startet som et innblikk i en ikonisk forfatters sære vaner, vokste raskt til å utforske rutinene til flere litterære giganter. Ville det å kanalisere disse titanene forbedre mine sjanser for å skrive noe verdifullt? Risikoen for å ende opp med bare mild flauhet var reel, men jeg bestemte at mine mangler kunne omformuleres som vekst—ikke så teit likevel. Så hvis du også sitter fast i en kreativ grop, kan det være du bør prøve en av disse ideene. Få blyantene og blokkene dine klare.

Truman Capote: Horisontal skriving

Å plukke opp en fersk utgave av Answered Prayers før fjorårets Feud: Capote vs. The Swans minnet meg på hvor herlig Truman Capotes skriving er. Hans skarpe, sladrete stil i den ufullendte avsløringsboken føles som å delta i den mest glamorøse (og kjipe) damepåklæringsromsamtalen på planeten. I et intervju med The Paris Review i 1957 i hjemmet hans i Brooklyn Heights, reflekterte han over sine skrivevaner: «Jeg er en fullstendig horisontal forfatter. Jeg kan ikke tenke med mindre jeg ligger ned, enten i sengen eller strakt ut på en sofa med en sigarett og kaffe tilgjengelig.» Han røyket og nippet seg gjennom kaffe, myntete, sherry eller martini, og skrev alt for hånd med blyant.

For å starte dagens eksperiment, leste jeg litt eller så på et intervju med forfatteren, hvis tilgjengelig. Jeg er svak for Capotes høye sørstatsdialekt, så jeg så ivrig på et klipp av ham der han forteller Dick Cavett om å ta intelligens tester som barn. Etter det var det av gårde til sofaen.

Oppsettet mitt for dagen inkluderte en stor notatblokk, en Mono Graph blyant og kaffe. Jeg startet dagen med te, fulgt av fino sherry, og senere en martini—gin med en oliven. Jeg hoppet over sigarettene fordi jeg bodde i en leid leilighet i Paris, og røyking i andres hjem føltes uhøflig. Selv om jeg har hatt isjias før og var forsiktig med ryggkramper, var jeg begeistret for å tilbringe dagen liggende på sofaen, skrive og nippe til drinker. Ordene kom lett først, og hyppige påfyllinger av kaffe holdt meg våken. Ser jeg tilbake på notatboken min fra den dagen (10:30 til 17:30), la jeg merke til en krusedull i margen: «venstre foten min er nummen». Bortsett fra det var det produktivt. Jeg elsket å skrive for hånd—og enda mer, jeg likte å gli inn i en annen personlighet for å komme gjennom kreativ blokkering. Eksperimentet etterlot meg energisk og klar for neste karakterstudie neste morgen—eller det trodde jeg.

Ernest Hemingway: En sann setning
Bilde: Kurt Hutton/Getty Images

Jeg forguder ikke Hemingway, men hvem kunne motstå å lese En flyttbar fest og Og solen går sin gang under et to måneders opphold i Paris? Ikke jeg! På den tiden bodde jeg bare noen kvartaler fra hans favorittsteder—Brasserie Lipp, Les Deux Magots og Café de Flore—så å inkludere ham i eksperimentet mitt føltes passende.

Alle som kjenner Hemingway vet at han var besatt av sannhet i skriving. I sine memoarer snakker han om å starte en historie med å skrive «en sann setning»—den saneste du vet. Han la også vekt på å stå opp tidlig (rett etter daggry) og aldri tømme din kreative brønn helt: stopp mens det fortsatt er noe igjen, og la den fylle seg på igjen over natten. Som en bonus avsluttet jeg ettermiddagene på en nærliggende kafé, Hemingway-style (sammen med James Baldwin og Simone de Beauvoir), og suge til meg den kreative stemningen i Saint-Germain-des-Prés—selv om det i disse dager er mer turister med kaffe til 8 euro enn intellektuelle salonger.

Men å være oppe sent og binge Adolescence hadde forutsigbare konsekvenser. Min første «sanne setning» registrert før daggry var: «Øyehulene mine er ømme.» Etter å ha tvunget meg selv til å skrive et par uinspirerte sider, falt jeg i søvn på sofaen og ble vekket to timer senere av mannens fottrim. Skrøpelighet, ditt navn er Nicole!

Jeg startet på nytt neste dag, bedre hvilt og langt mer produktiv. Som forventet var det en glede å prøve Hemingways rutine i dens parisiske setting.

Joan Didion: Håndarbeid
Bilde: Getty Images

Jeg var optimistisk med å adoptere Joan Didions skriveritualer. Hun er en av mine yndlingsforfattere (originalt, jeg vet), og ideen om å tre inn i hennes rutine var tiltalende. (Sidekommentar: Jeg var nesten på å kjøpe hennes håndarbeidsskammel på auksjonen hennes for noen år siden, men ble overbudt. Hvis vinneren leser dette, er det ikke for sent å sende den til meg.)

Didions vaner er velkjente—hennes pakkelister alene er legendariske. Hvis du har sett opp hennes skriveritualer, har du sannsynligvis sett sitatet om å trenge en time alene før middag, med en drink, for å gå gjennom dagens sider. Spoiler: det gjør jeg. Men jeg er litt besatt og kan hennes YouTube-intervjuer utenat. I ett nevner hun håndarbeid som en måte å arbeide seg gjennom kreativ blokkering: «Det er liksom tankeløst. Du gjør det når du panikerer og later som om du gjør noe nyttig.»

Så jeg fant en lokal parisisk håndverksbutikk og kjøpte et petit point-sett. Jeg satte en delikat lavendelbukett på stolen ved siden av meg og begynte å arbeide rundt 10 om morgenen. Historien jeg har strevd med føles flat, så jeg skriver ned i notatboken min: «Er det for tidlig å sy?» Jeg tar opp broderierammen og fører den lyse lilla tråden gjennom stoffet. Det er en spesiell tilfredsstillelse i å lage noe for hånd. Tankene mine vandrer, og så vasker en følelse av klarhet over meg—alle tankene mine synes å falle på plass. Det kan høres tullete ut, men det føltes som et lite åpenbaring.

Charles Dickens: Tre timers spasertur
Bilde: John & Charles Watkins/Getty Images
Charles Dickens, den viktorianske romanforfatteren bak klassikere som En julefortelling og Store forventninger, er ikke en forfatter jeg gjenoppdager ofte. Men da jeg lærte om hans daglige rutine, var jeg nysgjerrig. Han stod opp kl. 7, spiste frokost rundt 8, og skrev deretter alene på studiet sitt fra kl. 9 til 14 uten pause. Etter lunsj tok han en tre timers spasertur gjennom London—hver eneste dag. Så sivilisert!

Dessverre, akkurat da jeg var ferdig med min femte time med arbeid, begynte det å øsregne. Jeg grep en paraply og fortsatte. Overraskende nok viste det seg å være ganske moro å vandre rundt i Paris i regnet uten annet formål enn å søke inspirasjon. Den ettermiddagen tok jeg 21 219 skritt, oppdaget en skjult kirke på Île Saint-Louis, browset gjennom elvebreddbokbodene og utforsket utallige sjarmerende gater. På slutten var jeg trøtt, men dypt tilfredsstilt. Dickens var på sporet av noe.

Haruki Murakami: 4:00 om morgenen oppvåkning
Bilde: Courtesy of Klim Publishers
Å lese Haruki Murakamis 1Q84 under Covid-19 nedstengningen er et kjært minne. Hans magiske realisme tilbød en drømmeaktig flukt fra min trange, dyster leilighet. Men hvordan skaper han så surrealistiske historier som løfter oss ut av det ordinære?

«Når jeg skriver en roman, våkner jeg kl. 4 om morgenen og jobber i fem til seks timer. Ettermiddagen løper jeg 10 kilometer eller svømmer 1500 meter (eller begge deler), deretter leser og hører på musikk. Jeg legger meg kl. 21. Jeg holder meg til denne rutinen hver dag uten endring.»

I et intervju fra 2004 la han vekt på at repetisjon er nøkkelen. «Det er en form for mesmerisme. Jeg hypnotiserer meg selv for å nå en dypere sinnstilstand. Men å opprettholde dette i seks måneder til ett år krever mental og fysisk styrke.» (Som en sidekommentar, Murakamis beskrivelse av trening for New York Marathon er verdt å lese.)

La oss være ærlige—jeg løp ikke seks mil eller svømte 1500 meter i sommerheten. Selv om jeg var forpliktet til dette eksperimentet, er jeg ikke så forpliktet, så jeg gjorde en utfordrende treningsvideo innendørs i stedet. Jeg våknet kl. 4, jobbet i fem timer og la meg kl. 21, noe som var mer produktivt enn forventet. Mitt eksperiment var ikke perfekt—jeg kunne ikke ta en måned fri fra betalt arbeid for å fullt ut adoptere Murakamis rutine og dra nytte av repetisjon. Men jeg aksepterer mine begrensninger rolig. Tross alt var målet å se hva som resonerte, å avdekke ritualer som kan fremme kreativitet over tid. Her er et glimt av hva jeg fant.

De 10 bud for kreative ritualer
1. Begynn før verden våkner.
2. Velg et miljø som støtter lange arbeidsperioder.
3. Start enkelt, og stopp før du er tømt.
4. Hold hendene dine opptatte.
5. Beskytte fokuset ditt—arbeid alene.
6. Utforsk verden for ideer.
7. Prioriter fysisk trening.
8. Reflekter om kvelden, kanskje med en drink.
9. Få nok søvn.
10. Repetisjon er kraftfull.Det er en lang vei.

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Jeg prøvde de kreative ritualene til 5 metodiske forfattere. Her er hva jeg lærte.



Generelle definisjonsspørsmål



Sp: Hva handler denne artikkelen om?

S: Det er en førstepersons beretning om noen som eksperimenterer med de spesifikke daglige skriverutinene og vanene til fem berømte, svært disiplinerte forfattere for å se hva som fungerte for dem.



Sp: Hvilke fem forfatteres ritualer ble prøvd?

S: Mens de spesifikke forfatterne ikke er listet opp her, inkluderer metodiske forfattere ofte figurer som Haruki Murakami, Maya Angelou, Ernest Hemingway, Stephen King og Virginia Woolf, kjent for sine strenge rutiner.



Sp: Hva er egentlig et kreativt rituale?

S: Et kreativt rituale er en konsistent, repeterbar vane eller rutine som en kunstner bruker for å komme inn i en fokusert, produktiv sinnstilstand. Det er som en oppvarming før hovedarbeidet.



Begynner- og fordelspørsmål



Sp: Jeg er ikke en profesjonell forfatter. Ville det å prøve dette hjelpe meg?

S: Absolutt. Prinsippene om rutine, fokus og konsistens kan gagne alle med en kreativ hobby, et stort prosjekt eller til og med bare et ønske om å være mer produktiv.



Sp: Hva er hovedfordelen med å ha et kreativt rituale?

S: Det reduserer den mentale innsatsen som trengs for å starte. Det forteller hjernen din at «det er på tide å jobbe nå», noe som gjør det enklere å overvinne prokrastinering og få tilgang til en kreativ flyttilstand.



Sp: Trenger jeg mye tid for at et rituale skal fungere?

S: Ikke i det hele tatt. Ritualer kan være veldig korte—som en femminutters meditasjon, lage en spesifikk kopp te eller organisere skrivebordet ditt. Nøkkelen er konsistens, ikke varighet.



Praktisk anvendelse og tips



Sp: