Hvis tålmodighet er en dyd, må kunstneren Elisheva Biernoff være blant de mest dydige. Hennes maleteknikk krever en usedvanlig grad av fokus. Ved å bruke gamle fotografier av fremmede, som hun finner på eBay og i antikvitetsbutikker, gjenskapes bildene nøyaktig i original størrelse – foran og bak – med små penselstrøk på papirtynt kryssfiner. Hun jobber bare med ett maleri om gangen, og hvert tar tre til fire måneder å fullføre.

"De er på en måte... helt oppslukende," sier Biernoff, 45, som er basert i San Francisco. Hun fullfører bare en håndfull malerier hvert år. "Jeg liker å leve med ett av dem, å ha den forbindelsen."

Biernoff utviklet sin unike tilnærming ut fra en kjærlighet til andres fotografier, en interesse som begynte under hennes tid ved Yale University, hvor hun var pre-med samtidig som hun studerte kunst. ("Jeg trodde jeg kunne bli en lege som laget kunst," sier hun. Et vanskelig organisk kjemi-kurs overbeviste henne om noe annet, og kunst vant.)

I 2009, året hun tok sin MFA ved California College of the Arts, ble hun invitert til å designe en vinduutstilling for San Francisco Art Commissions initiativ Art in Storefronts. Biernoff ba folk i nabolaget om å sende inn familiefotografier, som hun deretter gjenskapte i maling for installasjonen sin. Resultatet lignet på en stuevegg i et fellesskap, fylt med intimiteten til et fotoalbum, men forhøyet av den intense oppmerksomheten hennes maleprosess krever. Å skape kunst på denne måten koblet henne til mennesker og steder hun ellers ikke ville ha kjent. Hun var hektet.

Siden den gang har hun hatt separatutstillinger i California, Nevada og Canada. Nå kan hun legge New York til den listen, med den nylige åpningen av "Elsewhere", hennes første separatutstilling på østkysten, holdt i David Zwirner-galleriet elegante townhouse på Upper East Side – et passende sted for kunstverk basert på familiefotografier.

Utstillingen fungerer som en miniretrospektiv, med 27 verk fra 2011 til 2025. Sammen med maleriene av gamle fotografier er et nyere verk kalt Road Not Taken (2024), Biernoffs nylige utforskning av trompe l'oeil. Dens ni komponentmalerier ligner på male-etter-tall-sett – det Biernoff kaller "stuekunst" – men faktisk har hvert blitt nøye håndmalt. Selv treårene på rammene er kunstnerens eget arbeid.

Flertallet av hennes fotobaserte malerier er små – noen bare ti centimeter høye – men de sier mye om minne, empati og hva det betyr å se nøye. Biernoff bruker ikke forstørrelsesglass, noe som gjør detaljene hun gjenskaper, som de to dusin julekortene i Advent (2025), enda mer imponerende. "Jeg føler at jeg kniser mye, og krummer ryggen mye," forteller hun meg mens vi går gjennom galleriet. Hun bruker de minste penslene hun finner.

Avstanden mellom øyeblikket det originale bildet ble tatt og tiden brukt på å gjenskape det er enorm, og i det gapet ligger magien. "Disse bildene har en evne til å åpne seg jo lenger jeg tilbringer med dem," sier Biernoff. Små detaljer dukker opp, som en besteforelders hånd i hjørnet av Generation (2014–2015), eller et bibelvers skrevet på en oppslagstavle i Beyond Our (2023). Disse skjulte oppdagelsene kan fordype, eller til og med fullstendig endre, maleriets betydning.

For det meste jobber Biernoff med fotografier tatt fra 1950-tallet til 1980-tallet – perioder da kameraer var reservert for spesielle anledninger, i motsetning til i dag, når det å ta et bilde er like enkelt som å trekke frem en telefon. Bildene fra den tiden bærer en viss tyngde. De har også en distinkt palett, dempet og myknet med patinaen fra tid. Biernoffs arbeid føles mer nostalgisk enn de glatte, polerte bildene fra vår digitale tidsalder.

Tenk på fotorealistiske malerier av kunstnere som Audrey Flack eller Richard Estes. Selv om de er fra en annen tid, fanger fotografiene Elisheva Biernoff velger ut hverdagslige scener som fortsatt føles kjente: noen på en sofa som leser avisen, barn som leker utendørs. Likevel, fordi dette er bilder av fremmede, forblir deres fulle historier skjulte. I Strike (2021), som viser en taggete trestubb foran et hvitt hus, er det eneste hintet en inskripsjon på baksiden av bildet, som Biernoff også gjenskaper: "Smashed up house after the storm. July 1970." Men hvilken storm, og hvor? "Jeg er interessert i hvordan de forblir chiffer," sier hun. "Jeg kan finne på historier eller projisere mine følelser på dem, men de er i bunn og grunn ukjennelige."

Mens Biernoffs arbeid handler om tid, handler det like mye om kontroll – eller illusjonen av det. "De fleste av oss prøver å se bra ut på bilder, ikke sant? Vi kontrollerer utfallet gjennom hvordan vi kler oss, poserer eller redigerer. Men jeg blir alltid tiltrukket av bilder der noe uforutsett skjer," forklarer hun. Mens hun scroller på eBay eller gjennomsøker vintagebutikker, leter hun etter særheter: en hånd som har sklidd, en blits som reflekteres i et speil, en kjemisk ulykke under fremkalling. Biernoff gjenskaper disse feilene med samme presisjon og respekt som enhver annen del av bildet. "De er bekreftelser på menneskelighet. Det er livet i øyeblikket, ikke livet idealisert."

Biernoff setter også inn sine egne inngrep. I samleverket Fragment (2024) gjenskaper hun et 1950-talls postkort samlet av sin svigermor, "heftet" (med en håndlaget keramisk tegnestift) mot "trepanel" (håndmalt kryssfiner). Postkortet viser et fragment av en utskåret vindusoverligger fra 1100-tallet fra Saint Lazarus-katedralen i Autun, Frankrike, som viser Eva som rekker etter det forbudte eplet. Den originale utskjæringen ble fjernet fra kirken, gikk tapt på 1700-tallet, ble senere funnet som byggemateriale for et hus, deretter restaurert og flyttet til Musée Rolin i Autun, hvor den fortsatt er.

"Jeg elsket hvordan det gjenspeilte Evas historie om fordrivelse – forvist for å ta frukten," sier Biernoff. I den ånden om fordrivelse malte hun to lysere rektangulære felter i treårene ved siden av postkortet, som spøkelsene av manglende postkort.

Baksiden av Eva-postkortet er ikke synlig, men Biernoff malte den også – en tenkt melding fra Evas perspektiv, adressert til den polske poeten Wisława Szymborska, som sporer vindusoverliggerens reise: "Ved et under ble jeg reddet, deretter solgt, skrubbet og fokusert. Kaller du det oppstandelse eller eksil?"

Kanskje er det en gjenfødsel – for denne stein-Eva, og for alle de anonyme figurene i Biernoffs malerier. De mottar alle et etterliv, uansett hvem de var.

"Elisheva Biernoff: Elsewhere" er å se på David Zwirner, 34 East 69th Street i New York City, frem til 28. februar 2026.

Ofte stilte spørsmål
Ofte stilte spørsmål: I Elisheva Biernoffs malerier tar et bilde to tusen timer



Sp: Hvem er Elisheva Biernoff?

Sv: Elisheva Biernoff er en samtidskunstner basert i San Francisco, kjent for sine utrolig detaljerte, tidskrevende malerier som utforsker temaer som minne, persepsjon og den naturlige verden.



Sp: Hva betyr det at et bilde tar to tusen timer?

Sv: Det er en bokstavelig beskrivelse av hennes prosess. Biernoff bruker en utrolig mengde tid – ofte rundt 2000 timer eller mer – på et enkelt, lite maleri, og påfører utallige lag med gjennomsiktig oljemaling for å bygge opp dybde og detalj.



Sp: Hvorfor tar det så lang tid å lage ett maleri?

Sv: Hennes teknikk er ekstremt omhyggelig. Hun arbeider med tynne, glaserte lag med oljemaling, lar hvert lag tørke helt før hun legger til det neste. Denne langsomme, meditative prosessen skaper en unik, lysende kvalitet og en dyp følelse av rom som ikke kan oppnås raskt.



Sp: Hva slags motiver maler hun?

Sv: Hun maler ofte rolige, intime landskap og naturscener, som skoginteriører, enger eller vannansamlinger. Disse er vanligvis basert på fotografier, men transformeres gjennom hennes omhyggelige prosess til noe drømmeaktig og dypt teksturert.



Sp: Hva er fordelen med å bruke så mye tid på ett verk?

Sv: Den enorme tidsinvesteringen muliggjør en ekstraordinær dybde av farge, lys og detalj. Det skaper en kraftig, nesten oppslukende visningsopplevelse der maleriet synes å holde på tiden selv, og oppfordrer til langsom, kontemplativ betraktning fra tilskueren.



Sp: Hvor store er disse maleriene som tar 2000 timer?

Sv: Ironisk nok er de ofte ganske små, noen ganger bare noen få centimeter brede. Skalaen står i kontrast til den monumentale tidsinvesteringen, noe som får tilskueren til å lene seg inn og engasjere seg nært med den intrikate overflaten.



Sp: Regnes dette som saktekunst?

Sv: Ja, absolutt. Biernoffs arbeid er et fremragende eksempel på saktekunstbevegelsen, som er en reaksjon på hurtigkulturen. Den legger vekt på dyp fokus, håndverk og en kunstnerisk prosess der tid er et primært materiale.



Sp: Hva er en vanlig utfordring eller problem med denne metoden?

Sv: Hovedutfordringen er den rene fysiske og mentale utholdenheten som kreves. Den krever utrolig tålmodighet, en stabil hånd og et langsiktig syn,