Fasttelefonen min ringte like før klokken 9 om morgenen den 11. september 2001. Det var moteukekollegaen min Mickey Boardman, og jeg antok at han ringte for å sladre om Marc Jacobs-showet fra kvelden før. Jeg tok feil.

Det Jacobs-showet – som skulle vise seg å bli den siste begivenheten i New York-kolleksjonene for våren 2002 – fant sted på en brygge på West Side. Det var varmt, startet flere timer for sent, og jeg husker de oppjagede PR-folkene som delte ut vannflasker til en stadig mer rastløs folkemengde. Men uansett hvilke klær som til slutt kom nedover catwalken, ble de fullstendig glemt neste morgen.

Hvis jeg stakk hodet ut av vinduet, kunne jeg se at det ene av tvillingtårnene fortsatt sto, men med et stort brennende stykke skåret ut av seg, som et taggete kakestykke. Jeg ringte til min beste venn og kollega i Village Voice, Michael Musto, og vekket ham. «Mikey,» sa jeg, «noe forferdelig har skjedd.» «Har Voice gått konkurs?» gjettet han. Han tok feil.

Likevel strøk jeg antrekket mitt den dagen. Verden var kanskje bokstavelig talt i brann, men jeg strøk. Jeg tror jeg hadde på meg et Club Monaco-skjørt som var et svakt nikk til Dries Van Noten, og en slapp, posete grå genser – sannsynligvis fra det britiske merket Eskandar eller Shirin Guild – over en blondecamisole, uniformen min for 25 år siden. Kledd sånn gikk jeg over til Voice-kontoret på Cooper Union. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle gjøre.

Jeg grep transistorradioen min – ingen mobiltelefon den gangen, i hvert fall ikke for meg – og gikk sørover mot Washington Square. En ung mann løp bort til meg. «Hva er nyhetene? Forloveden min er der nede.»

Jeg møtte Musto på Voice, og vi gikk til Manatus Diner på Bleecker Street, den typen sted som alltid var åpent. Det var åpent den dagen.

Snart ville hver lysstolpe være dekket av plakater med bilder av de savnede. Gatene ville fylles med hav av papir, rusk fra tusen utslettede kontorer. En vond lukt ville henge i luften i månedsvis.

Moteshowene som var planlagt etter Marc’s, ble umiddelbart avlyst. Noen store hus, som Donna Karan og Ralph Lauren, skulle senere vise kolleksjoner i nedskalerte omgivelser. Vogue og Style.com skulle organisere en felles presentasjon kalt «An American View» for unge designere hvis tynne håp om en karriere i bransjen nå hang i en tynn tråd.

Alle disse årene senere kan jeg fortsatt huske erkjennelsen av at vår kollektive selvfølelse, vår dype alvor rundt det vi gjorde for å leve, plutselig hadde kollapset under vekten av motsetninger. Det vi skrev om, det vi hevdet å bry oss så lidenskapelig om, det vi analyserte med så dyp presisjon, føltes nå pinlig trivielt, nesten latterlig. Jeg var ganske ny i moterapportering den gangen, og fortsatt overlykkelig over å dekke New York Fashion Week, selv om den typiske Village Voice-leseren, ærlig talt, sannsynligvis ikke satt på kanten av stolen og ventet på tankene mine om Miguel Adrover eller Imitation of Christ. Nå truet selve livets skjørhet; vissheten om at vi var trygge og sikre i byen, hadde forsvunnet.

Miguel Adrover, våren 2002
Foto: JB Villareal / Shoot Digital for Style.com
Imitation of Christ, våren 2002
JB Villareal

Men på den andre siden – ga ikke mote også litt glede, litt trøst, et løfte om bedre dager en gang i fremtiden? Hvem ønsket å leve i en verden av total dysterhet? Hvorfor ikke rase på våre egne små måter mot lysets død? Jeg håndterte følelsene mine personlig på samme måte som jeg alltid gjorde i krisetider. Jeg shoppet. Noen dager etter 9/11 bestemte jeg meg endelig for å kjøpe Fendi-vesken i fløyel, den med mønsteret av store brune F-er, som jeg hadde hatt øynene på i Fendi-butikken på Fifth Avenue i månedsvis. Jeg hadde sett på den så mange ganger at det var umulig å si hvilken ekspeditør som hadde hjulpet meg. Det spilte ikke lenger noen rolle. Mesteparten av personalet gråt.

Men tårer og frykt og til og med den dypeste angst vil falme over tid. Sakte, men sikkert, returnerte verden – moteverdenen og den større verden utenfor – til en ny normal. Det vanvittige tempoet i moteuken i påfølgende sesongerEtter hvert som showene gjenopptok, var 11. september tilbake på timeplanen, og ingen tenkte to ganger på det. Men etter en lang dag på New York-showene denne uken, med hodet summende av gjennomsiktige kjoler, tynne modeller og enda tynnere høyhælte sko, kan du kanskje kaste et blikk ut av taxivinduet og se himmelen lyse opp – to sterke lysstråler som stiger opp der tvillingtårnene pleide å stå.

**Ofte stilte spørsmål**
Her er en liste over vanlige spørsmål om Lynn Yaegers førstepersonsskildring av å dekke New York Fashion Week under angrepene 11. september 2001.

**Generelle bakgrunnsspørsmål**

**Spørsmål:** Hva handler «Something Terrible Happened» om?
**Svar:** Det er et personlig essay av motejournalisten Lynn Yaeger. Hun skildrer den surrealistiske og hjerteskjærende opplevelsen av å være i New York City under Fashion Week da 9/11-angrepene skjedde, og hvordan bransjen måtte bestemme seg for om de skulle avlyse show eller fortsette.

**Spørsmål:** Hvem er Lynn Yaeger?
**Svar:** Hun er en velkjent, erfaren moteskribent og redaktør, kjent for sin distinkte personlige stil og sin vittige, intelligente dekning av mote for publikasjoner som The New York Times og Vogue.

**Spørsmål:** Skjedde Fashion Week faktisk den 11. september?
**Svar:** Ja. Showene for vår-/sommerkolleksjonene 2002 var planlagt å starte i New York den 11. september 2001. Angrepene skjedde den aller første morgenen av de planlagte showene.

**Spørsmål:** Hvorfor er dette essayet fortsatt relevant i dag?
**Svar:** Det fungerer som en kraftig tidskapsel. Det fanger den rå forvirringen og sorgen fra den dagen, men viser også hvordan en overfladisk bransje ble tvunget til å konfrontere en dyp tragedie, noe som er en lærdom i motstandskraft og perspektiv som fortsatt er relevant.

**Innhold – spesifikke detaljer**

**Spørsmål:** Hva gjorde Lynn Yaeger da hun fikk vite om angrepene?
**Svar:** Hun forberedte seg på å dra til showene. Hun beskriver at hun var på badet og sminket seg da noen fortalte henne at et fly hadde truffet World Trade Center. Hun antok først at det var en forferdelig ulykke.

**Spørsmål:** Gikk moteshowene som planlagt?
**Svar:** Nei. Showene den dagen ble umiddelbart avlyst. Det var mye forvirring om hvorvidt de skulle gjenopptas senere i uken, men til slutt ble alle show avlyst.

**Spørsmål:** Hvordan reagerte motemiljøet på tragedien?
**Svar:** Essayet beskriver en blanding av sjokk, frykt og absurditet. Designere og redaktører vandret rundt i gatene i en døs. Noen prøvde å finne ut om de kunne vise kolleksjonene sine, mens andre innså at det var umulig. Det var mye gråt og klemming blant folk som vanligvis var rivaler.