Jeg gikk inn i Triennale Milano og forventet en kjent fortelling om tap – en samling av navn fra åttitallet, gjentatt så ofte at de risikerer å bli symboler fremfor mennesker. Men jeg forlot stedet med en helt annen følelse. Fabio Cherstichs A Visual Diary er ikke en minnetale. Det er et rom hvor kjærlighet uttrykkes åpent: øm, klarsynt og stille revolusjonerende.
Oppsettet er enkelt: et bord, en krakk, to projektjoner, av og til en platespiller og glimtet fra en speilkule. Denne enkelheten er villedende, for den åpner en dør. Mens Fabio snakker og deler bilder og musikk, blir New York på 1980-tallet levende med slående klarhet. Du kan nesten høre byens støy, atmosfæren i klubbene, den uformelle praten før en sang begynner. Det er ikke tidens klisjeer, men dens tekstur – følelsen av å finne et sted hvor du hører hjemme.
Verket dreier seg rundt tre kunstnere hvis liv ble avbrutt av AIDS: Patrick Angus, Larry Stanton og Darrel Ellis. Hver hadde sitt eget unike perspektiv. Det som binder dem sammen, i Fabios fortelling, er ikke døden, men en følelse av tilhørighet. Disse historiene handler ikke om sex som spektakel; de handler om trøsten og energien ved å være blant dine egne, beskyttet av et skjørt men strålende fellesskap.
Patrick Angus malte skjulte teatre – ikke bare de bokstavelige scenene på steder som Gaiety eller Apollo Sauna, men den usynlige scenen som dannes når fremmede deler de samme risikoene og begjærene. I hans malerier av strippeklubber og pornokinoer var fokuset ikke nakenhet, men publikum: kontorister, dandyer, de sjenerte, de kjededde, forretningsmenn med dokumentmapper på fanget. De var sammen, og den sammenkomsten var det egentlige temaet.
Fabios reise for å forstå Angus begynte med en reproduksjon sett på en telefon og førte ham til Fort Smith, Arkansas, til hjemmet til Betty Angus, Patricks mor. Tegninger ble trukket frem fra under senger, malerier hengt blant rive og verktøy i garasjen. Slik ser ekte arkiver ut før institusjoner trer inn – private landskap av omsorg, bevart fordi noen valgte å ikke kaste noe. Betty ble vokteren av sønnens minne, den stille beskytteren av et arv som verden ennå ikke hadde satt pris på. Fra den garasjen til Whitney Museum spenner det over tiår, en reise som bare i ettertid virker uunngåelig. En av Patricks tegninger henger der nå, en gave fra Fabio – en gest som fullfører en sirkel av hengivenhet mellom kunstner, mor og vokter.
Larry Stantons liv utgjør en kontrast. Han døde i 1984, samme år som Angus flyttet til New York. Stanton var magnetisk, en portrettkunstner som fanget ansikter ikke som symboler, men som levende tilstedeværelser. Fabio beskriver hjemmene hans i New York og Fire Island som sosiale knutepunkter med en jukeboks i sentrum – et portrettatelier forkledd som liv blant venner. Tegningene hadde til og med telefonnumre på baksiden. Fellesskapet levde i grafitten.
Hvis Angus hadde Betty, hadde Stanton Arthur Lambert: elsker, samler, vokter. Gjennom Arthur møtte Stanton David Hockney i Los Angeles på slutten av sekstitallet, og gjennom ham ble arbeidet hans beskyttet etter hans død. Dette er ikke bare anekdoter – de er livliner. Uten dem ville det ikke vært noen historie å fortelle. Den fornyede interessen for Stantons portretter i dag er ikke bare et skifte i smak; det er en måte å reparere den kulturelle veven på, å gjenopprette det AIDS-epidemien og kunstmarkedet hadde oversett.
Darrel Ellis tok historien i en annen retning. Han projiserte fotografier på skulpturelle overflater laget av papir, gips og bandasjer, og fotograferte deretter de forvrengte resultatene på nytt. Mye av kildematerialet hans kom fra faren, Thomas Ellis. En fotograf ble drept av politiet i 1958, to måneder før Darrel ble født. Sønnen konstruerte en fremtid fra bildene av en fortid han aldri kjente, og skapte et familiealbum som omfavner både sorg og fantasi.
Portrett av Darrel Ellis av Allen Frame, copyright Allen Frame.
Ellis tilbrakte tid på PS1 rundt starten av åttitallet og jobbet som vakt på MoMA, akkurat som Angus gjorde i de samme årene. To kunstnere som voktet museet mens de skapte sitt eget arbeid på fritiden. Den detaljen blir hengende hos meg: hvor ofte overser vi vakten som kanskje er en kunstner hvis arbeid vil være viktig for oss alle om tretti år? Ellis' anerkjennelse har vokst de siste årene, takket være dedikasjonen til vennen Allen Frame og iholdenheten til de som nektet å la bildene hans falme bort. Kunsten hans minner oss om at hvert arkiv også er en handling av gjenoppstandelse.
Selvportrett etter fotografi av Robert Mapplethorpe, 1989. Med tillatelse fra The Darrel Ellis Estate, Hannah Hoffman, Los Angeles, og CANDICE MADEY, New York. © Darrel Ellis Estate.
Darrel Ellis © Allen Frame.
Folk kaller kanskje A Visual Diary en foredragsfremføring, og det er det, men begrepet føles for klinisk. I virkeligheten arrangerer Fabio et samvær. Han er mer en vokter enn en foreleser. Han håndterer bildene og sangene med omhu, vel vitende om at materialet ikke er nøytralt og behandler det som om det er lånt fra de levende. Denne oppmerksomheten påvirker også publikum. Du føler deg velkommen fremfor instruert, ansvarlig fremfor bare underholdt.
Det er en grunn til at platespilleren er viktig. En sang kan kollapse tiden på en måte et bilde ikke kan. Senk nålen, og du aner atmosfæren i et annet rom. Fabio bruker musikk som en bro mellom epoker, og beveger seg fra disco til klassisk til kjærlighetssanger. Utvalgene fungerer som dramaturgi, ikke bare dekorasjon. De lar bildene puste og lærer publikum å engasjere seg i historien fremfor å se på den fra avstand.
— Lorenza Daverio
Som noen som lever og jobber med fotografi, var det som slo meg dypt hvor sentralt visuelt språk er for denne forestillingen. Fotografiene og videoene er ikke bare støtteelementer; de er dens livsblod. Fabio beveger seg gjennom dem med intuisjonen til en som vet at bilder bare blir levende når de plasseres i relasjon til hverandre. Rekkefølgen, overtoningene, projeksjonens rytme, alt gjenspeiler lysbildeseriens følelsesmessige kraft – den skjøre formen der fotografi og musikk kombineres for å skape noe større enn begge deler. Det minnet meg om hvordan et bilde, når det sees i bevegelse og i fellesskap, slutter å være statisk og blir en delt opplevelse.
Stykket foreleser aldri, likevel er det politisk. Det avslører hvor lett kunstverdenen ignorerer det som ikke passer inn i dens nåværende trender. Det viser hvor mye av vårt kulturelle arv som overlever på grunn av noen få mennesker som nektet å la ting forsvinne. Det hedrer de som oppbevarte arkiver på kjøkkenbord og under senger, og kunstnerne som bygde små tilfluktssteder hvor de kunne være seg selv når omverdenen var uvelkommen.
— Clara Vannucci
Jeg følte meg takknemlig overfor vokterne. Overfor Betty, som lærte å henge sønnens malerier på rene, hvite vegger først etter at hun var fri til å gjøre det. Overfor Arthur, som elsket Larry og voktet tegningene hans inntil verden husket å se igjen. Overfor Allen, som sørget for at Darrels fotografier fortsatte å tale. Og overfor Fabio, som nekter å la noe av dette forbli privat sorg. Han forvandler det til offentlig omsorg.
Da lysene ble tent, følte jeg den sjeldne følelsen av at kunsten hadde gjort det den er ment for å gjøre: gjøre oss mer åpne, mer oppmerksomme, mer menneskelige. Den forvandlet erindring til en kollektiv handling. Den ba oss ikke bare om å se, men om å holde på det vi hadde sett.
A Visual Diary er ikke nostalgi. Nostalgi vil at fortiden skal forbli gylden og fjern. Fabio bringer den inn i nåtiden og ber oss ta ansvar for den. Arkiver er ikke gjenstander; de er relasjoner. De lever når noen bærer dem videre. Triennale presenterte verket i den historiske CRT-lokaliteten, og den rammen betydde noe. Den ga rom tilbake til ømhet, musikk og minne. Et øyeblikk ble fellesskapet som en gang eksisterte, gjenopplivet. Bare i fragmenter var det helt igjen. Da jeg forlot teatret, tenkte jeg: kanskje dette er kunstens formål – å hindre at kjærlighet falmer til stillhet, å bevare minnet til det blir en del av oss.
Credits
A VISUAL DIARY
En reise inn i 1980-tallets New Yorks skeive kunstscene
Skrevet, regissert og designet av Fabio Cherstich
Original videodesign av Francesco Sileo
Dramaturgi av Anna Siccardi
Assisterende regissør Diletta Ferruzzi
Produsert av Emilia Romagna Teatro ERT / Teatro Nazionale
Bestilt av Triennale Milano Teatro
I samarbeid med Visual Aids, NYC
Takk til La MaMa Theatre, NYC
Kommende forestillinger:
ERT Bologna, 3.–7. desember 2025
Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste med nyttige og klare vanlige spørsmål om Fabio Cherstichs Visuelle Dagbok.
Vanlige spørsmål om Fabio Cherstichs Visuelle Dagbok
Nybegynner - Definisjonsspørsmål
1. Hva er en visuell dagbok?
En visuell dagbok er en personlig journal som hovedsakelig bruker bilder, skisser, foto og farger for å fange ideer, følelser og observasjoner, i stedet for kun å stole på skrevne ord.
2. Hvem er Fabio Cherstich?
Fabio Cherstich er en kunstner og kreativ veileder som populariserte en spesifikk, oppmerksom tilnærming til å føre en visuell dagbok som et verktøy for selvoppdagelse og kreativ vekst.
3. Må jeg være kunstner for å starte en?
Absolutt ikke. Den visuelle dagboken er for alle. Den handler om personlig uttrykk, ikke om å skape perfekt kunst. Prosessen er viktigere enn sluttresultatet.
4. Hva er hovedmålet med å føre denne dagboken?
Hovedmålet er å koble med din indre selv, bearbeide følelsene dine og låse opp kreativiteten din i et fritt, ikke-dømmende rom.
Fordeler og formål
5. Hva er fordelene med å føre en visuell dagbok?
Den kan bidra til å redusere stress, forbedre selvbevissthet, løse kreative blokkeringer, dokumentere din personlige reise og gjøre deg mer observant på verden rundt deg.
6. Hvordan er dette annerledes enn en vanlig dagbok?
Mens en vanlig dagbok er teksttyngre, kommuniserer en visuell dagbok først og fremst gjennom bilder. Den engasjerer en annen del av hjernen din og kan ofte uttrykke ting ord ikke kan.
7. Kan den hjelpe med kreativ blokkering?
Ja. Handlingen med fritt å leke med bilder og farger uten press kan omgå den indre kritikeren og få kreative ideer til å strømme igjen.
Komme i gang og praktiske tips
8. Hvilke forsyninger trenger jeg for å begynne?
Du kan starte med bare en blank notatbok og en penn. Mange liker å tilføre en limstift, gamle magasiner, saks, akvareller eller fargeblyanter, men enkelhet er nøkkelen.
9. Hvor ofte bør jeg jobbe i min visuelle dagbok?
Det er ingen streng regel. Det kan være daglig, ukentlig eller når du føler deg inspirert. Konsistens er nyttig, men det bør føles som en glede, ikke en plikt.
10. Hva bør jeg sette på en side når jeg føler meg fast?
Start enkelt. Lim inn et bilde som inspirerer deg, skribl med en farge som samsvarer med humøret ditt, skriv et enkelt