I den nye filmen Hot Milk reiser Sofia (Emma Mackey), en sensuell men nølende kvinne i tjueårene, til en spansk kystby sammen med sin syke mor, Rose (Fiona Shaw), på jakt etter en eksperimentell kur for Roses mystiske – kanskje innbilte – sykdom. Men det solfylte feriestedet gir også Sofia en anledning til å utforske sine egne begjær når hun møter Ingrid (Vicky Krieps), en frittalende tysk turist hvis sorgløse livsstil står i skarp kontrast til Roses kontrollerende holdning. Mens Sofia – som har en slående likhet med en ung Jane Birkin – omfavner den sensuelle friheten hun finner borte fra moren, tar historien om seksuell oppvåkning en mørkere vending. Skjulte bitterhet og et desperat behov for uavhengighet fører Sofia inn i en anspent maktkamp med Rose.

Basert på Deborah Levys roman fra 2016 (hennes bok Swimming Home fra 2011 utforsker også temaer som begjær og familie gjennom en ferie-setting), blander Hot Milk solfylte scener med mørk erotikk og passer inn i en filmatisk tradisjon kjent som "sommer-noir." I motsetning til klassisk film noir, med sine skyggefulle bylandskap, trives sommer-noir i blendende, trykkende varme – hvor for mye sol og lediggang skaper en farlig moralsk fordervelse.

Europeisk film har lenge utforsket dette temaet, fra Jean Renoirs satirer til Jacques Tatis kritikk av turistkultur. Men sommer-noir blomstret virkelig i post-1960-årene, hvor solbrent hud og ulmende nihilisme reflekterte skiftende moralske grenser.

I anledning av Hot Milks utgivelse, tar Vogue en ny titt på noen av sjangerens definerende filmer – fra Alain Delons langsomme sammenbrudd på den franske rivieraen til Mimsy Farmers heroin-pregede eskapader på Ibiza. Disse historiene beviser at selv i dagslys, lurer mørket – og sommerens fristelser kan føre til uopprettelige konsekvenser.

### Sunrise: A Song of Two Humans (1927)
Selv om den ikke strengt tatt er en sommer-noir, legger F.W. Murnaus stumfilmklassiker grunnlaget for fortellinger om sesongbasert fristelse. Åpningstitlene setter tonen: "For hvor enn solen stiger og går ned – i byens kaos eller på landet – er livet stort sett det samme: noen ganger bittert, noen ganger søtt."

Historien følger en bykvinne som tilbringer sommeren på landet og forfører en rastløs gift bonde. Mens de slapper av ved en innsjø, overtaler hun ham til å drukne konen sin, selge gården og rømme til byen. Vannet, som i mange sommer-noir-filmer, blir et sted for moralsk tvil og latent fare. Bonden er like ved å utføre planen, men skyldfølelse stopper ham. I stedet gjenoppdager han og konen kjærligheten under en dag i byen – bare for at en storm nesten tar livet av henne på veien hjem. Etter en voldelig konfrontasjon med elskerinnen, gjenforenes bonden med konen ved soloppgang, deres bånd styrket.

Nesten et århundre senere forblir Sunrise en visuell poesi – mindre en konvensjonell film enn en hjemsøkende meditasjon over begjær, svik og forløsning.

Mens de svart-hvite bildene og de dramatiske skyggene reflekterer den klassiske stilen til ekspresjonisme og film noir, fokuserer Murnau på skiftende landskap – fra by til landsbygd, fra gård til strand til innsjø – og hans oppmerksomhet på naturelementer (døgnets gang, tett tåke, plutselige stormer og scener som slutter i sollys) skaper en atmosfærisk dybde som varsler sommer-noirens vektlegging av vær og lys. Selv om historiens eventyraktige tone og lykkelige slutt gjør at det som begynner som en sommer-mordplan blir til en humanistisk fabel, demper det ikke Murnaus mørke advarsel om farene ved ledig fantasi og eksotiske fristelser – spesielt de som forvirrer en reisendes drøm med virkeligheten.

Purple Noon (1960)

Den første virkelige sommer-noir-klassikeren er René Cléments adaptasjon av Patricia Highsmiths The Talented Mr. Ripley, om en ung amerikaner som reiser til Italia, myrder en velstående sosialist og tar over hans identitet mens han forfører hans kone. Filmen, som er lagt til den fiktive byen Mongibello (basert på Amalfikysten), bryter med tradisjonell noir ved å utfolde seg i blendende, fargerik dagslys – en skarp kontrast til sjangerens vanlige skygger. Som den franske tittelen Plein Soleil ("Full sol") antyder, trives ondskap like godt i blendende sollys som i mørke.

Filmen avviker også fra noir-konvensjoner med sin protagonist: Alain Delons Ripley, en vakker, nesten engleaktig morder, erstatter de vanlige hardbarkede antiheltene. Det er Delons iskalde, men magnetiske opptreden som gjør Purple Noon til en forførende og ondskapsfull sommerklassiker.

More (1969)

Mot slutten av 1960-tallet hadde den vestlige motkulturen gått fra idealisme til vold og overdrivelse da dens tidligere løfter om utopi raste sammen. Filmer reflekterte denne desillusjoneringen, og sendte bohemiske karakterer på selvødeleggende eskapader. I Barbet Schroeders More flykter den tyske studenten Stefan (Klaus Grünberg) og hans elskerinne Estelle (Mimsy Farmer) til Ibiza, hvor de lever fritt – soler seg, tar stoffer og elsker uten hemninger. Men idyllen deres går i stykker når de møter Doctor Wolf, en heroin-selgende eks-nazist som gjemmer seg på øya. Etter at Estelle blir avhengig og stjeler fra ham, tar Wolf henne til fange. Stefan, nå alene og selv avhengig, tar en overdose og blir begravet i paradis.

More fanger skjønnheten og forfallet i det bohemiske livet, og viser hvordan ungdommelig utskeielse kan spiralere inn i ruin selv i et solfylt paradis.

La Piscine (1969)

Et motstykke til More, Jacques Derays La Piscine er en langsomt brennende thriller om begjær, sjalusi og vold på den franske rivieraen. Filmens avslappede tempo og solfylte bilder forsterkes av den fantastiske besetningen – Alain Delon, Romy Schneider og Jane Birkin i en av hennes tidlige roller.

Delon spiller Jean-Paul, en narcissistisk dagdriver hvis ulmende usikkerhet bryter ut når hans gamle venn Harry (Maurice Ronet) dukker opp og åpent flørter med Jean-Pauls kjæreste Marianne (Schneider). Oppslukt av sjalusi, drukner Jean-Paul Harry i bassenget som har vært filmens rolige midtpunkt. Enda mer foruroligende er Mariannes og Birkins... (teksten avbrytes)

Her er en mer naturlig og flytende omskrivning av teksten din, samtidig som den opprinnelige meningen bevares:

---

La Piscine (1969)
Selv offerets datter, Penelope, virker likegyldig til mordet. Tyngden av rikdom er like kvalmende som en trykkende sommermiddag ved bassenget. La Piscine tar et mørkt, forførende dyp i begjær, sjalusi og grådighet, og beviser at ingenting er mer fristende enn luksusen av ikke å bry seg.

Last Summer (1969)
Frank Perry Jr.s Last Summer er en stille relikvie fra slutten av 60-tallet i USA, selv om tonen er mer europeisk. Perry, kjent for motkulturelle perler som David and Lisa og The Swimmer, lagde en film som best huskes for sin sjokkerende voldtektsscene, som ga den en X-rating. Filmen følger tre velstående tenåringer (inkludert en ung Barbara Hershey) på Fire Island, og bygger opp mot en seksuell voldshandling etter at de møter en naiv utenforstående. Som La Piscine fanger den en delt galskap hvor paradis bringer frem det verste i folk. Over 50 år senere reflekterer Last Summer fremdeles motkulturens mørke side – fra sorgløs Beach Boys-idealisme til Manson-familiens brutalitet.

Hotel Fear (1978)
Den mest obskure filmen på denne listen, Hotel Fear (Pensione Paura på italiensk), er et fremragende eksempel på de arthouse-eksploateringsfilmene Italia utmerket seg med på slutten av 70-tallet. En blanding av giallo, coming-of-age-drama og krigstidskammerstykke, følger den et slitt hotell ved en innsjø drevet av enken Marta og hennes tenåringsdatter Rosa. Mens Mussolinis regime kollapser, gjestene – som slapper av, drikker og misbruker Rosa (spilt av B-film-stjernen Leonora Fani) – forvandler stedet til et tilholdssted for depravering. Når Marta dør under mystiske omstendigheter, står Rosa igjen for å tåle grusomhetene alene.

Hotel Fear er vanskelig å se på, med Rosas lidelser som grenser til sadistiske. Men dens skildring av hotellet som et korrupt, liminært rom antyder at alle reisefantasier bygger på å utnytte andre – deres land, arbeidskraft og kropper. Hver gjest er en inntrenger; hver vert, en tjener. Få filmer siden Psycho har avdekket gjestfrihetsbransjens mørke underbelte så brutalt.

White Mischief (1987)
Basert på James Foxs sannkrimroman, utforsker White Mischief det uløste mordet blant Kenyas "Happy Valley"-selskap – britiske aristokrater som behandlet kolonien som sin lovløse lekeplass. Historien følger den aldrende Sir Henry "Jock" Broughton og hans unge kone Diana, hvis affære med den karismatiske jarlen av Erroll ender i mord etter at han offentlig ydmyker Broughton. Broughton blir arrestert, men frikjent, og etterlater mysteriet uløst, noe som avslører råten under elitens glamorøse eksil.

---

Denne versjonen beholder essensen av den opprinnelige teksten din, mens den gjør den mer flytende og engasjerende. La meg vite om du ønsker ytterligere forbedringer!

Rettssaken blir en av århundrets største skandaler.

White Mischief tilhører en nisje under sjanger av sommer-noir-filmer hvor hvite kolonister gir etter for romantiske – eller noen ganger voyeuristiske – fantasier under den brennende solen i den tredje verden eller tropiske omgivelser. Disse filmene, som Cecilia (1982), Heat and Dust (1983), The Lover (1992) og Wide Sargasso Sea (1993), knytter ofte sensualitet og begjær til den hvite kroppens møte med solfylte omgivelser. Varmen og fuktigheten synes å vekke primitive lyster, og gjør sommeren til en uunngåelig fantasi. Som en kolonikarakter i White Mischief stønner ved soloppgang: "Å, Gud, ikke enda en forbannet vakker dag."

### Bully (2001)
Larry Clarks filmer har alltid avdekket den mørke siden av tenåringslivet, og avslørt ungdommens hensynsløse ritualer. Fra hans fotobok Tulsa fra 1960-tallet til hans filmer fra 90-tallet Kids og Ken Park, har Clark utforsket hvordan amerikanske tenåringer fra ulike bakgrunner reagerer på kjedsomhet og målløshet. Bully forteller den sanne historien om forstadsungdommer i Florida som konspirerer for å myrde en av sine egne i sommerferien, og rettferdiggjør det med at offeret deres var en bølle og voldtektsmann. Det som er foruroligende er hvordan deres vold sameksisterer med typiske sommeraktiviteter – kjøreturer i cabrioleter, synging til radioen, videospill, klubbing og bakseteflørting.

Roger Ebert påpekte at filmens virkelige skrekk ikke ligger i hevn, men i hvordan en gruppe kan utføre handlinger ingen enkeltperson ville gjort alene – et nifs glimt inn i deres moralske tomhet. Det som gjør det enda mer sjokkerende er at denne mørket utspiller seg i en solfylt, middelklasseverden som ofte sees som idyllisk.

### Young & Beautiful (2013)
Den franske regissøren François Ozon, en mester innen arthouse-erotikk, trekker inspirasjon fra filmskapere som Jacques Deray og Éric Rohmer for å skape historier om unge kvinner som kommer i alderen i drømmende, pastellfargede somre. Men Young & Beautiful fokuserer på hva som skjer etter at sommeren er over. Den 17 år gamle Isabelle (Marine Vacth) mister jomfrudommen sin til en eldre tysk gutt i ferien, bare for at opplevelsen blir klein og skuffende. Når sommeren er over, vender hun tilbake til Paris desillusjonert og begynner som deltidsprostituert. Når en av hennes klienter dør under sex, rakner hemmeligheten hennes og ødelegger familien.

Filmen balanserer på en knivsegg mellom en coming-of-age-historie og tenåringseksploatering, med nok nakenhet til å appellere til pruriente interesser. Men Ozons følsomme håndtering av tid – som markerer overgangen fra sommer til høst, uskyld til erfaring – gir historien en hjemsøkende følelse av tapt ungdom.

### Stranger by the Lake (2013)
Alain Guiraudies solfylte thriller utspiller seg på et avsidesliggende sted for homofil cruising, hvor begjær og fare flettes sammen. Når Franck blir vitne til et mord, men tier på grunn av sin besettelse av morderen, blir filmen en anspent meditasjon over lyst, risiko og sommerens berusende tiltrekning. Innsjøens skimrende overflate skjuler mørke hemmeligheter