Før hun mottok en Special Recognition Award under The Fashion Awards, snakker Tania Fares om sin første internship hos Pierre Cardin, inspirasjonen hun hentet fra Lulu Kennedy, og hvordan disse erfaringene førte til at hun etablerte en av moteverdenens viktigste ideelle organisasjoner. Denne historien er en del av 'My First Job in Fashion', en serie intervjuer med folk i bransjen om de rollene som formet karrieren deres.

Jeg har alltid ønsket å jobbe i motebransjen, men ikke som designer – jeg ble tiltrukket av arbeidet bak kulissene. Min mor var en vakker kvinne, både innvendig og utvendig, med upåklagelig smak. Hun hadde gleden av å bruke haute couture og dro ofte på moteshow i Paris, noen ganger tok hun meg med. Slik begynte min interesse for mote.

Min onkel var den kjente dekoratøren Joseph Achkar, som sammen med sin partner Michel Charrière, pusset opp Hôtel de la Marine i Frankrike. Han introduserte meg for kunst, og tok meg med til steder som Fontainebleau, Versailles og Louvre. Etter at jeg fullførte universitetsstudiene mine i kommunikasjon, hjalp han meg med å skaffe en internship hos Pierre Cardin.

Hos Pierre Cardin gjorde jeg litt av hvert, som de fleste internene – brettet klær, lagde kaffe og lignende oppgaver. Seks måneder senere ansatte han meg i kommunikasjonsteamet sitt. Jeg føler meg utrolig heldig som fikk jobbe med noen så lidenskapelig og kreativ. Hver dag med Pierre var annerledes. Han lærte meg viktigheten av å være vennlig, men bestemt, og han snakket ofte om unisex-stil – ideen om at du kan være deg selv og kle deg akkurat som du vil. Tiden min med ham åpnet virkelig øynene mine for forretningssiden av mote.

Gjennom Pierre lærte jeg også hvor viktig det er for en designer å knytte kontakt med sine kunder. Han hadde en gave for å få kvinnene som handlet hos ham til å føle seg komfortable og selvsikre, noe som ga ham verdifull innsikt i hva kundene hans ønsket.

Dette er det viktigste rådet jeg gir til enhver ung designer jeg møter: sørg for å engasjere deg med kundene dine. Gjennom Fashion Trust – spesielt vårt Mentorprogram – streber vi etter å bygge et fellesskap som setter pris på og kjøper designene deres. Til syvende og sist må de forstå kundene sine for å vokse virksomheten.

Jeg har båret på disse lærdommene gjennom hele karrieren min. Da Lulu Kennedy og jeg grunnla Lulu & Co i 2006, arrangerte Vassi Chamberlain og Christina Goulandris en trunk show for oss. Jeg vil aldri glemme den ettermiddagen – tilbakemeldingene fra venner og det større fellesskapet om hva de likte og ikke likte, var uvurderlige for å forme virksomheten.

Min erfaring og mitt forhold til Lulu Kennedy var grunnleggende for arbeidet jeg gjør med Fashion Trust. Jeg møtte henne gjennom Judith Greer, og sammen lanserte vi merkevaren Lulu & Co. Vi jobbet sammen i fem eller seks år, der Lulu fokuserte på design og jeg håndterte den operative siden.

Jeg ble dypt inspirert av hennes arbeid med unge designere gjennom Fashion East. Å se henne samarbeide med kunstnere og drive våre showrom i Paris var en utrolig lærerik erfaring, selv om det også var utfordrende – denne bransjen er tøff. Du kan selge, men seks måneder senere må du dekke produksjonskostnadene, og så må du skalere opp. Det er en vanskelig struktur for unge designere å navigere i.

Gjennom Lulu møtte jeg mange mennesker i motebransjen, og jeg var også aktivt involvert i kunsten, og støttet institusjoner som Tate og Serpentine. Jeg la merke til at mens mange enkeltpersoner støttet kunstverdenen, var ikke det samme tilfellet for mote. Jeg lurte på, hvorfor kan vi ikke gjøre begge deler? Du kan elske kunst, men du kan også elske mote og gi tilbake til begge. Det var litt komplisert for meg å være involvert med Fashion East siden vi allerede jobbet sammen på merkevaren. Så, for 14 år siden, grunnla jeg BFC Fashion Trust sammen med Sian Westerman. Tidligere sjefredaktør for British Vogue, Alex Shulman, introduserte meg for daværende BFC-sjef Caroline Rush, og jeg møtte henne sammen med Harold Tillman, som da var styreleder for British Fashion Council. Jeg sa at jeg ønsket å skape en plattform for å samle inn midler og støtte unge designere. Caroline elsket ideen og ba meg om å utarbeide en proposisjon. Det gjorde jeg, og underveis kom jeg på navnet Fashion Trust. Jeg ønsket å inkludere ordet 'trust' – tillit til mote.

Vi presenterte planen for Caroline, og hun likte den. Så måtte vi finne patroner. Med min bakgrunn fra en kultur der det er vanskelig å snakke om penger, involverte ikke de første møtene mine engang en forespørsel om støtte. Vi arrangerte en lunsj for potensielle patroner en dag, og da den var over, hadde jeg fortsatt ikke bedt om penger. Det samme skjedde på et annet arrangement. Til slutt sa jeg til meg selv: "Tanya, enten begynner du å be folk om penger, eller så blir dette ikke noe av." Da jeg endelig gjorde det, innså jeg at det ikke var så vanskelig. Nå elsker jeg å be folk om penger!

Nøkkelen er å være lidenskapelig om det du presenterer og å være direkte. Ikke spill spill – det er ikke rettferdig overfor folk hvis de tror du har bedt om et møte uten å vite at du kommer til å be dem om noe. Min første patron var Megha Mittal, som også er en venninne.

Fashion Trust-patronene er alle utrolige kvinner som investerer økonomisk, gir sin tid, eller begge deler, for å støtte unge motetalenter. Noen er advokater, gründere eller har egne fond – de er alle veldig interessante. For øyeblikket har vi 53 patroner i Storbritannia. Vi hadde en gang 120, men vi strømlinjeformet, og det er derfor tallet er halvert.

I 2019 var jeg med på å grunnlegge Fashion Trust Arabia, og i 2021 Fashion Trust US. I USA har vi også patroner, men i Midtøsten jobber vi med sponsorer. Denne gangen i Doha hadde vi støtte fra Visit Qatar, Qatar Airways, Anastasia of Beverly Hills, og andre.

Midtøsten-prosjektet oppsto i 2017 da jeg skrev en bok sammen med Vogues Sarah Mower om unge designere i London. For boklanseringen inviterte min tante i Jordan meg til et sammenkomst. Der møtte jeg så mange fantastiske designere, og mange av dem sa til meg den kvelden: "Vær så snill å gjør noe her som det du gjør i Storbritannia. Regionen trenger det."

Jeg er fra Libanon, snakker flytende arabisk og forstår regionen dypt. Midtøsten er utrolig, med sin mangfoldighet – Levanten, Nord-Afrika, GCC. Foreldrene mine jobbet i hotellbransjen, så vi hadde alltid kunder fra hele regionen. Jeg føler jeg kan forstå saudierne, kuwaiterne, qatarerne, egypterne...

Så, jeg dro for å møte Hennes Høyhet Sheikha Moza, noen jeg alltid har beundret. Hun fortalte meg at de også så på å gjøre noe lignende i regionen og introduserte meg for sin datter, Hennes Eksellense Sheikha Al Mayassa Bint Hamad Al Thani. Vi begynte å jobbe med et prosjekt for å bygge bro mellom vestlig og midtøstlig kultur. Jeg er så takknemlig for hennes støtte – hun startet som min med-leder og er nå som en søster for meg. Jeg gjorde mye research for å forstå hva som var nødvendig og hvordan vi kunne forbedre oss, og jeg hadde ideen om å bringe vestlige dommere til Midtøsten.

Slik fungerer det: hvert år åpner vi en søknadsperiode. Vi mottar omtrent 600 søknader i USA, 1000 i Storbritannia og 1200 i Midtøsten. Vi begrenser det til omtrent 150–200 søknader og sender dem til vårt rådgivende styre, som deretter velger finalistene. Våre styrer er store og inkluderer folk fra hele motebransjen fordi ulike stemmer er så verdifulle. Vi holdt nettopp Fashion Trust Arabia-dommeravstemningen, og det var virkelig morsomt å se hvordan folk engasjerte seg – alle delte seg inn i grupper basert på hvilken designer de heiet på. Vi hadde en veldig åpen samtale, ledet av en ekspert som ba alle om å forklare hvorfor de støttet visse designere. Alt føltes veldig ekte. Deretter stemte de, vi telte stemmesedlene og kunngjorde vinneren.

Fashion Trust-teamet er lite – bare tre personer i USA og åtte i Midtøsten – så jeg er utrolig stolt av den påvirkningen vi har skapt gjennom årene. Siden vi lanserte Fashion Trust Arabia i 2019, har talentet og kvaliteten på klærne forbedret seg dramatisk. Jeg føler også at interessen for regionen virkelig vokser blant forbrukerne. Det som skjedde med Matches var veldig trist og etterlot et stort hull i bransjen når det gjelder oppdagelsesplattformer. Selvfølgelig er ikke Fashion Trust en detaljist, men kanskje vi kan hjelpe til med å kaste lys på nye, friske talenter.

Som en del av det siste Fashion Trust Arabia-arrangementet holdt vi en utstilling kalt Threads of Impact, med verk laget av finalister og vinnere gjennom årene. Jeg skulle ønske den utstillingen kunne reise i fremtiden. Jeg ønsker også å vokse mentorprogrammet vårt. I år utvider vi det til tre dager i stedet for to, med omtrent 25 talere fra alle slags bakgrunner – e-handel, merchandising, bærekraft og mer. Vi organiserer det for alle våre designere, og alle flyr til London for å delta.

Det er interessant – ved å jobbe med så mange unge designere, kan jeg se at fremtiden blir mye mer teknologifokusert. De 3D-printer, bruker AI og utforsker alle slags nye verktøy. Men de ferdighetene de trenger mest, er iboende menneskelige. Jeg sier alltid til folk at de skal forbli autentiske, tro mot merkevarens identitet, og bygge ekte relasjoner med sine fellesskap. Det skjer bare gjennom menneskelig interaksjon og samarbeid, noe som føles viktigere nå enn noen gang.

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Fashion Trust-grunnlegger Tania Fares som diskuterer sin første jobb i motebransjen.



Generell bakgrunn

Spørsmål: Hvem er Tania Fares?

Svar: Tania Fares er en moteentreprenør og filantrop, best kjent som medgrunnlegger av Fashion Trust, en ideell organisasjon som støtter og finansierer nye motedesignere.



Spørsmål: Hva er Fashion Trust?

Svar: Det er en global ideell organisasjon som identifiserer og tilbyr stipender, veiledning og forretningsstøtte til lovende motedesignere på et avgjørende stadium i karrieren deres.



Spørsmål: Hvorfor er hennes første jobb i mote et interessant tema?

Svar: Fordi karriereveien hennes ikke var tradisjonell. Å forstå utgangspunktet hennes viser hvordan ulike bakgrunner og tidlige erfaringer kan føre til innflytelsesrike roller i bransjen.







Om hennes første jobb

Spørsmål: Hva var Tania Fares' første jobb i motebransjen?

Svar: Hennes første offisielle rolle var som intern og senere assistent i Vogue magazine i London.



Spørsmål: Hadde hun en moteutdannelse eller designbakgrunn?

Svar: Nei, det hadde hun ikke. Hun studerte statsvitenskap på universitetet. Inntreden hennes i mote skjedde gjennom lidenskap, nettverk og å gripe en mulighet.



Spørsmål: Hva var hovedansvaret hennes i den første rollen?

Svar: Typiske inngangsoppgaver som å organisere prøver, assistere på fotooppdrag, hjelpe med administrativt arbeid og lære den redaksjonelle prosessen fra bunnen av.



Spørsmål: Hvordan fikk hun den jobben i Vogue?

Svar: Gjennom en kombinasjon av personlig initiativ og forbindelser. Hun har nevnt at hun tok kontakt og uttrykte sin lidenskap for mote, noe som førte til en introduksjon og internship-muligheten.







Lærdommer og innsikter

Spørsmål: Hva er den største lærdommen hun lærte fra sin første jobb?

Svar: Viktigheten av observasjon, ydmykhet og hardt arbeid. Hun lærte at selv små oppgaver er essensielle for den større maskineriet, og at det er uvurderlig å forstå alle nivåer i bransjen.



Spørsmål: Hvordan påvirket den første jobben hennes senere arbeid med Fashion Trust?

Svar: Den ga henne førstehåndsinnsikt i utfordringene unge designere møter når de prøver å få synlighet og støtte. Å se bransjen fra en redaksjonell og forretningsmessig vinkel hjalp henne med å identifisere de spesifikke hullene som Fashion Trust nå fyller.



Spørsmål: Hvilket råd gir hun basert på erfaringen fra sin første jobb?

Svar: Å være proaktiv, si