Man oppdager ikke bare Mavis Gallant; man blir en del av kor av lesere som, etter å ha møtt hennes noveller, blir nesten svimle av begeistring og føler seg vekket til live igjen når det gjelder litteratur, lesing og selve språket. Jeg ble så fengslet av en svært kort novelle, «Orphan's Progress», gjemt midt i The Uncollected Stories of Mavis Gallant (utgitt tidligere i år), at jeg skyndte meg på nettet for å lære mer om den. Det viste seg at bare måneder før hadde Margaret Atwood skrevet en glødende hyllest til det samme korte, brutale mesterverket. Hvor brutalt? «Når kvinner blir merkelige, skjer det svært raskt,» skriver Gallant i novellens åpningsavsnitt. «Det første tegnet er mangel på omsorg for klær og hår, og plutselig er de ludder.» Den kvikke Fran Lebowitz har kalt Gallant «den uimotsigelige mesteren av novellen på engelsk.»
Å si at «Orphan's Progress» ble plassert uten seremoni er å misforstå denne bokens hensikt. Det er en strålende samling noveller, hvorav noen kanskje ville ha gått tapt for alltid uten den dedikerte innsatsen til redaktøren, forfatteren Garth Risk Hallberg. (Hans introduksjon er både et kjærlighetsbrev som gjør denne artikkelen beskjemmet og en fantastisk guide til skattene inni.) Selv om det har vært andre samlinger av Gallants arbeid – inkludert en mesterlig Collected Stories fra Everyman's Library – samler denne boken noveller som tidligere ikke var samlet eller hadde falt ut av trykk.
Dette er neppe overraskende, siden Gallant var en av sin tids mest produktive novelleforfattere. Hun skrev 103 noveller for The New Yorker alene – mer enn Cheever og nesten like mange som Updike – likevel er hun langt mindre kjent enn disse gigantene. Dette kan skyldes hennes kjønn, eller at hun ikke var en del av den amerikanske litterære scenen (hun ble født i Canada og flyttet til Paris som 28-åring i 1950). En avslørende anekdote fra livet hennes illustrerer utfordringene kvinner møtte i å hevde sine egne narrativer: Da soldatektemannen hennes kom tilbake fra andre verdenskrig, fortalte hun ham at hun ønsket å flytte til Europa. Han nektet, ekteskapet tok slutt, og, som hun senere sa: «resten av livet sitt tok han stolthet i å se seg selv i de fleste av mine mannlige protagonister. Og det var aldri sant!»
I kronologisk ordnede samlinger kan man ofte følge en forfatters vekst, deres mindre polerte tidlige forsøk, og biografiske tråder nær overflaten. Gallant henter faktisk fra sitt eget liv. Moren hennes forlot henne på et kloster da hun var fire år gammel, og foreldreløse og jenter som søker tilknytning befolker hennes noveller. Som tospråklig selv viser arbeidet hennes en skarp følsomhet for nyansene og fordommene til både anglofoner og frankofoner. Under andre verdenskrig jobbet hun ved en avis i Montreal, en erfaring som formet hennes forståelse av maktforhold. «Så snart jeg innså at jeg fikk omtrent halvparten av lønnen mennene tjente,» skriver hun i en novelle om en grønn journalist («With a Capital T»), «bestemte jeg meg for å gjøre halvparten av arbeidet.» I virkeligheten var hun hardere mot seg selv enn noen redaktør, og gjorde aldri faktisk halvparten av arbeidet. («Gjør meg glad,» skrev New Yorker-redaktør William Maxwell en gang til henne, «send meg noveller.») Gallant giftet seg aldri på nytt eller fikk barn. Kvinnene i novellene hennes betrakter ofte konvensjoner med dyp usikkerhet – ikke som ikonoklaster, men som sterkt uavhengige individer.
Gallants noveller dykker ned i utforskninger av menneskeheten, og beveger seg smidig mellom humor og skrekk. Hun er en unik mester – kanskje nærmest i ånden til Alice Munro, men likevel helt sin egen skaper. For å sitere enda en stemme fra hennes beundrerkor: da Jhumpa Lahiri dro for å intervjue henne i 2009, følte romanforfatteren seg noe desorientert i Gallants nærvær. Om sin heltinne husket Lahiri: «I siste liten, før jeg dro, fortalte jeg henne det eneste jeg følte var verdt å si: 'Ingen skriver som deg.'»
Gallant mente at hennes noveller ikke burde leses på rad, og jeg har fulgt hennes råd i år, spart dem til når jeg føler meg motløs eller uinspirert av det andre jeg leser. Det finnes ingen bedre styrkedrikk, ingen raskere kur mot desillusjon. Jeg inviterer deg til å bli med.
Legg til i ønskeliste
The Uncollected Stories of Mavis Gallant – $21 på BOOKSHOP
Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om The Uncollected Stories of Mavis Gallant og dens innvirkning, utformet for å høres ut som spørsmål fra virkelige lesere.
Generelt / Nybegynnerspørsmål
1. Hvem er Mavis Gallant og hvorfor er hun viktig?
Mavis Gallant var en kanadiskfødt mester av novellen som tilbrakte mesteparten av livet i Paris. Hun er feiret for sine presise, innsiktsfulle og ofte vittige skildringer av eksil, outsidere og kompleksiteten i menneskelige relasjoner, noe som gjør henne til en av 1900-tallets største novelleforfattere.
2. Hva betyr «Utsamlede noveller»?
Det betyr at dette er noveller som Gallant publiserte i magasiner som The New Yorker over flere tiår, men som aldri ble samlet i en av hennes tidligere bøker. Denne samlingen bringer dem sammen for første gang og tilbyr et skattekammer av nytt materiale fra en elsket forfatter.
3. Jeg har aldri lest Gallant før. Er dette et godt sted å starte?
Det kan det være, men det er et dykk i dypet. Samlingen er stor. Mange anbefaler å starte med et kuratert utvalg som The Selected Stories of Mavis Gallant for å få en smak. Men hvis du er forpliktet, er det et spennende sted å oppleve hele spekteret av hennes geni.
4. Hva er tonen eller stilen i skrivingen hennes?
Gallants stil er klar, observant og psykologisk skarp. Hun mater ikke med følelser, hun avslører dem gjennom subtile detaljer, dialog og ironi. Tonen hennes kan være tørr, melankolsk, medfølende og brutalt ærlig – ofte alt på en gang.
Fordeler / Innvirkning
5. Hvorfor gjenoppretter denne boken din tro på litteratur?
I en tid med hurtige plott og enkle narrativer krever og belønner Gallants noveller nøye oppmerksomhet. De minner oss om at litteratur kan fange de dype nyansene i menneskelig erfaring med en uovertruffen dybde, intelligens og kunstneriskhet, og viser hva novelleformen virkelig kan oppnå.
6. Hva får jeg ut av å lese disse novellene?
Du får en mesterklasse i karakterobservasjon og økonomisk fortellerkunst. Du vil møte tidløse temaer som fordrivelse, minne og familie. Mest av alt vil du oppleve den stille tilfredsheten ved å lese prosa som både er vakkert skrevet og dypt sannferdig.