Danielle Haim er midt i å beskrive sangskriveprosessen sin når hotelltelefonen hennes ringer. «Et øyeblikk,» sier hun.

Heldigvis er søstrene hennes Alana og Este – som fullfører bandet Haim – der for å holde samtalen i gang, og de spiller på hverandre i perfekt synk.

«Du har en som ringer! Hvem er det?» spør Alana.
«Er det mamma?» lurer Este.
«Det er sikkert mamma,» konkluderer Alana.

Foto: Heidi Stanton

Trioen har alltid vært nære, men forbindelsen deres har aldri vært tydeligere enn på deres fjerde studioalbum, I Quit, som ute i dag. Ved første øyekast er albumet – som er produsert av Danielle og Rostam Batmanglij (tidligere fra Vampire Weekend) – et bruddalbum. Gjennom de 15 sporene beveger det seg fra spenningen i ny kjærlighet til smerten ved slutten og lettelsen ved å gå videre. Men gjennom hele albumet er det en følelse av glede – fra åpningssporet «Gone», som sampler George Michael, til den oppløftende, Alana-ledede «Spinning», helt til det rytmiske avslutningssporet «Now It’s Time».

«Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var en stor krangel i mitt forrige forhold, men sannheten er at vi bare gled fra hverandre,» sier Danielle om bruddet med Ariel Rechtshaid, som produserte bandets tre første album. «Det er fortsatt mye kjærlighet der. Vi lagde god musikk sammen – han er en utrolig produsent – men å jobbe med Rostam på dette albumet ga meg en ny type styrke. Jeg tror virkelig dette er vårt beste verk hittil.»

Foto: Terrence O’Connor

Gruppen begynte å jobbe med I Quit like etter Danielles brudd, da hun flyttet inn hos Alana – et øyeblikk som er fanget i balladen «The Farm». Det var første gang på over ti år at alle tre søstrene var singler samtidig. (Siden den gang har Este blitt forlovet med teknologientreprenøren Jonathan Levin.) «Vi skrev om akkurat hvor vi var i det øyeblikket,» sier Danielle. «For meg handlet det om selvoppdagelse – å finne ut hvem jeg var. Det var mye styrke i det.»

«Å skrive sanger var enkelt. Å bo sammen? Det var den vanskelige delen,» innrømmer Alana. «Vi hadde ikke delt bolig siden jeg var 16.» Men etter hvert klikket det. «Det førte oss tilbake til en nostalgisk tilstand – å dra på barer, fester, bare vi tre. Ingen +1.»

Foto: Paul Thomas Anderson

Nostalgi spiller en stor rolle på albumet. Haim-søstrene vokste opp i Valley Village, et nabolag i San Fernando Valley, og det miljøet preger mye av I Quit – fra hyllester til lokale gater (Ventura Boulevard, Kling Street) til albumcoveret, tatt av Valley-innfødte Paul Thomas Anderson.

Å vokse opp nær L.A.s legendariske musikksteder var en annen viktig del av ungdommen deres. Este, som jobbet på en restaurant, rotet gjennom mistet-og-funnet-ID-er for å finne falske til seg selv og søstrene. «Este skaffet meg en ID, men jeg var 15, og kvinnen på den var 27. Jeg hadde fortsatt tannregulering,» husker Alana. «Jeg brukte den bare én gang til å kjøpe alkohol før jeg viste meg for feig. Presset var for stort.» Å snike seg inn på 21+-show på Troubadour – hvor hovedartistene spilte for små, intime publikum – var mer hennes stil.

«Det føltes som om verden var vår,» reflekterer Este. «Så, 10 eller 15 år senere, var vi tilbake på samme sted – alle singler, ingen å svare til, bare fokus på oss og musikken.»

Den samme energien har drevet promoteringen av albumet. På sosiale medier har de kalt ut dårlig oppførsel fra menn, omfavnet en sorgløs seksualitet og holdt ting forfriskende ekte. Bandet har tatt til motmæle mot misogynister som tviler på deres musikalske evner – et tema de også tok for seg på forrige album, Women in Music Pt. III. «Skal jeg late som om problemene vi skrev om forrige gang bare forsvant etter at vi adresserte dem? Nei, men vi har allerede laget et helt album om det,» sier Danielle. Alana hopper inn: «Nå er det på tide å... ha det gøy!»

Et spor på I Quit var opprinnelig ment for WIMPIII: den fengende førstesingelen «Relationships», med dens skinnbart enkle, men skarpe tekster som «Hvorfor har jeg dårlig samvittighet? / Jeg har alltid vært motvillig til konflikt / Men du virkelig ødela selvtilliten min.» Gruppen hadde finpusset den i syv år – helt siden Danielle begynte å skrive den på en flytur til Australia – men de klarte aldri helt å perfeksjonere den, og selv de nærmeste avfeide den. (De sammenligner den med andre «problembarn» som til slutt ble hits, som «The Wire» fra Days Are Gone og «Want You Back» fra Something to Tell You.) «Vi hadde bare en så sterk følelsesmessig tilknytning til den,» sier Danielle.

Når de ser tilbake, ser de nå kampen med «Relationships» som skjebne. «Mange forsto ikke sangen, men vi trodde virkelig på den,» sier Alana. «Nå er det klart – 'Relationships' var aldri ment for Women in Music. Kanskje universet sa til oss: 'Vent.'»