Ingen stopper ved et stoppskilt og tenker: "Når skal de redesigne den der? Den er så gammel!" Det er hva Susan Kare, den amerikanske kunstneren og grafiske designeren, sa under et designpanel i Paris for det populære digitale sikkerhetsfirmaet Ledger. Kare, kjent for sitt banebrytende arbeid hos Apple – hvor hun designet mange av selskapets tidligste og varige bitmap-ikoner og fonter – ble ansatt av Ledger for å tilføre en vennlig grafisk touch gjennom bytbare plugg-elementer på sin nyeste lagringsenhet, Nano Gen5.

Ledger har også ansatt Ian Rogers, som tidligere var Chief Digital Officer hos LVMH og er en annen Apple-veteran. Nå, som Ledgers Chief Experience Officer, nevnte han for meg like før panelet at "jo mer tid vi tilbringer med teknologi, desto mer vil vi verdsette menneskelig kontakt. Du forelsker deg ikke i en robot – du forelsker deg i et menneske."

Begge uttrykte den samme tanken: at de tingene som føles essensielle for menneskelivet – opplevelser borte fra skjermer – fortsatt er avgjørende for design, selv om teknologien blir mer gjennomtrengende. Passende nok markerer årets Design Miami.Paris, som sammen med Art Basel er et hovedpunkt i Paris årlige oktoberuke for kunst og design, Apples første direkte involvering i arrangementet. Merkevaren engasjerte fire kunstnere til en serie kalt "Designers of Tomorrow", med det kravet at hver enkelt brukte en iPad for å skape sine verk.

Selvfølgelig påvirker stor-teknologi nesten enhver diskusjon i dag, med sin kode innebygd i alt. Likevel, fra et designperspektiv, ser det ut til å være en økende forskyvning tilbake til det atferdsmessige, følelsesmessige, biologiske og til og med nostalgiske. Håndverksmessige og kunstneriske tilnærminger har vært på moten en stund, men det jeg observerte i Paris føltes distinkt: en estetikk forankret i virkelighetsopplevelser. Mens verden stormer frem med krypto, AI og kvanteberegning, gjenoppdager design gledelig sin iboende menneskelige sjarm.

Harry Nuriev, kjent for sin teknologinspirerte stil med krom og ultramoderne elementer, har skapt en installasjon på Paris' venstre bredd kalt Objets Trouvés. Den viser rader av aluminiumsbokser fylt med det som ser ut som søppel – en ødelagt tennisracket, en slitt totebag. For å komme inn må du bidra med en gjenstand, og for å forlate må du ta en. Jeg donerte en ren yogaskjorte jeg hadde i sekken og plukket opp en "Hits of the 1960s"-CD. Ved utgangen sertifiserer ansatte byttet og utsteder et autentisitetsbevis. Det var den mest analoge, lavteknologiske kunsten jeg møtte på i Paris, i skarp kontrast til Nurievs fremtidsrettede tilnærming. Og ja, det er ingenting mer menneskelig enn å bla gjennom et marked, selv om denne oppstillingen var langt fra en typisk basar eller loppemarked.

Milans Nilufar Gallery viste Audrey Larges lysdesign i sin Design Miami.Paris-utstilling, og de er på en merkelig, magnetisk måte vakre. Jeg er ikke sikker på om Large hadde til hensikt å fremkalle en lunge, men det er umulig å ikke se den og, på en måte, føle den. Jeg fanget meg selv i å stirre på den gylne gløden fra de avlange formene, fokusere på pusten min og føle meg forankret i øyeblikket. Jeg skulle ønske jeg kunne hatt det som en daglig påminnelse hjemme. Det var mitt favorittverk på arrangementet.

Maui-baserte designer James de Wulfs installasjon på Design Miami.Paris er et bordtennis- og spisebord som også fungerer som en lydbad, og vant en "Best in Show"-pris fra messens dommere. Når man spiller, produserer finstemte metallplater en etterklang som minner om kirkeklokker eller et orgel. Det er en uvanlig følelse, både å høre og føle, likevel brakte det tilbake minner om sommerkvelder med bordtennis med bestefaren min – lenge før den avanserte teknologiens tidsalder. Mobiltelefoner var overalt.

Et brasiliansk bokskap av Charlotte Perriand og Saint Laurent, fotografert av Nicolas Bergerot, debuterte på Salone del Mobile. Det er så slående at det fortjener å nevnes, og historien passer til temaet: Perriand designet opprinnelig noen av disse stykkene som engangsfunksjonsgjenstander, uten noen intensjon om masseproduksjon. "Rio de Janeiro Bookcase" fra 1962 er et perfekt eksempel – dens klossaktige form gjenspeiler mosaiikkmonstrene på Ipanema og Copacabanas promenader. Perriand skapte den for sin mann Jacques Martins leilighet i Rio, og så for seg et unikt stykke for å oppbevare bøker, vise frem kunst, støtte lamper og mer. Det er et bemerkelsesverdig eksempel på design med en menneskelig touch, og nå har Saint Laurent, ledet av Anthony Vaccarello, gjenopplivet den i en begrenset utgave.

På Design Miami i Paris presenterte designer Duyi Han et surfebrett-formet speil finansiert av Apple. Det åpnes som en medaljong og ble skapt ved hjelp av AI. Ironisk nok skildrer designet levende en menneskekropp og håndskrevne tanker – en lyder: "Ditt nervesystem er ditt første språk." Jeg tilbrakte lang tid med å se på det, tiltrukket av kontrasten mellom dets håndlagte utseende og dens digitale utviklingsprosess. Blant Apples bestilte verk skilte Hans verk seg ut som det mest fengslende.

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over nyttige og konsise vanlige spørsmål om samspillet mellom teknologi og menneskelig touch under Paris Art and Design Week.

Generelle begynner spørsmål

1. Hva er Paris Art and Design Week?
Det er et stort årlig arrangement i Paris som samler gallerier, museer, designere og kunstnere for å vise frem de siste trendene og kreasjonene innen samtidskunst og design.

2. Hvorfor er store teknologiselskaper på et kunst- og designarrangement?
De deltar for å vise hvordan teknologi som AI, virtuell virkelighet og digital fabrikasjon kan brukes som nye verktøy og medier for kreativt uttrykk, og posisjonerer seg i forkant av innovasjon.

3. Hva betyr en menneskelig touch i denne sammenhengen?
Det refererer til elementene som teknologi ikke kan gjenskape alene: kunstnerens unike visjon, følelsesmessig dybde, ufullkommenheten til en håndlaget gjenstand og den personlige, håndgripelige opplevelsen av å se kunst personlig.

4. Gjør ikke teknologien kunsten mindre menneskelig?
Ikke nødvendigvis. På dette arrangementet brukes teknologi ofte som et verktøy for å forsterke menneskelig kreativitet, ikke erstatte den. Den lar kunstnere utforske nye former og ideer som ellers ikke ville vært mulig.

Dypgående og avanserte spørsmål

5. Kan du gi et eksempel på teknologi og menneskelig touch som samarbeider på arrangementet?
Du kan se en AI-generert digital skulptur som deres fysisk skapes av en mesterhåndverker, eller en VR-opplevelse som forteller en dyp personlig menneskelig historie. Teknologien sørger for hvordan, men kunstneren sørger for hvorfor.

6. Hva er hovedfordelen med dette samarbeidet?
Det presser grensene for hva kunst og design kan være. Det skaper helt nye opplevelser og gjenstander som både er teknologisk avanserte og følelsesmessig gjenklang, og tiltrekker seg et bredere og mer mangfoldig publikum.

7. Hva er en vanlig kritikk eller problem med teknologiens tilstedeværelse?
Noen kritikere føler at det kan overskygge nye kunstnere som mangler teknologifinansiering, eller at "wow"-faktoren ved teknologien noen ganger kan distrahere fra det kunstneriske budskapet og føles upersonlig.

8. Hvordan kan en besøkende se om et kunstverk har en ekte menneskelig touch?
Se etter historien bak verket. Formidler det en personlig følelse eller perspektiv? Legg merke til detaljene – er det små ufullkommenheter, teksturer eller valg som føles intuitive snarere enn rent algoritmiske? De beste verkene får deg til å glemme teknologien og fokusere på følelsen.