«Jeg tror at for det meste ser vi på mennesker som håndterer ekstraordinære omstendigheter,» forteller regissør Craig Baldwin til skuespillerne som er samlet i en øvingslokale midt i byen.
Det er en usedvanlig varm søndagsettermiddag midt i oktober, og gruppen har kommet sammen til sin siste prøve på Richard II før de går inn teknisk uke på Astor Place Theatre. Etter å ha kjørt gjennom stykket uten manus har de skiftet til mer behagelige klær og sitter nå i den delen av rommet som er merket «scenens høyre side», med manus og notatbøker i hendene, ivrige etter å høre mer fra regissøren.
«Stykkets menneskelige element er at vi ser hvordan alle disse forskjellige menneskene responderer mens landet deres faller fra hverandre,» fortsetter Baldwin. «Hvilke valg tar mennesker? Hvem prøver å rive landet ned, og hvem prøver å gjenoppbygge det?»
Bare dagen før hadde New Yorks massive «No Kings»-protest marsjert ned avenyen rett utenfor bygningen, noe som ga en uhyggelig aktualitet til dette stykket skrevet for over fire hundre år siden. Her i dette rommet klamrer en konge seg desperat til makten.
Richard II er ikke et stykke som de fleste teatergjengere, spesielt amerikanere, kjenner godt. Som det første verket i Shakespeares Henriad-serie skildrer det hendelsene som leder opp til Englands turbulente, flergenerasjons borgerkrig. I historiens sentrum står kong Richard – spilt av Michael Urie i denne produksjonen – som forviser sin fetter Henry Bolingbroke (Grantham Coleman), beslaglegger adelsgodser, ilegger upopulære skatter og blir dypt upopulær gjennom sin dårlige forvaltning av rikets ressurser. Til slutt styrtet og fengslet av Bolingbroke, blir Richard – spoiler alert! – myrdet i sin celle.
Den åpenbare tilnærmingen ville vært å skildre Richard som fjern og barnslig; han var bare ti år gammel da han ble konge, tross alt. Men denne produksjonen «vekterlegger hvor vanskelig det er å være konge,» forteller Urie meg. (Han og Baldwin har en lang historie: de var et år fra hverandre på Juilliard, og nylig regisserte Baldwin Urie i Shakespeare Theater Companys 2019-produksjon av Hamlet.) Uries Richard, skjønt arrogant og noen ganger nedlatende, klarer også å skaffe seg litt sympati.
Da stykket sist ble satt opp i New York i 2006 (en Public Theater-produksjon planlagt for Delacorte i 2020 ble til slutt til et hørespill), var Baldwin i ensemblet. (I sin anmeldelse i New Yorker beskrev Hilton Baldwins opptreden som Thomas Mowbray som «fengerende».) Satt til vagt moderne tider, føltes produksjonen for ham som en saftig politisk dramaserie. «Dette er historien om et land som rives i stykker av bitre maktkamper blant de rike familiene som kontrollerer det,» sier Baldwin. «I mitt hode føltes det som en kinematografisk psykodrama, likt Succession.»
I sin egen adaptasjon har Baldwin lagt stykket til 1980-tallets Manhattan og omorganisert noe av teksten slik at når vi først møter Richard, husker han nylige hendelser fra fengselscellen sin.
«Jeg spurte meg selv, hva var forspillet til vår nåværende æra med amerikansk splittelse, grådighet og vold?» sier Baldwin. Det spørsmålet ledet ham til de tabloiddrevne, «Grådighet er godt»-1980-årene: «Reaganomics, materialisme, overflod og aggressiv privatisering.» Han har også tydeliggjort Richard som skeiv, med hans fellesskap truet av den truende AIDS-krisen.
«På noen måter har Richard skapt sitt perfekte paradis med denne skeive valgte familien, styrer et kongerike og har alt de trenger,» forklarer Urie. «Og så blir alt tatt fra ham.»
Noen år bak Urie og Baldwin på Juilliard var Pascal, som gjør sin off-Broadway-debut. Slående vakker, beveger hun seg uanstrengt rundt i rommet, noen ganger spankulerer hun over det avmerkede «scenefeltet» i høye hæler (bare to uker tidligere hadde hun gjort omtrent det samme på Chanels vår 2026-løpebane) og andre ganger hviler hun kjærlig hodet på en medskuespillers skulder. Pascal og Ryan Spahn i «Richard II.»
Foto: Carol Rosegg
Hun har lenge vært en beundrer av Urie og snakker varmt om talentet hans. «Det er så enkelt å dele scenen med ham,» sier hun. «Han er like nysgjerrig og åpen som jeg er.»
Født i California, men for det meste oppvokst i Chile, Pascal – lillesøsteren til skuespilleren Pedro Pascal, som hun har gått flere røde løper med – hadde bare sett filmadaptasjoner og spanske versjoner av Shakespeare før hun begynte på Juilliard. «Jeg var veldig intimidert. Jeg følte meg isolert mens jeg leste og studerte verket hans,» sier hun om Shakespeare. «Men så innså jeg at det nesten er sitt eget språk. Når stemmen og kroppen din trinn inn i det språket, blir du en del av denne teater- og litterærverdenen. Det krevde virkelig å fordype meg i det for å forelske meg i språket.»
Mens hun forbereder seg på rollen som dronningen i «Richard II», har Pascal reflektert over sin erfaring med å spille Gertrude i en Juilliard-produksjon av «Hamlet». Som Gertrude har dronningen betydelig makt på en stille måte. «Hun er i alles tanker, skjønner du? Hun er en hovedkarakter, men hun snakker ikke så mye,» bemerker Pascal. «Det er så rikt og komplekst, og så motstridende og smertefullt å være i denne posisjonen med selvtvil, ha instinkter men måtte tie dem.»
For Pascal sier denne produksjonen av «Richard II» mye om nåtiden. «Dette stykket vil minne oss om spørsmålene vi alle stiller. Hva er hensikten med tilværelsen når det er så mye vold og kaos? Og hva er sannheten? Det er et veldig eksistensielt stykke – og vi lever i virkelig eksistensielle tider.»
«Richard II» har nå forhåndsvisninger, med åpningskveld planlagt til 10. november.
Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Michael Urie og Lux Pascals produksjon av Richard II, designet for å være hjelpsom for både nykommere og erfarne teatergjengere.
Generelle og begynner spørsmål
1. Hvem spiller hovedrollene i denne nye produksjonen av Richard II?
Denne produksjonen har Michael Urie i rollen som Kong Richard II og Lux Pascal i en viktig birolle.
2. Jeg kjenner ikke stykket. Hva handler Richard II om?
Det er et shakespearsk historiestykke om en engelsk konge, Richard II, som blir avsatt av sin fetter Henry Bolingbroke. Historien utforsker temaer som makt, identitet, lederskap og kongenes guddommelige rett.
3. Hvorfor beskrives denne produksjonen som «dyp personlig»?
Både Michael Urie og Lux Pascal bringer sine unike personlige identiteter og erfaringer i forgrunnen. Urie er en fremtredende skeiv skuespiller, og Pascal er en transkjønnet skuespiller, noe som lar dem utforske stykket temaer om identitet og sårbarhet på en ny, autentisk måte.
4. Hva menes med «perfekt timing for i dag»?
Stykkets sentrale konflikt – å sette spørsmålstegn ved en herskers legitimitet, å kjempe med nasjonal identitet, og å utforske flytende makt og selvforståelse – speiler direkte mange nåværende politiske og sosiale diskusjoner som pågår akkurat nå.
5. Hvor og når spilles denne produksjonen?
Eksempelsvar: Den spilles på The Classic Stage Company i New York City fra [dato] til [dato].
Dypdykk og avanserte spørsmål
6. Hvordan gjør Lux Pascals deltakelse denne produksjonen unik?
Lux Pascal, en talentfull transkjønnet skuespiller, bringer et kraftfullt og nyansert perspektiv til Richard IIs hoff. Hennes nærvær og opptreden utfordrer iboende tradisjonelle kjønnsnormer i klassisk teater, og legger til lag av mening til temaer som lojalitet, identitet og rollespill.
7. Hva er Michael Uries tilknytning til Shakespeare?
Selv om han er bredt kjent for komiske roller i serier som Ugly Betty, er Urie en klassisk skolert sceneskuespiller med betydelig shakespearsk erfaring, noe som lar ham bringe både teknisk dyktighet og emosjonell dybde til den komplekse rollen som Richard.
8. Hvilke spesifikke temaer fra Richard II er mest relevante for et moderne publikum?
Nøkketemaer inkluderer:
