Da vi møttes over Zoom en sen septemberdag, ønsket kunstneren Manuela Solano meg velkommen i sin klubbutstyr: en hvit lærjakke med frynsjer, en hvit crop topp, hvite hotpants og et spesiallaget hvit lærharnisk designet for å holde den hvite stokken hennes når den ikke var i bruk. Det var en slående antrekk, selv om hun ikke faktisk skulle på klubb den kvelden. I stedet fungerte antrekket som et utsagn – et glimt inn i hennes pulserende liv i Berlin, som hun bygde opp fra bunnen av som en blind transkvinne ny i byen.
Denne livsgleden ble et tilbakevendende tema i samtalen vår. Solano, 38 år, opprinnelig fra Mexico men bosatt i Berlin siden 2019, forbereder seg på sin hittil største soloutstilling på Museo Tamayo i Mexico by. Utstillingen, med tittelen «Alien Queen / Paraíso Extraño» (vises fra 9. oktober til 4. januar), inneholder over 30 store akrylmalerier av skeive og popikoner fra 1990- og 2000-årene, både virkelige og oppdiktede. Figurer som Cher, Sinéad O’Connor og Marge Simpson, samt scener fra filmer som Alien og Den uendelige historien, er gjenskapt fra minnet i levende detalj. Solano valgte hvert enkelt motiv ut fra dets personlige og kulturelle betydning, noe som gjør portrettene nesten konseptuelle.
Solano mistet synet for over ti år siden på grunn av en HIV-relatert infeksjon, men hun sluttet aldri å male. Med hjelp fra atelierassistenter utviklet hun en teknikk der hun bruker pipe cleaners og tau naglet til lerretet for å lage taktile omriss. Gjennom årene har arbeidene hennes utviklet seg. Noen verk inneholder ord eller setninger, som «Is this your first time here, sweetie?» fra hennes 2024-serie Blind, Transgender and Wild. Andre er forsiktige skildringer av fugler eller familien hennes. Tidligere i år viste en galleriutstilling i Madrid fem store selvportretter som utforsket ulike sider av hennes identitet, og reflekterte ideen om at ingen av oss defineres av bare én ting.
Hun har hatt en bemerkelsesverdig produksjon de siste årene. Hun var med på New Museums triennale i 2018 og har hatt store soloutstillinger på ICA Miami og Dundee Contemporary Arts i Skottland. Arbeidene hennes finnes i samlingene til Guggenheim, ICA Miami og Pérez Art Museum Miami.
Men utstillingen på Tamayo er spesielt meningsfylt. De fleste verkene har aldri blitt vist offentlig før. «Det føles uvirkelig,» delte Solano. «For sju år siden, da jeg startet å male Alien Queen uten noen spesiell plan, mens jeg jugglet andre prosjekter, drømte jeg om å stille ut på Tamayo-museet, men sa til meg selv at det aldri ville skje. Og nå er vi her. Jeg er sjokkert, på en god måte.»
Før åpningen snakket vi om Karen O-fankunst, innsikt hun har fått fra å skape som blind, og hvorfor det å oppdage klubbing føltes som «en dåp». Samtalen vår er redigert for lengde og klarhet.
Manuela Solano, Mónica Naranjo, 2019.
Vogue: Hva inspirerte tittelen «Alien Queen / Paraíso Extraño»?
Manuela Solano: Alien-filmene har vært nesten hellige for meg siden barndommen, så jeg bestemte meg for å male Alien Queen. Jeg ble draget til de to ordene, sammen med «paraíso extraño», som kommer fra en sang av den spanske popsangeren Mónica Naranjo. «Alien Queen» representerer noe uberørt, likevel majestetisk og mektig, mens «paraíso extraño» (som betyr «merkelig paradis») beskriver en opplevelse eller tilstand som er uvanlig, likevel lykkelig. Nå, som utstillingen nærmer seg åpningen, vil jeg si den i stor grad handler om min entusiasme, glede, drivkraft, energi og lidenskap for livet. Men den handler også om mye mer. Disse popkulturfigurene reflekterer trekk vi alle deler, ikke bare meg.
Vogue: Er disse popkulturfigurene du vokste opp med?
Solano: Det er en blanding. Mange av dem var veldig meningsfulle for meg som barn, som Karen O. Det siste maleriet vi fullførte for denne utstillingen var «Karen O’s Hands or Maps». Som tenåring var jeg en stor fan av Yeah Yeah Yeahs. Jeg så dem live i Mexico by i 2005 og tegnet henne konstant i notatbøkene mine. Senere var det en fankonkurranse for å designe et flagg, og bidraget mitt ble inkludert i heftet til deres andre album. Noen måneder senere, i mitt første semester på college, designet jeg en frokostboks kalt «Karen O’s» for et digitalt illustrasjonskurs. Jeg tok et bilde og sendte det til en e-postadresse jeg fant på bandets nettside, uten å forvente at noe skulle komme ut av det. Men noen uker senere e-posten bandets PR-person meg og sa at Karen O elsket den og ønsket å vise den på bloggen sin. Som en 18 år gammel kunststudent og fan føltes det som et stort øyeblikk – å innse at kunsten min kunne knytte folk sammen. Nå, 20 år senere, fanger det maleriet opp den samme inspirasjonen.
Det er også figurer i utstillingen som Christina Aguilera, Pink og til og med TV-evangelisten Jan Crouch, som jeg aldri trodde ville resonere med meg. Men så dukker en idé om et maleri av dem opp i hodet mitt og blir der, som hvor morsomt det ville være å vise et maleri av Christina Aguilera fra «Dirrty»-videoen på et museum. Tanken moret meg, og siden humor ofte fører til god kunst, maler jeg bildet og forstår senere hvorfor det appellerte til meg. Med Christina Aguilera innså jeg nylig i en samtale med en venn hvor mye jeg kjenner meg igjen i den personligheten nå – som henne er jeg ute og danser i en jockstrap, svett og gritty, hver lørdagskveld.
Når det gjelder stemningen i disse maleriene, har de alle en seriøs side. Ved første øyekast kan de virke respektløse, men etter hvert som jeg utforsker min tilknytning til disse karakterene, utvikler jeg en dyp respekt for dem. De er heller ikke nostalgi