Her er en omskreven versjon av din tekst på flytende, naturlig norsk mens den opprinnelige betydningen er bevart:
---
Dypt inne i Morgan Library & Museum på Manhattan ligger The Black Hours, en sjelden illuminert manuskript fra 1400-tallet. Som mange bønnebøker fra middelalderen, veiledet den kristne husholdninger i daglige andakter. Men det som gjør The Black Hours unik – dens kullsvarte pergamentsider, som får sølv- og gullbokstaver og intrikate religiøse illustrasjoner til å skinne – gjør den også utrolig skjør.
"Det er som en spøkelseshistorie," sier kunstneren Lily Stockman, hvis egne abstrakte malerier utstråler en lysende kvalitet. Hun har aldri sett The Black Hours i virkeligheten (få har – den ble sist vist i 1997), men for år siden hørte hun om denne 500 år gamle boken, som nå er nøye bevart i en syrefri boks. "Det er noe romantisk ved det," tenker hun.
Stockman, alltid polymathen, begynte å studere andre middelalderske timebøker fra sitt solfylte atelier i Glassell Park, det nordøstlige Los Angeles-nabolaget hun deler med sin mann og tre små barn. Hun la merke til en forbindelse mellom disse gamle manuskriptene og hennes eget arbeid.
"Jeg elsker komposisjonen av sidene – de frodige dekorative kantene som rammer inn et malt scene," sier Stockman, 43. "Mine malerier fungerer på samme måte: kanten fungerer som en beholder for de levende, flytende formene inni." Hun ble også tiltrukket av hvordan disse bøkene skapte øyeblikk for stille refleksjon gjennom dagen.
Denne utforskningen inspirerte hennes nyeste serie, Book of Hours, som vil debutere i september på Charles Moffetts nye galleri i Tribeca. De tolv oljemaleriene deler trekk med hennes tidligere arbeid – livlige kanter som rammer inn forenklede, naturinspirerte former som antyder frø, dahliaer og enger. Disse formene sporer tilbake til hennes barndom på en høyfarm i New Jersey, hvor hun vokste opp som den eldste av fire søstre og arvet sin mors kjærlighet til hagearbeid. Den nye serien fortsetter dette temaet, med hint av rabarbra, krusende dammer og Maines kyst.
Men Stockman har satt seg en ny utfordring: å la sporene av hennes prosess være synlige. "Jeg vil at arbeidet, beslutningene, til og med feilene skal vises," sier hun. Mindre polert, mer som livet selv. I Ipswich, et av hennes største nye verk på sju fot høyt, avslører den pulserende røde, rosa og hvite kanten rå penselstrøk. "For noen år siden kunne jeg ha blendet alt dette bort," innrømmer hun.
Selv om hennes malerier har en geometrisk tilnærming, har de en håndlagd varme som best kan oppleves i virkeligheten. "Når du står foran dem, kan du ikke overse den svake vaklingen i linjene – som hos en Agnes Martin," sier Charlie Moffett, som ga Stockman hennes første soloutstilling da han åpnet galleriet i 2018. Han har vært en hengiven støttespiller siden de møttes gjennom venner for over et tiår siden. "Jeg husker at jeg ringte henne da jeg fortsatt var hos Sotheby’s og sa at jeg ikke ville åpne galleriet med mindre hun sa ja til å være min første utstilling."
Siden den gang har Stockmans arbeid dukket opp i soloutstillinger og gruppeutstillinger over hele verden, fra Gagosian i Athen til Le Corbusiers Maison La Roche i Paris. "Hun kunne ha blitt komfortabel – arbeidene hennes solgte," noterer Moffett. "Men hun presset seg selv, eksperimenterte med nye paletter og former. Det er ikke lett for en suksessrik ung kunstner."
---
2024. Ed Mumford. Courtesy of Charles Moffett.
Fra tidlig alder var Lily Stockman fengslet av både natur og kunst. "På barneskolen tegnet jeg hester over hele multiplikasjonstabellene mine, og på videregående fikk jeg problemer for å ha skåret tegninger i gresset med plenklipperen," husker hun. Under sine studier ved Harvard, hvor hun studerte kunst, fant hun inspirasjon i klasseturer til Fogg Museum. "Kuratorene tok frem renessansealtertavler vi bare hadde sett på lysbilder," sier hun. Selv om stilen hennes er samtidig, er den rik på gjenklanger av historisk kunst.
Hennes arbeid bærer også dypt personlige understrømmer – selv når den fulle historien ikke er umiddelbart klar for henne selv. Ta Ipswich, et maleri med bølgende ringer av blått og indigo innenfor en rød kant. Stockman husker en professor som bodde i et Cape Cod-hus nær Boston-sumpene. "Vi hadde lange middager der og så tidevannet komme inn og dekke sumpgresset, før det trakk seg tilbake og etterlot fløyelsaktige krøller i gjørma," sier hun. Senere snublet hun over gamle svarthvittbilder av gress som ble kuttet og stablet for kveg – "som New Englands svar på Monets høyballer." Først da koblet hun maleriet til sin barndom på en høyfarm. "Disse formene kommer ofte fra noe begravd i underbevisstheten min. Det er først når de tar form på lerretet at jeg forstår dem."
Men det er ikke bare formene som gjør Stockmans malerier så slående – det er fargene, livlige og harmoniske på en måte som er både oppløftende og beroligende. "Hun er en usedvanlig kolorist," sier kurator Helen Molesworth, som vil vise Stockman i en kommende David Zwirner-utstilling om en ny generasjon av Californias lys- og romkunstnere. Før hun begynte på hovedfagsstudier ved NYU, tilbrakte Stockman et år i Jaipur for å studere mogul-miniatyrmaleri, en opplevelse som fordypet hennes respekt for farge – fra råmaterialer, som lapis lazuli malt til ultramarin, til kraften i visse kombinasjoner.
Lily Stockman, Love Letter, 2024. Ed Mumford. Courtesy of Charles Moffett.
Av alle hennes lidenskaper er kanskje hagearbeid den mest formende – og den beste metaforen for hennes arbeid. "Det er mitt morsmål for å markere tid," sier hun. Da vi snakket tidlig sommer, noterte hun de skiftende fargene og duftene i hagen hennes: irisene som bleknet, rosene som nettopp blomstret. Moren introduserte henne for fargelære gjennom blomster, og tok henne som barn til en av de få hagene i USA designet av Gertrude Jekyll. Jekyll behandlet planter som maling, og arrangerte myke blå og lavendelfarger i hagens kant for å oppløse grensen mellom land og himmel.
Men hager, som livet, er skjøre. "Et rosenblad kan være utsøkt, men det kan også få blåmerker," observerer Molesworth. "Stockman kjemper med den dualiteten – i kunst like mye som i livet." Det er derfor hennes omfavnelse av ufullkommenhet i det nye arbeidet føles så oppløftende. Vaklingen i en linje, flekken på et blad, den flassende kanten på en bokside – dette er tegn på noe levende, noe som skinner gjennom bruk.