**"The Madame X Files" av Hamish Bowles** ble først publisert i januarutgaven av **Vogue** i 1999. For flere høydepunkter fra **Vogues** arkiv, meld deg på vårt Nostalgia-nyhetsbrev [her](link).

John Singer Sargents portrett fra 1884 av Virginie Avegno Gautreau, bedre kjent som **Madame X**, er en mesterklasse i billedskapning. Gautreau viser frem sin slående skjønnhet og omfavner sin rolle som samfunnets eksotiske pryd – en "profesjonell skjønnhet". Hun er en sfinks uten mystikk, "profetisk for all den sofistikerte stilen i **Vogue**," som historikeren Philippe Jullian observerte i 1965. Men hvem var denne gåtefulle kvinnen, hvis tiltrekning fortsatt fenger mer enn et århundre etter at Sargent udødeliggjorde henne i olje?

John Singer Sargent, født i Firenze i 1856 av amerikanske foreldre, hadde en nomadisk barndom med omfattende reiser over hele Europa. På 1880-tallet, etter opplæring under den anerkjente Carolus-Duran og ved École des Beaux-Arts, hadde han gjort seg bemerket i Paris både som portrettmaler og maler av eksotiske scener fra Italia, Spania, Frankrike og Marokko. Det var nesten uunngåelig at han ville bli tiltrukket av den beryktede Victoire Gautreau – gjennom hele karrieren var Sargent fascinert av ukonvensjonelle, eksotiske skjønnheter. Han hadde allerede fanget den ville sjarmen til Rosina Ferrara, en jente fra Capri, og mystikken til marokkanske kvinner, som den i hans maleri fra 1880, **Fumée d’Ambre Gris**. Senere laget han noen av sine mest livfulle portretter av livlige personer, inkludert den hovmodige spanske danseren Carmencita, de livlige Wertheimer-søstrene (Almina, Ena og Betty), den eksentriske Gertrude Vanderbilt Whitney og den legendariske Vaslav Nijinsky. Han kalte en gang den strålende Rita de Acosta Lydig for "Kunst i levende form," og Madame Gautreaus slående, nesten symbolistiske skjønnhet inspirerte trolig lignende beundring.

Sargent fant henne "merkelig, underlig, fantastisk, nysgjerrig." Fast bestemt på å male henne, begynte han på en omfattende beiling og ba om hjelp fra en felles venn, Ben del Castillo, som han skrev til: **"Jeg har en stor lyst til å male hennes portrett og har grunn til å tro at hun vil tillate det... Fortell henne at jeg er en mann med enormt talent."** Virginie Gautreau sa ja. Møtene begynte i Paris i 1883, og den sommeren reiste Sargent til Gautreaus landsted, Château des Chesnes i Bretagne. Der, blant gamle eiker, hadde Gautreaus plantet tropiske palmer og pampasgress, noe som reflekterte den moterende eksotiske smaken i det tredje republikks samfunn.

Født i Louisiana like før borgerkrigen var Virginie Avegno en ekte sørstatsdame, oppdratt i kunsten å charmere på familiens Parmlange Plantation – et storslått, romantisk gods bygget et århundre tidligere av hennes forfedre Claude Vincent de Ternant ved False River (en gang en del av Mississippi). Huset har fremdeles sin førkrigseleganse, med sine majestetiske søyler, tvillingduehuser og en allé av levende eiker dekket av spansk mose. Virginie kan ha arvet noe av sin mystikk fra sin bestemor, Virginie de Ternant Parlange, en formidabel kvinne som ifølge ryktene reddet plantasjen ved å underholde både konføderasjonsgeneral Richard Taylor og unionsgeneral Nathaniel Banks – familietradisjonen hevder at de sov i samme rom, men på forskjellige tidspunkter. Hun var også en engasjert frankofil. Hun dekorerte Parlange med parisiske møbler og engasjerte den franske hoffmaleren Edouard-Louis Dubufe til å lage portretter av seg selv og sine tre barn – Julie, Marie Virginie og Marius. Dubufe, kjent for å male keiserinne Eugénie og prins Imperial, avbildet henne i midnattsblått med kongelig hermelin. Disse portrettene henger fremdeles i hjørnene av salongen hennes i dag. De nøye bevarte visittkortene i samlingen hennes – nå brukt av hennes etterkommer Angèle Parlange i tekstildesign – viser hvor høyt hun verdsatte prestisjefylte forbindelser.

Hennes datter Marie Virginie giftet seg med konføderasjonsmajor Anatole Placide de Avegno, en advokat som døde av skadene han pådro seg i slaget ved Shiloh. Desillusjonert av borgerkrigen, tok enken sine to døtre – Virginie og Louise, allerede tegn på stor skjønnhet – til Paris, for aldri å vende tilbake til Amerika. De slo seg ned på 44 rue de Luxembourg (senere omdøpt til rue Cambon, hvor Coco Chanel skulle etablere sitt mot