For omtrent 20 år siden satte Sofia Coppola seg fore å lage sin tredje spillefilm, Marie Antoinette. Hun fikk sjeldent tilgang til det overdådige slottet Versailles. Med en rollebesetning som inkluderte Kirsten Dunst, Jason Schwartzman og Rose Byrne, filmet hun i dronningens soverom, det nyklassisistiske Petit Trianon, de frodige hagene og den berømte barokke Speilsalen. I disse rommene skapte Coppola sin egen versjon av den franske dronningens liv, og bygde en visuell verden fylt med skummete kostymer designet av Milena Canonero, parykker som strøk lysekronene, hauger med Ladurée-makaronger og Thierry Boutemys lyse blomsterarrangementer – alt satt til en indie-sleazy lydspor.
I dag blir en ny bok som fanger alt dette annonsert: Making Marie Antoinette, som kommer fra Coppolas Important Flowers-avtrykk denne september. Boken er satt sammen av Andrew Durham, Coppolas venn og mangeårige samarbeidspartner, som tok bilder på settet. Den inkluderer en personlig samtale mellom Coppola og Durham, samt en muntlig historie om filmens produksjon. Andre jubileumsarrangementer er også planlagt: en dokumentar, en ny kinoutgivelse og en utstilling.
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
«Det brakte meg tilbake til hvor gøy denne epoken var,» sier Coppola. «Vi bodde i Saint-Germain i Paris og fikk jobbe i Versailles. Alle hadde senket skuldrene. Noen av Andrews bilder har flytt rundt i årevis – de er på nettet, de er på falske T-skjorter. Det er spesielt å samle dem på ett sted.» (Faktisk dukket noen av de mest kjente bildene av rollebesetningen først opp i april 2006-utgaven av franske Vogue.)
«Bildene er fulle av personlige og intime minner for meg,» legger Coppola til. «Jeg møtte Thomas [Mars], min nåværende ektemann, rundt denne tiden. Jeg elsker at Andrew avslutter boken med dette bildet der jeg går bort, som det øyeblikket i Sixteen Candles.»
For omtrent et år siden, da Durham begynte å sette sammen denne boken, var han på en visning av Marie Antoinette og hørte noen i publikum si: «De lager ikke filmer sånn lenger.» «Den kommentaren ble virkelig med meg,» forteller han til Vogue. «Sofia gjorde en så stor innsats for å få all kunsten til samarbeidspartnerne sine på skjermen: settene, kostymene, til og med blomstene. Du ser ikke så mye av det lenger. Storfilmer fra studio ser ut til å være laget av datagenererte bilder, og mindre indie-filmer har en mer mumblecore-tilnærming, mindre kinematografisk. Når jeg ser tilbake på disse bildene, ble jeg minnet på hvor spesielt og sjeldent dette var – og fortsatt er.»
At filmen ble spilt inn rett før iPhone kom ut, var også en velsignelse i ettertid: «Jeg tror det utgjorde en stor forskjell. Det som ville vært en Instagram-palooza var relativt udokumentert,» sier han. «Det fungerte bra for meg!»
Hans eget favorittbilde? Et bilde av Al Weaver, Mathilde Favier og en statist som tar en røykepause i kostyme, henger ved vannkjøleren og chatter på sine små klapptelefoner.
«Jeg elsker fortsatt å se de bildene av folk som bryter karakter, ved craft service-bordet, med hodetelefonene på,» sier Coppola. «Jeg har et stort trykk av noen av statistene våre i parykkene sine som tar et bilde hjemme hos meg – og nå, denne scrapboken.»
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Den 2. oktober vil Sony gi ut en fullstendig restaurert versjon av Marie Antoinette i USA. «Restaurering høres så gammeldags ut, men den ser så levende ut. Fargene er fornyet. Jeg er så spent,» sier Coppola. «Det er en generasjon mennesker som aldri fikk se den på kino.» Kinopublikummet, som bare har sett den gjennom klipp på TikTok, så den aldri som en stor sak.
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Som Vogues Keaton Bell bemerker i bokens omfattende muntlige historie – med rollebesetning, crew og figurer som Grace Coddington og Marc Jacobs – har Marie Antoinette blitt en så kulturell hjørnestein at det er lett å glemme hvor splittende den var da den først kom ut. Coppola kom nylig over utklipp av alle sine «forferdelige» anmeldelser. En lyder: A Royal Mess. En annen skriker: Lost in Sensation.
«Hver eneste var verre enn den forrige,» sier hun. «Jeg leste faktisk aldri anmeldelsene, men bare overskriftene var så dårlige! Og… de var alle skrevet av menn. Jeg tenkte: 'Var det noen kvinner som anmeldte filmer?'» I det minste så det ut til at seriøse filmkritikere hadde lite tålmodighet for noe pyntete, feminint eller lett. «Det var en total fornærmelse,» sier hun. «Jeg tror ikke folk som kommer bort til meg nå og forteller meg hvor mye de elsker filmen, egentlig vet det.»
Hun fortsetter: «Det fikk meg til å tenke på tidlig 2000-tall igjen – hvordan kvinner ble sett, hvordan tabloidene behandlet dem. Det var en annen tid for 20 år siden! Jeg er glad for at [jentetehet] kan omfavnes nå.»
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Foto: Andrew Durham, fra Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026). Med tillatelse fra kunstneren og MACK.
Bells muntlige historie, opprinnelig publisert på Vogue.com i 2021, har blitt oppdatert for boken. Den inkluderer nå perspektiver fra en ny generasjon kunstnere påvirket av Marie Antoinette, som Olivia Rodrigo og PinkPantheress, som begge har laget musikkvideoer i filmens lekne rokokkostil. (Rodrigos «Drop Dead»-video, regissert av Petra Collins, ble også spilt inn på location ved slottet Versailles.)
Et hovedtema gjennom hele boken er viktigheten av å være pågående, uavhengig og tro mot din kreative visjon. «Jeg følte meg heldig som var i stand til å lage akkurat det jeg hadde i tankene, selv om det ikke var et populært syn eller tilnærming på den tiden,» sier Coppola. «Det vil alltid være en god påminnelse om å bare følge instinktene dine for hva du er interessert i, og stole på at det finnes mennesker der ute som vil koble seg til det.»
En dokumentar som kommer i høst, fokuserer på Coppolas sta tro på prosjektet sitt. Hun har gjort mer enn 80 timer med opptak – filmet bak kulissene av sin mor, den avdøde dokumentaristen Eleanor Coppola – til Making Marie Antoinette by Eleanor Coppola.
Coppola og moren, som døde i 2024, begynte å gjennomgå materialet under pandemien. «Hun ville virkelig gjøre det om til en film,» sier Coppola. «Selv om det var veldig vanskelig å se meg selv som en ung regissør, var det interessant å se meg selv gjennom mors øyne. Hun elsket de vanskelige øyeblikkene, og hun fikk meg til å åpne meg på en måte jeg ikke ville med noen andre.»
«Jeg tror hun ville vise hva kreativitet egentlig er,» fortsetter Coppola. «Nå kan jeg sette pris på det i stedet for å føle meg flau: Jeg kan se meg selv kjempe for visjonen min, selv om jeg ikke var trygg nok til å uttrykke meg ennå. Jeg kan se motstanden. Jeg håper det er interessant for andre unge kvinnelige regissører. Jeg har kunstnervenner som har sett råsnittet og sier at de fortsatt har de samme samtalene – du må argumentere dobbelt så mye som kvinne.»
Til slutt, for å samle alt, fra 22. september til 24. januar 2027, vil Château de Versailles' Petit Trianon være vert for en stor utstilling som utforsker filmens prosess, estetikk og bredere kulturelle innvirkning, med Cartier som hovedsponsor. Det er en «total drøm» for Coppola, som allerede har returnert dit for å hjelpe til med å planlegge den. Utstillingen vil inneholde Durhams fotografi og stykker fra Coppolas personlige samling. Det vil være kostymer, en mood board, skisser og selvfølgelig musikk.
Coppola er fortsatt veldig glad for at filmen stadig finner nye publikum. «Datteren min viste meg disse TikTok-redigeringene av hiphop-sanger satt til Marie Antoinette, og de er virkelig gode,» sier hun. «Jeg er imponert over dem! Det er gøy å se at den fortsatt er en del av ungdomskulturen.»
«Unge kvinner, kvinner og homofile menn – dette er publikum jeg tenker mest på,» legger hun til. «Jeg håper folk ikke blir lei av Marie Antoinette, men hver del av den er fortsatt veldig, veldig gøy.»
Making Marie Antoinette (Important Flowers, 2026) av Andrew Durham vil bli utgitt av MACK denne september. Den er tilgjengelig for forhåndsbestilling nå.
Sony vil gi ut Marie Antoinette på nytt 2. oktober i USA; Park Circus vil gi ut filmen i november i Storbritannia og Irland; Pathé vil gi den ut i november i Frankrike.
Ofte stilte spørsmål
Her er en liste over vanlige spørsmål om Sofia Coppola som markerer 20-årsjubileet for filmen hennes Lost in Translation
Nybegynnernivå Spørsmål
Q Hvilken film feirer Sofia Coppola 20-årsjubileet for
A Hun feirer 20-årsjubileet for sin film Lost in Translation fra 2003
Q Hvem spiller hovedrollene i Lost in Translation
A Filmen har Bill Murray og Scarlett Johansson i hovedrollene
Q Hva handler Lost in Translation om
A Den handler om to ensomme amerikanere – en aldrende skuespiller og en ung nygift – som møtes på et hotell i Tokyo og danner et dypt, uventet vennskap
Q Vant Lost in Translation noen store priser
A Ja, Sofia Coppola vant Oscar for beste originale manus, og Bill Murray ble nominert til beste mannlige hovedrolle
Avansert Dypere spørsmål
Q Hvordan markerer Sofia Coppola 20-årsjubileet
A Hun deltok i spesielle visninger og Q&A-arrangementer, inkludert en samtale på Academy Museum. Det har også vært nyutgivelser på utvalgte kinoer og spesialutgave-merchandise
Q Hvorfor føles Lost in Translation fortsatt relevant 20 år senere
A Temaene om ensomhet, kulturell frakobling og søken etter menneskelig forbindelse i en travel verden forblir universelle. Filmens stille, stemningsfulle stil føles også tidløs
Q Hva er noen vanlige kritikker av filmen
A Noen kritikere peker på utdaterte eller stereotype fremstillinger av japansk kultur og den betydelige aldersforskjellen mellom hovedpersonene
Q Hvilken innvirkning hadde Lost in Translation på Sofia Coppolas karriere
A Det sementerte hennes rykte som en stor auteur. Oscar-seieren ga henne kreativ frihet, slik at hun kunne lage mer personlige filmer som Marie Antoinette og Somewhere
Q Er det noen praktiske tips for å se filmen for første gang i dag
A Se den i et stille miljø med god lyd – musikken og den hviskede dialogen er nøkkelen. Prøv å se den som et stemningsstykke om et flyktig øyeblikk, ikke en tradisjonell romanse. Vær også oppmerksom på at den er et produkt av sin tidlige 2000-talls kulturelle kontekst