Her er en mer naturlig og flytende omskriving av teksten din, mens den opprinnelige betydningen er intakt:

---

Først må jeg innrømme det: Oasis-fans skremmer meg litt. Der, nå sa jeg det.

Jeg – sammen med Dua Lipa, Alexa Chung, Tom Cruise og 90 000 andre – var på vei til Wembley Stadium for det lenge etterlengtede gjenforeningsshowet til favorittbandet mitt. Jeg hadde hatt denne datoen merket i kalenderen siden 31. august 2024, da jeg og mine Oasis-obsesserte venner tilbrakte en søvnløs natt med å desperat oppdatere billettsider («Jeg er nummer 11 361 i køen!») bare for å mislykkes totalt. Dagen etter overrasket en mystisk britisk venn meg med billetter som en gave.

Jeg har sett nesten hver eneste amerikanske Oasis-turné, noen ganger med besøk i flere byer. Over tre tiår har jeg intervjuet Noel to ganger og Liam tre ganger. Jeg er nær nok bandet til at jeg sendte en melding til Liams kjæreste og manager, Debbie (som jeg har møtt), i august da gjenforeningsturneen ble kunngjort, og spurte om et intervju med Liam. (Uten hell – verken Liam eller Noel gjør mye presse om at de er tilbake sammen.) Da barna mine var små, hvisket jeg «live forever» i ørene deres før de la seg. Søren, en venninne av meg fikk barn med Liam, saksøkte ham for barnebidrag etter en farskapstest, og likevel har jeg sett mer til Liam enn henne siden den gang. Min dedikasjon til dette bandet er uten tvil.

Men de fansen. Spesielt de engelske.

Her er bakgrunnen: Selv om jeg aldri hadde sett Oasis utenfor USA, var jeg teknisk sett på deres siste Wembley-show 12. juli 2009. Jeg bodde i New York, men tok et tvilsomt oppdrag om å dekke lanseringen av Jaguars nye XJ på Saatchi Gallery i London – vel vitende om at Oasis spilte på Wembley den kvelden. Etter å ha ankommet og vist meg kort på arrangementet, smatt jeg tidlig ut, hoppet i en drosje og kjørte i vei til Wembley, der bandets team hadde lagt igjen en billett til meg i billettkontoret. Jeg visste jeg ville miste mesteparten av showet, men jeg brydde meg ikke – bare å se dem spille noen få sanger på hjemmebane føltes som den hellige gral.

Da jeg kom til Wembley, var området merkelig tomt – alle var allerede inne. Jeg løp fra drosjen til billettkontoret, andpusten, bare for å oppdage at det var stengt. Fortvilte anrop til Oasis-teamet inne på stadion (som knapt hørte meg) hjalp ikke, så jeg tilbrakte resten av kvelden utenfor murene og lyttet til dempede ekko av showet. På et tidspunkt prøvde jeg å snike meg inn bak fulle fans som dro tidlig, men etter å ha blitt stoppet av den samme sikkerhetsvakten tre ganger, ga jeg opp. I stedet satt jeg på en betongbenk, forbannet min skjebne og følte meg som en 43 år gammel mann på randen av tårer over å ha gått glipp av favorittbandet mitt.

Den kvelden sådde også frøet til min frykt for engelske Oasis-fans. Fastlåst i min elendighet måtte jeg ta T-banen tilbake til hotellet omgitt av dem – presset sammen som en edru sardin i en svingende metallboks full av bråkete, øldrukne fans som sang, sloss og brytet. For å være ærlig, var frustrasjonen min ikke fordi jeg ville unnslippe dem – det var fordi jeg ville være dem.

Mens vennene mine og de fleste av mine Rolling Stone-kolleger fortsatt var besatt av det som føltes som de døende glørne av grunge, snakket den musikken aldri til meg. Så kastet min beste venn, som jobbet i gangen, en kassett på skrivebordet mitt med ordene: «Velkommen til ditt nye favorittband.» Det var en forhåndskopi av Definitely Maybe, Oasis’ debutalbum, og det forandret livet mitt på måter jeg fortsatt sliter med å sette ord på.

Mens grunge føltes sint, mørk og resignert – og videreførte «oss mot dem»-mentaliteten fra 80- og 90-tallets indie-rock – var Oasis gledefylt, forenende og åpen for alle, selv når de sang om fremmedgjøring, flukt og drømmer om ære. («Rock 'n' Roll Star» treffer annerledes når den synges av et av verdens største band, men dens genialitet ligger i at den ble skrevet av en gutt uten platekontrakt, først fremført for små publikum på dive-barer nær togstasjoner.) Deres sanger føltes universelle – Noel skrev om sine egne gater, mennesker og drømmer, men på en eller annen måte kunne alle se seg selv i dem.

Å være en amerikansk Oasis-fan betydde alltid å føle seg som en outsider. Deres amerikanske show var episke på sin egen måte, men jeg lengtet etter energien jeg så i videoer – som de bråkete tidlige konsertene på Maine Road, der tusenvis av fans hoppet i unison, eller de legendariske Knebworth-showene i 1996, der 2,5 millioner mennesker (over 4 % av Storbritannias befolkning) prøvde å få billetter. Så da en venn senere innrømmet at han hadde stått i kø på Ticketmaster – ikke for seg selv, men for å skaffe meg Wembley-billetter – føltes det som et mirakel.

Mine billetter var til deres første Wembley-dato. Denne gangen var jeg ikke bekymret for å miste den siste T-banen (vi er eldre, klokere og roligere nå, ikke sant?). I stedet lurte jeg på: Ville jeg faktisk høre Oasis, eller bare fulle fans som slaktet sangene i to timer?

Dagen før showet la jeg bekymringene til side, leide en sykkel og tilbrakte dagen med å vandre rundt i Primrose Hill og Camden – Britpops hjerteland. Som en langvarig Oasis-obsessiv (om enn fra New York) kjente jeg alle landemerkene: de gamle Creation Records-kontorene på Regent’s Park Road (forhåpentligvis åndelig renset nå), Pembroke Castle-puben der Liam en gang ble arrestert – ifølge ryktene mens han bar latterlige hatter. (Jeg stakk innom for en sukkerfri Red Bull, fant stedet tomt, og hyldet så stedet på herredoen, mens jeg forestilte meg de ville kveldene som en gang hadde funnet sted der.)

Lenger oppe i gaten møtte jeg James Brown, den beryktede grunnleggeren av Loaded-magasinet (og tidligere NME-redaktør som bidro til å drive Oasis vs. Blur-rivaliseringen). Før jeg dro fra New York, nevnte han at han skulle på showet med Brian Cannon, designeren bak Oasis’ tidlige albumcover – fyren med ryggen til kameraet på (What’s the Story) Morning Glory?. Over lunsj sa han at han kanskje skulle gå med DJ Sean Rowley i stedet – den andre mannen på det coveret, den som står fremover. Da jeg tilbød å hjelpe med amerikanske billetter, viftet James meg bort: «Jeg bare sender en melding til Noel.»

Han tipset meg om et annet Oasis-sted i nærheten, så jeg tok en snarvei før jeg syklet til Camdens Good Mixer – Britpops sosiale knutepunkt – og passerte Liams gamle sted med Patsy Kensit og Noels «Supernova Heights» på veien. For godt mål svingte jeg også forbi Noels første London-leilighet på Albert Street.

På 90-tallet var forspillet til Oasis-show som resten av livet vårt: Hvis det føltes bra, gjorde vi det – til det ikke gjorde det lenger.

Det fungerte – til det ikke gjorde det. Vi kom vanligvis med på listen, smatt inn akkurat idet bandet skulle på scenen, beruset og klare. Denne gangen tok jeg ingen sjanser. Jeg brukte en søvnsporingspannebånd i dagene før showet, tok ekstra vitaminer og prøvde generelt å være – for å låne et uttrykk – fittere, lykkeligere, mer produktiv.

Vi planla en familieferie rundt Wembley-showet, med en avslappet dag som sakte skulle ta oss nordover, der vi dro barna av hos venner for en overnatting før vi dro til stadion.

En ting slo meg – usikker på om det er en britisk eller Oasis-ting: Nesten alle var kledd i offisielle merch – T-skjorter, gensere, jakker, bøttehatter – det meste nytt, selv om de kulere viste frem vintage Knebworth-utstyr. Min personlige konsertregel? Aldri bruke bandets T-skjorte på deres eget show. Så jeg gikk for min Beady Eye-T-skjorte (Liams post-Oasis-prosjekt fra deres 2011 US-turné). Dette utløste en lang, hvisket diskusjon mellom fyren ved siden av meg og hans kone – som tydeligvis trodde jeg ikke kunne høre dem. (Det kunne jeg.) Hovedpoenget? Han syntes T-skjorten min var ekstremt kul, og brukte deretter en evighet på å forklare Beady Eye for henne. Til slutt snudde han seg mot meg og sa, enkelt: «Elsker T-skjorten din.» Det var omtrent hele interaksjonen vår i timevis.

Men nok om det – hva med showet?

Hva er det å si? Et av det 20. århundres største band, revet fra hverandre i årevis, var tilbake sammen. Omfanget av denne gjenforeningen er overveldende – økonomer estimerer at den vil pumpe nesten en milliard pund inn i den britiske økonomien.

Den rene størrelsen på alt var overveldende. De beryktede kranglevorne Gallagher-brødrene gikk på scenen hånd i hånd – Liam i en Burberry-parka og corduroy-bøttehatt, Noel faktisk bukkende for broren han hadde kjeftet på i årevis. Forsterkerne brølte, publikum eksploderte, og der var jeg, og så på favorittbandet mitt i det som føltes som deres hjemmestadion. (Ja, de er fra Manchester, men de ble berømte i London, der de fremdeles bor.)

Liams stemme var like rå og kraftig som alltid – fortsatt den beste frontfiguren i sin generasjon, kanskje noen generasjon. Bandet (en blanding av originale og senere medlemmer) hørtes utrolige ut. Setlisten, hovedsakelig hentet fra deres to første legendariske album, fikk 90 000 mennesker til å hoppe, skrike og synge hvert ord. Folk gråt, klemte fremmede, kastet øl, klatret på hverandres skuldre. Min seksjon var VIP-nær, så litt mer reservert, men selv der var det umulig ikke å bli revet med av den kollektive euforien.

På et tidspunkt slo det meg: Når har jeg noen gang vært omgitt av 90 000 mennesker som har det så moro? Og det var ikke bare min generasjon – det var tusenvis som aldri trodde de skulle få se Oasis live. Før nå.

Bandet spilte live sammen og utstrålte ren glede. Tenk på det – når har 90 000 mennesker noen gang vært så enige om noe, feiret med så vill, uhømmelig glede?

Og ja, T-baneturen tilbake var kaotisk, for å si det mildt. Men den var også elektrisk, med hundrevis av fans som sang Oasis-sanger – ikke bare hitene, men de mer introspektive sporene som «Half the World Away».

To dager senere, mens jeg ventet på Eurostar til Paris, la jeg merke til en av de utallige i London som stolt bar Oasis-merch. Tilfeldigvis hadde vi begge på oss den samme Adidas/Oasis-genseren – bare i forskjellige farger. Vi møtte blikkene, nikket og gliste til hverandre. Ingen ord var nødvendige.

Selvfølgelig finnes det en kynisk vinkling på gjenforeningen – at det bare er en pengemaskin, en gjeng middelaldrende menn som jager etter storhetstiden, et band som kjemper for relevans. Ja, det er nostalgi i spill, men for meg er det større enn det. Det handler om å gjenopplive ånden fra en epoke – da vi gjorde ting sammen, ikke alene; da verden føltes mer stabil, mindre splittet; da livet ble levd, ikke evig dokumentert og plukket fra hverandre.

Alex Nivens strålende bok om Definitely Maybe (del av Bloomsburys 33 ⅓-serie) skiller seg ut som et av de sjeldne forsøkene på å ta Oasis på alvor – ikke bare som et popfenomen eller tabloidstoff, men som kunstnere. Han skriver at Oasis kom nærmere enn noe annet band de siste 25 år til å uttrykke en generasjons kollektive håp og drømmer. På en tid da nyliberale politikere undergravde samfunnet og lot som om sosialismen aldri hadde eksistert, hjalp Oasis’ musikk med å bringe folk sammen igjen.

Så her er min siste tanke: Oasis-turnéen fortsetter. Finn en måte å få billetter på. Vær der.

Lenge leve rocken.