Tidlig på 2000-tallet var New Yorks natteliv strødd med italiensk sjarm. Tenk Babbo's garganelli med trøffel og Carbones krydrede rigatoni til 34 dollar. Italienske klubb-restauranter som Bagatelle og Lavo trakk unge publikum med dansegulv på dagtid og uendelige Bellinis. Pasta var hovedattraksjonen og definerte byens nattebilde.

Nå vender byen tilbake til et eldre manus. Med skinnende lysekroner og martinivogner som rulles ut, er fransk mattilværelse tilbake for å minne oss på at glamour eksisterte lenge før rød saus. Disse nye stedene er storslagne, livlige og polerte – fulle av mennesker som bestiller paté ikke av tradisjon, men for moro skyld.

Frankrike har alltid fengslet New York, sin åndsfrende på den andre siden av Atlanteren. I 1937 introduserte Le Veau d'Or New York-boere for snegler og bœuf bourguignon, og lot dem smake på det parisiske livet. Fire år senere åpnet emigranten Henri Soulé Le Pavillon og satte standarden for finere spisesteder i byen. Hans senere restaurant, La Côte Basque, var så fylt av sjarm at Truman Capote udødeliggjorde den i en skandaløs novelle. Lutèce fulgte i 1961, akkurat da Julia Child feiret innmat på TV.

I løpet av 70- og 80-tallet ble franske teknikker som sous vide, beurre monté og bouquet garni fellesspråket i enhver seriøs kjøkken. 90-tallet forvandlet franske kokker til stjerner: Eric Ripert på Le Bernardin, Daniel Boulud som satte sitt preg på Le Cirque, og Anthony Bourdain som stolt vandret gjennom Les Halles. En reservasjon på Jean-Georges signaliserte status, mens Keith McNally's Balthazar gjenoppfant all-dags-spising.

I 2010-årene dukket det opp bistroer i hvert nabolag, fra Alain Ducasses Benoit til Riad Nasr og Lee Hansons Frenchette. Vinbarer summede mens småretter tok over for sølvklokker, og muslinger i Staub-gryter erstattet yellowtail crudo. Kokker som Daniel Rose, som vendte tilbake fra Paris, gjenopplivet Lyon-klassikere som quenelle de brochet på Le Coucou.

Ved 2020-årene hadde fransk matkultur blitt global: Ha's Snack Bar blandet vietnamesiske og franske smaker med Maggisaus; L'Abeille inkorporerte japanske teknikker; Gregory Gourdets Maison Passerelle la til kreolske touch. Crevette fremkalte Middelhavet, mens Zimmi's serverte hjemmelagde sørfranske retter.

I fjor gjenopplivet det anerkjente paret Nasr og Hanson den legendariske Le Veau d'Or, et populært sted som en gang var favoritten til Grace Kelly og Orson Welles, og en av de mest etterlengtede gjenåpningene på mange år. Hanson og Nasr beskriver "LVD" som distinkt "Manhattan-fransk", likevel ærer menyen klassikere som délices Veau d'Or – en trio av innmat som er vanskelig å finne andre steder – og île flottante som flyter som en drøm.

"Vi setter pris på hvordan det var det mer avslappede franske stedet blant de finere i området," sa Hanson. "Vi elsker blandingen av fast gjeng og nykommere... det er spesielt å se alle forbinde og more seg."

Deretter etablerte Chez Fifi, fra teamet bak Sushi Noz, seg på Upper East Side med letthet. Selv om det ikke ligger i det mest trendy postnummeret, tiltrekker det et mangfoldig publikum. Franske standarder som foie gras-terrine, stekt kylling og ribeye tilberedes med lekfull presisjon.

Men de fremtredende rettene reflekterer en New York-vri: flat omelett med røde reker og Hokkaido-sjøpinnsvin, blåfinnetunfisk med sitron og kaviar. "Å ha tilgang til noe av verdens beste fisk fra Japan er en stor attraksjon," bemerker Joshua Foulquier.

Franske restauranter gjør ikke bare comeback – de utvikler seg. De har tilpasset seg moderne spisende, byttet ut formalitet med moro. På Bar Lumière i Cobble Hill betyr det en doughnut fylt med krabbe; på Place des Fêtes i Clinton Hill ankommer sardin-toast med røyksmør akkurat i det hermetisk fisk blir den siste trendige snacks på nettet.

De nyeste tilføyelsene avslører imidlertid en by som fortsatt presser grensene med sin egen unike smak, og lar New Yorks pulserende energi omdefinere det franske måltidet.

På Le Chêne på Carmine Street, som åpnet i mai under Top Chef France-semifinalist Alexia Duchêne, vises et friskt perspektiv på fransk matlagning. Den 30 år gamle kokken bringer en stilig downtown-avslappethet, skjerpet på Passerini og Le Taillevent i Paris, Frenchie i London og Margot i Brooklyn.

Hun sender tallerkener gjennom et buet kjøkkenvindu mens hennes ektemann og medeier, Ronan Duchêne Le May, styrer spisesalen. Fransk discopop setter stemningen, og livfulle Basquiat- og Warhol-trykk skiller seg ut mot de skarpe hvite dukene.

Le Chêne er Duchênes svar på forutsigbare klassikere som steak au poivre, snegler og foie gras-mousse. "Som franske mennesker følte vi at noe manglet i New York – ikke en spesifikk rett, men den effortless måten å spise på som vi har i Frankrike," sier hun. Hun tilføyer at for mange franske restauranter her drives av store restaurantgrupper. Hennes mål er mer dristig og ambisiøst, likevel forankret i teknikk og kreativ presentasjon.

Menyen lever opp til hennes stigende stjernerykte: oeufs mayo tar en vending mot en tunfisk-smelt, med tartar og bløtkokte egg dekket av gresskar-oransje Mimolette-ost. En amuse-bouche av kremet fransk toast skinner med rød pepperpuré, toppet med vekselvis biter av Hokkaido-sjøpinnsvin og beinmarg. Søt harissa tilfører et spark til tartaren. En tykk skive foie gras-terrine inkluderer artisjokk, dens rikhet skåret av bitterheten av brent grapefrukt – en smak ofte unngått i tradisjonell fransk matlaging.

Stjerneretten er pithiviers terre et mer, en kuplet butterdeigspai fylt med svin, potetgrateng og røkt ål. Salatblader stikker ut som magiske bønnestengler. Duchêne serverer den med jus og en rødbetskondiment inspirert av sursøt saus, en hyllest til hennes britiske bakgrunn.

Vinlisten spenner over førtifire sider, med fokus på Champagne og Burgund. Over 4000 flasker spenner fra smørlige hvite til jordlige røde, noen servert i en hummerformet dekanter. "Franske restauranter kan være formelle," innrømmer Duchêne. "Vi ønsket oss noe litt fengslende, som føles som en morsom kveld ute."

Noen kvartaler unna på Thompson Street skrur Château Royale, åpnet i juli 2025 av teamet bak Libertine, opp varmen. Cody Pruitt, som medeier restauranten med Jacob Cohen, beskriver Libertine som deres nabolagsbistro og Château Royale som deres uforbeholdent New York-franske restaurant – og en veldig sexy en dessuten.

Huset i en filmisk townhouse, den luksuriøse restauranten er delt i to rom: nede fanger en svakt opplyst 30-seters bar 80-tallsstemningen. Oppe har en lys spisesal midt-århundrets storhet, med servitører i hvite smokingjakker.

Kokk Brian Young, tidligere fra Le Bernardin, bringer tilbake de kaviarfylte tiggerpungene han en gang laget på The Quilted Giraffe, et ikon fra 80-tallets power dining. Noen retter serveres på begge nivåer, men separate menyer fremhever det doble konseptet: dette er hvor høy mote og downtown-kulhet møtes.

Oppe gjenoppliver de en falmet underkokekunst med retter som chicken cordon bleu, lobster thermidor og duck à l'orange. Pruitt bemerker at disse falt i unåde da kreativitet overskygget komfort. Her er de oppdatert: duck à l'orange inneholder calamansi, bergamott og blodappelsin; sablefisk erstatter havbars og serveres med kaviar beurre blanc, en nikking både til jødiske delier og Nobus berømte misoglassert versjon.

Messing-martinivognen fullfører opplevelsen, glir over gulvet med drinker så kalde at de biter. Skjulte frysebokser, i stedet for en andre bar, holder dem perfekte. "Vi ønsket ikke at noe skulle distrahere fra opplevelsen," tilføyer Pruitt, ikke engang lyden av is eller en rører.

Nede tar menyen en mer bokstavelig New York-tilnærming: le burger med Fourme d'Ambert fortsetter byens tradisjon av franske bistroburgere, i fotsporene til Raoul's og Au Cheval. Menyen inneholder en duck confit-klubbmack og chien chaud – bokstavelig talt "varm hund" – en hyllest til Paris' Harry's Bar, som utelukkende serverer pølser. Her er den toppet med jordskokk-sellerirot-relish, trøffelaioli og artisjokker.

"Å spise ute i New York begynte med fransk mat. Over tid ble smakene mer uformelle eller skiftet andre steder, ofte til italiensk, men fransk mat har alltid slått an hos New York-boere," bemerker Pruitt.

Fransk mattilværelse forsvant aldri helt, men nå gjør det et sterkt comeback. Blant yngre spisende erstatter det italiensk som go-to for sofistikasjon. Ettersom millennials har beveget seg forbi pasta som snurres i ostehjul og mot mer forfinede smaker (og Amex-belønninger), søker de spiseopplevelser som føles meningsfulle. En surf-and-turf-pai til 79 dollar virker nå som en verdig forkjælelse.

Hva gjør fransk mattilværelse til New Yorks standardvalg for et fancy måltid? Dette er en by hvor du kan feste på alt fra Seoul til Mumbai til Istanbul, hvor "tidløs" bare betyr noe hvis den kan konkurrere med den siste trenden. Denne gjenopplivingen, hvis den kan kalles det, er ikke så mye en kulinarisk bevegelse som et felles ønske om mer og bedre. New York vil fortsette å søke inspirasjon, men når det ønsker å føles luksuriøst, dristig og litt evig, vender det seg til fransk. Tross alt, vi har alltid Paris.

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste med nyttige vanlige spørsmål om bølgen av nye franske restauranter i New York, designet for å høres naturlige ut og gi klare, direkte svar.

Generelle begynner-spørsmål

1. Hvorfor virker det som om en ny fransk restaurant åpner hver uke i New York?
Det er en perfekt storm av faktorer: en fornyet kjærlighet til klassisk mat av høy kvalitet, en ny generasjon franske kokker som ønsker å sette sitt preg, og New York-borgeres konstante appetitt på sofistikerte, men komfortable spiseopplevelser.

2. Hva er så spesielt med fransk mat som gjør den så populær?
Fransk mat er kjent for sine teknikker, rike smaker og vakre presentasjon. Den blir ofte sett på som gullstandarden for finere spising, og tilbyr både eleganse og komfort.

3. Er ikke franske restauranter veldig dyre? Er disse nye annerledes?
Mens noen er høyt prisede, er mange nye franske steder mer uformelle og rimelige bistroer eller brasserier. De fokuserer på klassiske retter som biff med frites og omeletter til en mer tilgjengelig pris.

4. Er dette bare en fancy trend, eller er den her for å bli?
Det virker mer som en varig endring enn en kortvarig trend. Fransk mat har en tidløs appell, og disse nye restaurantene tilpasser seg moderne smaker, noe som tyder på at de vil være en fast del av New Yorks matscene i årene fremover.

Dypdykkende og mer avanserte spørsmål

5. Hva er forskjellen mellom en bistro, en brasserie og en finere fransk restaurant?
Bistro: Uformell, koselig med en liten meny av enkle, klassiske retter som coq au vin.
Brasserie: Større, livligere og åpen lengre, serverer ofte klassikere som muslinger og charcuteri.
Finere spising: Formell med intrikate smaksmenyer, avanserte teknikker og en høyere prislapp.

6. Hvordan skiller disse nye franske restaurantene seg fra de gamle klassiske?
De er ofte mindre formelle og stive. Den nye generasjonen fokuserer på ingredienser av høy kvalitet i en avslappet atmosfære, noen ganger med en moderne vri på klassikerne for å holde dem spennende.

7. Hvorfor velger franske kokker New York fremfor andre byer?
New York er en global kulinarisk hovedstad med et mangfoldig innbyggere som setter pris på og kan støtte mat av høy kvalitet. Byen tilbyr enorm prestisje, medieeksponering og en kundebase som er villig