Det var en fredagskveld i New York, og for en gangs skyld hadde vi faktisk klart det – et bord for seks på The Odeon, bestilt en uke i forveien som virkelige voksne. Vi planla å bestille martini og biff med pommes frites og snakke om alt – jobber, ekser, kjendissladder, det vanlige.

To espresso martini inn, fortalte noen en historie om en finansfyr som gråt etter sex. Vi lo hysterisk da en stemme avbrøt – dypere enn den burde vært.

«Jeg vil si det er et godt tegn at han er i kontakt med følelsene sine.»

Vi snudde oss.

Det var Brad.

Saras kjæreste.

Tilsynelatende nå en fast gjest på jentekveldene våre.

En time tidligere hadde Sara sendt en melding: «Hei! Brads arbeidsmiddag ble avlyst. Kan han bli med?»

Men Brad ble ikke bare med. Brad presset seg inn – i planer, i stemninger, i bakgrunnen av iPhone-bildene mine. Han hadde begynt å dukke opp til bruncher (flere), parkturer, filmkvelder, og det som skulle være en rask drink som ble til østers og en forelesning om hans litterære magasin. For to uker siden fulgte han til og med med på pedikyr.

Han ble en konstant i det som alltid hadde vært kvinners territorium. Samtalene våre, en gang ufiltrerte og elektriske, måtte nå dempes for mannlig konsum.

Jeg husker at jeg snerret, skarpere enn jeg mente: «La. Ham. Bli. Hjemme.»

Jeg hatet ikke Brad. Faktisk var han en fantastisk kjæreste til Sara. Men sannheten var at jeg aldri valgte ham. Ingen av oss gjorde det – akkurat som du ikke får velge naboene dine.

Vennegrupper er skjøre økosystemer, og de kan rakne fort når noen blir avhengige av en partner. Avhengighet kan se ut som nærhet, men den tar stille over, som et invaderende ugress i en omhyggelig pleiet hage. Jeg kjenner denne endringen altfor godt – den langsomme driften mot noen andres tyngdepunkt.

Kjenner du de kvinnene som begynner å kle seg som sin kjærestes fantasi? Tar til seg hans musikksmak, hans meninger, som om de prøver seg til en rolle? Det var meg. En gang fant jeg meg selv i en bikinitopp og minishorts på baksiden av en motorsykkel, mens jeg suset nedover en motorvei i Brooklyn og tenkte, Dette må være kjærlighet. (Nå er jeg bare takknemlig for at jeg fremdeles har hud.)

Sara pleide å gli inn på brunch strålende, lukte av dyr parfyme (Portrait of a Lady), kledd som en parisisk kunsthandlers kjæreste – knasete lin, perfekt sitte vintage Levi’s, den typen effortless stil jeg bare kunne imitere med et Pinterest-brett. Hun hadde en høytstående jobb med ordentlig tannhelseforsikring og kunne beherske et rom fullt av advokater uten notater.

Så, nesten over natten, begynte hun å falme. Ambisjonene hennes ble sløvet i sanntid.

Det var ikke Brads feil. Han ba henne aldri om å forminske seg selv. Hun bare… gjorde det. Et lite kompromiss av gangen. Hun droppet middager. Bet tungen. Byttet «Jeg er sulten» med «Vi har allerede spist.»

Noen ganger lurer jeg på om hun i det hele tatt legger merke til det. Måten meningene hennes kommer ut litt redigert nå, hvordan hun skotter til Brad før hun fullfører en setning – ser hun det, eller er det bare åpenbart for resten av oss?

For råd kontaktet jeg Dr. Karen Jacob, en psykolog ved Harvard Medical School.

«Hvis vennen din virkelig er i et sammenfiltret forhold – mister sin individualitet eller forsømmer andre deler av livet sitt for forholdet – peker det ofte på noe dypere,» forklarte hun. «Du kan ikke fikse det for dem. Du kan forsiktig påpeke det du ser, men de må gjenkjenne det selv.» Folk må gjenkjenne sine egne mønstre for å gjøre meningsfulle endringer.

Likevel bemerker Dr. Jacob at hvis en venns romantiske forhold påvirker vennskapet ditt, er det verdt å si ifra. «Forhold trives når folk lærer å navngi følelsene sine og kommunisere åpent om hvordan andres handlinger påvirker dem,» forklarer hun. «Dette er nøkkelen i ethvert forhold. Å uttrykke følelsene dine rolig og tydelig gir vennen din en sjanse til å reflektere over oppførselen sin – og ideelt sett hjelper det til å bevare forbindelsen deres.»

I mellomtiden er din rolle å støtte dem med empati, sette sunne grenser og forbli tro mot deg selv.

Når vi tenker på avhengighet, forestiller vi oss ofte clinginess og drama. Men det er som regel mye roligere – som å stadig be om tillatelse, falle tilbake på underdanighet, eller tie bare for å bevare freden.

Ja, å forelske seg kan noen ganger føles som å miste seg selv. Du smelter sammen liv, deler Wi-Fi, og begynner å si ting som, «Babe, booket du den greia?» som om det er et kjærlighetsspråk.

Men her er greia: Kjærlighet burde ikke bety å oppløse seg i hverandre. Det burde bety å stå side om side. Ekte kjærlighet presser deg til å være mer av den du er, ikke mindre. Ellers, er du ikke bare i ferd med å forsvinne?