Carrie Bradshaw er nå romanforfatter. Etter å ha skrevet syv bestselgende sakprosabøker om sex og dating – med titler som *Manhattan* og *A Single Life* – prøver den tidligere spaltisten i femtiårene seg nå på skjønnlitteratur. Og nei, denne boken handler ikke om en singel kvinne som navigerer i New Yorks datingliv. I stedet følger den en kvinne fra 1800-tallet som gjennomgår en eksistensiell krise – noe som på en måte føles enda mer ekte for Carrie Bradshaw enn noe *And Just Like That*-forfatterne kunne ha funnet på.

Men hva handler boken egentlig om? Gjennom sesong tre av serien får vi hint – replikker skrevet i diger skrift (modig, Carrie) og lest opp mens hun skriver i Pages. Vi vet at den er lagt til 1864, at den involverer en romantisk historie, og at den ble inspirert av hennes nye leilighet i Gramercy Park (så mye at hun ikke en gang har møblert den skikkelig). Men hva mer? Her er alle hintene vi har fått så langt, satt sammen for å kartlegge plottet.

### *Episode One*
*"Kvinnen lurte på hva hun hadde gitt seg inn på."*

Boken åpner midt i en hendelse – vi vet ikke hva helt hovedpersonen har havnet i, men siden Carrie var på telefonen med Aidan før hun plutselig følte seg inspirert til å skrive, kan vi gjette at det er en slags romantisk forvikling.

### *Episode Two*
*"Mens hun satt i sollyset, følte kvinnen at tåken fra de to siste nettene lettet. Hun innså at hennes nylige søvnløshet og usikkerhet var rester fra en annen tid. En tid da hun var mindre sikker på sin vei. Dette er et nytt hus, minnet hun seg selv på. Et nytt liv. Dette var ikke fortiden hennes, det var nåtiden. Mai, 1864."*

Så kanskje kvinnen ikke er ulykkelig i forholdet – hun tillater seg bare ikke å være lykkelig? Historien er lagt til 1864, mot slutten av borgerkrigen, etter Manhattans verneplikt-opptøyer, med Lincoln som president. Kunne hovedpersonen hennes, som Carrie, komme ut av en ustabil periode og streve med å finne seg til rette i det nye livet?

*"Kvinnen løftet underskjørtet og skyndte seg opp den vindende jernetrappen. Hun gikk forsiktig i sine grå knappestøvler for å sikre at hun ikke skulle snuble da hun gikk over dørstokken og videre på sin vei."*

Carrie leser opp dette mens hun selv går opp sin egen jernetrapp. Tilfeldighet? Neppe – hennes hjem i Gramercy Park ble bygd rundt 1846, så tidslinjen stemmer.

### *Episode Three*
*"Kvinnen hadde overlevd den farlige reisen, stort sett uskadd – om enn fratatt nattkjolen og kofferten. Med lite mer enn sine egne tanker som selskap, krøp hun under teppene for å holde den kalde, usikre natten på avstand."*

Hvorfor forlot denne kvinnen sin bygård i Gramercy (sannsynligvis med hest og vogn)? Ingen anelse. Men siden parallellene er tydelige, dro hun sannsynligvis – som Carrie da hun besøkte Virginia – av kjærlighetsgrunner hun kan angre på senere.

### *Episode Four*
*"Kvinnen kikket ut av togkupeen, forvirret – ikke helt sikker på om den slitsome reisen hadde brakt henne nærmere, eller lenger bort fra, det hun lengtet mest etter."*

Ah, så hun tok toget for å møte elskeren – en dristig handling, siden tog fortsatt var relativt nye i New York. Og, overraskelse, hun er fremdeles usikker på forholdet. Høres det kjent ut?

### *Episode Five*
*"Kvinnen slo opp vinduene for å slippe byen inn. Hun kunne høre hesten..."*

(teksten avbrytes, men vi kan anta at historien fortsetter med mer av Carries signatur-introspeksjon – der hun blander sitt eget liv med hovedpersonens på en måte som utvilsomt føles som *henne*.)

På dette tidspunktet er det klart at "kvinnen" i bunnen er Carrie, bare 160 år tidligere. Men i motsetning til Carrie, virker hun mer klar over at forholdet holder henne tilbake emosjonelt. Carrie, ta notater! Spring løs i dine Terry de Havilland-hæler!

### *Episode Six*
*"Liljekonvallene i hagen bøyde sine hvite blomsterhoder i det støytende regnet mens kvinnen innendørs tok mot det ukjente."*

Innbiller jeg meg ting, eller høres dette litt... antydningsfullt ut? For kontekst: Episode 6 er når Duncan inviterer Carrie hjem på den merkelige gryteretten. Bare sier det!

*"Til tross for knuset, visste kvinnen at bruddet ikke var dødelig. Med tid og omhu ville det gro – for båndene som bandt dem var sterkere enn spunn