I løpet av to år samarbeidet fotograf Ramona Jingru Wang og stylist Momoè Sadamatsu med en gruppe modeller og kreative om å utvikle portretter og førstepersonsskrifter gjennom langsomme, samtalebaserte sesjoner. De tenkte på nytt over den tradisjonelle mote-"go-seen", som historisk har vært knyttet til castingsmakt, bestått-ikke-bestått-vurderinger og det mannlige blikket. Gjennom Jingru Wangs perspektiv ble "go-seen" intim, prosessdrevet og forankret i omsorg, og skapte et rom for å utforske ulike måter å se og bli sett på.

Den 22. november 2025 lanserte de den spiralbundne boken GO SEE* på over 100 sider sammen med Friend Editions. Den inneholder portretter og førstepersonsskrifter fra deltakerne, mange fra asiatiske diasporamiljøer, som resultat av disse rolige, samtalebaserte sesjonene. I en tid hvor moteindustrien beveger seg ekstremt raskt, skapte Jingru Wang og Sadamatsu et rom fokusert på samhandling, omsorg, gjensidighet og selvdefinisjon.

Vi møtte dem for å lære mer om arbeidet deres.

**Du er også modell. Hadde erfaringene dine innvirkning på skaping av dette arbeidet?**

**Ramona Jingru Wang:** Min erfaring foran kameraet påvirket definitivt hvordan jeg nærmet meg GO SEE*. Jeg vet hvordan det er å bli sett på mer enn hørt, eller å bli tolket gjennom andres forutinntatte meninger. Den bevisstgjortheten fikk meg til å bevisst sakke ned sesjonene og skape rom for personen foran meg til å eksistere uten forventninger. Det hjalp meg å nærme meg hvert portrett ikke som en evaluering, men som et møte.

**Hvordan bevisst løsrev dere dere fra det mannlige blikket?**

**RJW:** For meg handlet det ikke om å avvise skjønnhet eller mote, men om å forskyve hvem som har handlingsrom. I stedet for å dirigere noen mot en fast idé, prøvde jeg å bygge en dynamikk der den som ble fotografert kunne medforfatte sitt eget utseende. Mye av det kom gjennom samtale, ved å tillate pauser og spørre hvordan de ønsket å bli sett. Målet var ikke å eliminere blikket, men å omfordele det, gjøre det gjensidig, delt og responsivt.

**Momoè Sadamatsu:** Min tilnærming for å løsrive seg fra det mannlige blikket innebar først å akseptere dets eksistens og forstå dets dype innflytelse, og deretter kontinuerlig utforske måter å utfordre det på, spesielt i styling. For GO SEE* var vi veldig bevisste på styling for å sikre at hver modells unike karakter og uttrykk gjennom klær ble gjenspeilet i bildene deres. Å utfordre det mannlige blikket betydde å forvandle det til noe symbiotisk. Vi brukte tid på å bli kjent med hver modell, forsto ikke bare stilen deres, men hvem de er som mennesker, basert på erfaringene og informasjonen de delte. Vi skapte et rom for utveksling av ideer, der de kunne bidra til styling og konseptualisering av bildene og føle seg virkelig sett.

**Hvordan oppsto ideen om førstepersonsskrifter?**

**RJW:** Førstepersonsskriftene oppsto naturlig fra sesjonene. Folk delte historier, minner eller små detaljer om erfaringene sine i castingsammenhenger eller bildeverdenen. Det føltes viktig at disse tankene ikke ble filtrert gjennom min stemme. Å invitere dem til å skrive eller snakke med egne ord ble en måte å hedre deres perspektiv og la tekst og bilde samarbeide som ett portrett.

**MS:** Jeg er enig med Ramona. Jo mer vi diskuterte hvordan fremheve modellene som individer, desto mer naturlig oppsto ideen om førstepersonsskrifter. Jeg hadde allerede tatt notater fra samtalene våre mens vi ble kjent med dem, så inkludering av deres egne skrifter ble en interessant mulighet etter hvert som prosjektet utviklet seg. Vi bestemte at å be hver person skrive fra sitt eget perspektiv – enten om erfaringene sine som asiatisk modell eller håp for fremtiden i modellbransjen – var den mest meningsfulle tilnærmingen.

**Som asiatiske modeller, hvilke stereotyper skadet dere/dem mest som dere diskuterte under sesjonene, og hvordan overvant de dem?**

**RJW:** Mange deltakere nevnte presset om å tilpasse seg stereotyper om å være stille, medgjørlig, myk, delikat eller "lett". Disse forventningene er ofte subtile, men påvirker hvordan folk føler de kan uttrykke seg. Bare å diskutere disse pressene sammen ga ofte en følelse av lettelse. Det som slo meg var hvordan hver person fant sin egen måte å utfordre disse narrativene på ved å være til stede, snakke ut og definere seg selv på sine egne premisser under sesjonene.

**MS:** Et tilbakevendende tema blant modellene var følelsen av å bli puttet i kategorier, noe som førte til en følelse av avmenneskeliggjøring. Noen møtte også ytterligere stereotyper knyttet til kjønnsidentitet, kroppsstørrelse, alder eller blandet arv. Hver persons erfaringer var unike, så det er vanskelig å generalisere hvordan de overvant disse utfordringene. Men jeg ble slått av styrken deres i å bryte ned barrierer og stoltheten deres i å omfavne den mangfoldige og flytende naturen til asiatisk identitet.

**Har den nåværende politiske klimaet i USA påvirket modellbransjen?**

**RJW:** Absolutt. Det politiske miljøet har gjort diskusjoner om rase, synlighet og representasjon mer presserende og komplekse. På den ene siden er det en økende etterspørsel etter mangfold i casting og kampanjer, som skaper muligheter for de som tidligere ble oversett. På den annen side kolliderer dette ofte med en industri som beveger seg raskt, stoler på stereotyper og noen ganger behandler inkludering som en boks å krysse av snarere enn en ekte maktforskyvning.

For mange asiatiske modeller jeg snakket med, betydde dette klimaet både mer synlighet og mer gransking. Økningen i anti-asiatiske holdninger under pandemien påvirket hvordan noen følte seg offentlig, på sett eller foran kameraet. Det fremhevet vedvarende stereotyper og avslørte hvor overfladisk bransjens forpliktelse til inkludering kan være når oppmerksomheten flyttes andre steder.

Så ja, det politiske miljøet har hatt innvirkning, men det er ikke entydig. Det er en blanding av fremgang, utmattelse, motsetninger og behovet for dypere, strukturelle endringer. For meg tilbød prosjekter som GO SEE* en måte å tre tilbake fra bransjens reaktive natur og fokusere på omsorg, handlingsrom og relasjoner som ikke drives av trender eller eksterne press.

**Hvilke endringer ønsker dere å se i modellbransjen?**

**RJW:** Jeg håper bransjen beveger seg bort fra å behandle modeller som utskiftbare eller bare råmaterialer. Samarbeid burde være normen, ikke unntaket. Jeg vil gjerne se flere muligheter der modeller verdsettes som historiefortellere, tenkere og kreative partnere, ikke bare som kropper for kameraet.

**MS:** Jeg er enig. Tidlig i prosjektet snakket vi med en modellvenn av Ramona som nevnte hvordan modeller ofte utelates fra den kreative prosessen, og bare mottar instrukser når de ankommer settet. Denne erfaringen viste meg hvor givende det kan være når modeller er involvert i samarbeid fra start til slutt.

I tillegg håper jeg å se flere asiatiske modeller i fremtredende roller og et fortsatt press for mangfoldig representasjon. Modeller bør støttes til å ha langvarige karrierer og, som Ramona sa, ikke behandles som erstattbare.

**Holdt dere kontakt med menneskene dere portretterte? Skapte arbeidet deres en følelse av fellesskap?**

**RJW:** Ja, mange av menneskene jeg fotograferte er fortsatt en del av livet mitt. Noen ble nære venner, andre samarbeidspartnere på nye prosjekter, og noen holder jeg kontakt med på mindre, men meningsfulle måter. Jeg hadde ikke som mål å bygge et fellesskap, men relasjonene som vokste fra disse sesjonene har vært betydningsfulle. Sesjonene forvandlet seg til et av prosjektets viktigste elementer. Boken fungerer som en registrering av disse relasjonene og tilliten som underbygde dem.

**MS:** Jeg føler det samme. Jeg har holdt kontakt med mange av dem og håper å fortsette disse forbindelsene fremover. Vi nådde ut til og involverte mange enkeltpersoner og organisasjoner i dette prosjektet – fra hårstylister og makeupartister til motemerker og PR-byråer. De ga alle sin tid, innsats og ressurser for å støtte vårt oppdrag, og gjennom det føler jeg et delt håp og mål om å flytte bransjen fremover, noe som virkelig fremmer en følelse av fellesskap.



Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over nyttige og tydelige FAQ om fotoboken.



Generelle begynner spørsmål



1. Hva handler denne fotoboken om?

Denne fotoboken tenker nytt på den tradisjonelle "go-seen" ved å rette kameraet mot asiatiske diasporaindividers egne personlige rom, og tilbyr intime og autentiske glimt inn i deres liv, identiteter og fellesskap.



2. Hva er en "go-see" og hvordan blir den tenkt på nytt?

En "go-see" er typisk et raskt, upersonlig møte der en modell går til en studio for å bli vurdert. Dette prosjektet tenker på nytt på det som et samarbeidende, respektfullt besøk i en persons hjem eller meningsfylte rom, med fokus på deres historie og menneskelighet snarere enn bare utseendet.



3. Hva betyr asiatisk diaspora?

Det refererer til personer av asiatisk avstamning som bor utenfor sine forfedres hjemland, og som danner fellesskap og skaper unike identiteter som blander deres arv med sine nye kulturer.



4. Hvem er fotografen bak dette prosjektet?



Dette prosjektet er av fotografen som fokuserer på å dokumentere fellesskap og identitet.



5. Hvor kan jeg kjøpe fotoboken?

Den er tilgjengelig for kjøp på prosjektets offisielle nettside og gjennom utvalgte uavhengige bokhandler.



Dypere tematiske spørsmål



6. Hva var hovedmålet eller budskapet med dette prosjektet?

Målet var å utfordre stereotyper, feire mangfoldet innen asiatiske diasporafellesskap og gjenerobre narrativet ved å portrettere subjekter med handlingsrom, verdighet og kontroll over sin egen representasjon.



7. Hvordan ble subjektene for fotoboken funnet og utvalgt?

Subjekter ble ofte funnet gjennom fellesskapsnettverk, mundtlig spreading og åpne søknader, og søkte etter et mangfoldig spekter av aldre, yrker, bakgrunner og historier innen den asiatiske diasporaen.



8. Hva gjør glimtene i denne boken intime?

Intimiteten kommer fra settingen – deres hjem – og den samarbeidende prosessen. Bildene fanger ofte rolige, personlige øyeblikk, kjære gjenstander og rom som avslører deres sanne selv, langt fra et formelt studioportrett.



9. Hvordan bidrar denne fotoboken til samtalen om representasjon?

Den beveger seg forbi tokenisme eller endimensjonale portretteringer ved å presentere et mangfoldig bilde av et fellesskap.