Det er en stille lørdag ettermiddag i Basel, Sveits. Gatene er uhyggelig stille, alt er uplett rent – sjokoladeforretninger, linnedutsalg og pasta-øl-kafeer pent ordnet på rekke. På overflaten er det ingen tegn til at i morgen er finalen i EM for kvinner 2025, hvor England skal møte Spanias landslag, uten tvil verdens beste lag – eller i hvert fall bookmakernes klare favoritt (men, og dette er viktig, de er ikke England). Kanskje spenningen smuler under overflaten, i de stramme smilene til forbipasserende fans.

Akkurat nå går sannsynligvis løvene på rolige spaserturer, nipper til kaffe eller holder et kort møte før kampen, forteller tidligere spiller Jill Scott meg mens vi drikker Heineken på et lokalt hotell. På dette stadiet er forberedelsene over – det er for sent for det. Men hun er i ingen tvil om at de vil være klare. Selv under den intense semifinalen mot Italia, da håpet så ut til å være borte, tvilte hun aldri på at de ville klare seg.

«Jeg trodde aldri de skulle hjem – det var rart,» sier hun. «Med ett minutt igjen snudde jeg meg til Beth Meads far og sa: ‘De får én sjanse.’ Idet jeg sa det, sendte Hemp ballen inn og Michelle scoret. Fantastisk avslutning.» Hvis – nei, **når** – de vinner i morgen (Jill er sikker på det), sier hun at det vil være en enda større bragd enn seieren i 2022. Konkurransen er hardere nå, presset høyere.

Ved søndag koker Basel av energi mens britiske fans strømmer til – menn, kvinner, barn, utallige skeive par – med malt ansikt, viftende flagg og stolte drakter. Men de spanske supporterne utstråler selvtillit. Kanskje det er fordi hotellet vårt er nær deres fanzone, eller fordi de slo England i VM-finalen i 2023, men selv måten de nonchalant stapper flagget i baklomma virker å si: **Godt forsøk, men dette har vi under kontroll.**

Så husker jeg Jills urokkelige tro – delt med meg og andre – på at løvene vil vinne. Og hvis noen vet det, er det hun, en tidligere spiller fra det forrige vinnerlaget. Den tanken blir hengende mens vi drar til stadion, tar plass og klemmer om våre provisoriske Heineken-bokser, med øynene vidåpne av forventning.

Veien hit har ikke vært enkel. Englands fremgang har vært drevet av vilje, besluttsomhet og noen ganger siste-minutt-flaks. Spillerne har måttet tåle rasistisk hets – noe som førte til at forsvarsspilleren Jess Carter trakk seg fra sosiale medier – og ubønnhørlig kvinnehat. En rask gjennomgang av TikTok-kommentarer avslører menn med engelske flagg i profilene sine som skummer over løvenes suksess. Under Heinekens **Social Swap**-eksperiment, hvor Jill og Gary Neville byttet kontoer for å live-tweete en Champions League-kamp, fikk Gary svar som: **«Gå tilbake til kjøkkenet, vennen,»** og **«Best å la fotballen være for gutta, kjære.»**

«Det understreket seksismen som fortsatt finnes i sporten,» sier Jill, selv om hun prøver å ikke henge seg opp i det. Det er kamper å vinne, trofeer å løfte, og kvinnelandslaget vokser raskt. «Er det fortsatt arbeid å gjøre? 100 %.»

For nå er alt fokus på finalen. Ved avspark er alle øyne på stadion festet til ballen. Når Spanias Mariona Caldentey scorer med et kraftig head i det 25. minuttet, sitter Jill, to seter borte, helt stille.

«Dette betyr at England kommer til å vinne,» mumler noen. Bak meg brøler publikum med en mening jeg instinktivt forstår. Det er typisk England – de gir og de tar, og ingen burde slappe av så tidlig. Spanias lag, derimot, beveger seg med en uhyggelig fart. Spillerne deres suser forbi, virker aldri slitne, og når man ser dem på nært hold, virker bevegelsene deres nesten overmenneskelige – måten de vrir og snur bena på.

Men England har overrasket alle med hvor godt de spiller. Hannah Hampton kaster seg over målet, og våre spillere er kloke, til og med solide i forsvar til tider. Når Alessia Russo utligner i andre omgang, skifter energien på stadion, og Jills ord gjenlyder i hodet mitt: **når vi vinner.**

Straffesparkkonkurransen er nervepirrende – den må ha vært pinefull for de som så på hjemme – og jeg holder i håret mitt som om jeg faktisk kan forsvinne ned i bakken hvis de taper. Men når Hampton redder Aitana Bonmatís straffe – uten tvil verdens beste kvinnelige fotballspiller, med nesten perfekt presisjon – føles det plutselig mulig: vi kan faktisk vinne EM to ganger på rad.

Så tar Chloe Kelly et skritt frem, og blant de britiske fansene er det en stille selvtillit. Vi har sett dette før – den måletrette gangen til straffemerket, det lille hoppet, det lille smilet. Hun scorer, akkurat som vi visste hun ville, og publikum eksploderer. **Sweet Caroline** drønner fra høyttalerne, podiet rulles ut, fyrverkeri lyser opp himmelen. Alt føles surrealistisk. **Vent… gjorde vi virkelig nettopp det?** spør jeg ingen spesifikt. **Vent… hva?!**

**Foto: Getty Images**

Det er en kliché å si at alle er vinnere – spesielt når det ikke er sant (**vi vant!**). Men i kvinnefotball, en sport som var forbudt i flere tiår frem til 1971, er det noe større å feire enn trofeet. Spanias lag kunne enkelt ha tatt det. Senere, på en proppfull trikk gjennom Basel, med ansiktet fullt av maling, hører jeg at denne turneringen har slått rekorder – det best besøkte EM for kvinner noensinne, enestående global interesse, og over 400 millioner seere selv før finalen.

**«Jeg spilte for England i 16 år og føler meg heldig som har sett kvinnefotballen vokse,»** fortalte Jill meg dagen før. **«Det får meg til å smile hver gang… Vi burde stoppe opp og reflektere mer. Endringen de siste 20 årene er som natt og dag.»**