Regissør og manusforfatter Sarah Friedland husker bestemoren sin, en poesiredaktør, som en fryktløs venstreorientert intellektuell som brukte språk med stor nøyaktighet. Da demens senere tok fra henne evnen til å tale, ble Friedland – som på den tiden studerte dans – fasinert av hennes uttrykksfulle fysiske bevegelser.

"Hun gynget og banket i visse rytmer, så full av fysisk uttrykk," minnes Friedland, selv om familien hennes snakket om henne som om hun allerede var borte. "Den avstanden mellom personen vi hevdet ikke lenger var til stede, og den som likevel var så tydelig til stede foran meg, ble hos meg i årevis."

Disse minnene formet Friedlands rørende debutfilm, Familiar Touch. Filmen, som hadde premiere under filmfestivalen i Venezia i fjor og vant priser for beste debut, beste regi og beste skuespiller i Orizzonti-seksjonen, følger Ruth (spilt med stillferdig brillians av Kathleen Chalfant), en eldre tidligere kokk hvis liv forsiktig forandres når hun flytter inn på et aldershjem. Friedland kaller det en "coming-of-old-age"-historie.

"Jeg ønsket å utfordre ideen om at aldring bare handler om nedgang – at eldre mennesker er på vei bort," sier hun. "I coming-of-age-fortellinger utvikler karakterene seg til nye versjoner av seg selv. Hvorfor kan ikke det gjelde senere i livet? Vår selvforståelse endrer seg, men det er likevel kontinuitet."

Friedland henter inspirasjon fra Lynne Segals bok Out of Time: The Pleasures and Perils of Ageing, spesielt konseptet "temporal vertigo" – hvordan våre tidligere selv blander seg sammen etter hvert som vi eldes. Chalfant formidler dette på en vakker måte, og veksler mellom lekent flørt og den autoritative tilstedeværelsen til en erfaren kokk.

Chalfant, en anerkjent New York-teaterskuespiller kjent fra Angels in America og Wit, følte en dyp tilknytning til rollen. For sju år siden begynte hennes beste venn, dramatikeren Sybille Pearson, å vise tegn til demens. "Da jeg leste Familiar Touch, var Sybille på et lignende stadie som Ruth," sier Chalfant. "På en måte var denne rollen en gave til henne – men enda mer var Ruth Sybilles gave til meg. Da jeg så filmen, så jeg så mye av henne på lerretet."

Filmen begynte som en bevegelsesstudie – Friedland, som har bakgrunn fra eksperimentelle dansefilmer, planla Ruths bevegelser som "fotballdiagrammer over hvor karakterene beveger seg i et rom." Åpningsscenen, en nøye observert sekvens der Ruth går gjennom sitt hjem for siste gang, setter tonen.

Prosjektet vokste frem fra Friedlands arbeid som deltidsomsorgsgiver for New York-kunstnere med demens, noe som førte til at hun underviste i filmproduksjon for eldre. "Den tverrgenerasjonelle samarbeiden var en av de gledeligste opplevelsene i mitt liv," sier hun. "Det gjorde det klart at hvis vi skulle lage en anti-alderdomsdiskriminerende film, måtte vi jobbe sammen med eldre og omsorgsgivere."

Resultatet ble en eksperimentell residens som kombinerte filmproduksjon og omsorg på Villa Gardens i Pasadena. Over fem uker holdt crewet verksteder med beboerne, som senere deltok i produksjonen. "Det finnes en myte om at eldre ikke kan håndtere teknologi, noe som er helt feil," bemerker Friedland. "Å se dem trekke fra et liv med erfaring og bruke det i filmproduksjon var utrolig."

Å utforske filmkunsten var virkelig spennende. Beboerne hjalp til med å forme filmens tone, spesielt humoren – som en kvinne som bruker en klype til å holde håret på plass. "En av de første tingene de sa til meg var: 'Denne filmen kan ikke være deprimerende – den må være morsom, men humoren bør ikke latterliggjøre dem. Den skal le med dem, omfavne det absurde og uforklarlige,'" forklarer Friedland. "Det er en unik type humor som mennesker i omsorgssettinger kjenner godt, en som sjelden vises i filmer om aldring. For ofte blir eldre portrettert på en nedlatende måte, som om deres særheter bare er søte eller tullete."

Beboerne holdt også produksjonen med begge føttene på jorden. "Å være rundt menneskene hvis historie vi fortalte, var en konstant virkelighetssjekk – og de var ikke sjenert for å dele sine meninger," sier Chalfant med et smil. "Dessuten er det en generasjon – min generasjon – som vokste opp med å elske filmer."

For inspirasjon så Friedland utover amerikansk film til verk som Lee Chang-dongs Poetry (2010), Vittorio De Sicas Umberto D. (1952), Cristi Puius The Death of Mr. Lazarescu (2005) og den lesothiske filmen This Is Not a Burial, It’s a Resurrection fra 2019. "Disse filmene utforsker virkelig de eldres indre liv og individualitet," sier hun. "Det mangler ofte i amerikanske filmer, hvor aldring vanligvis rammes inn som en tragedie som langsomt visker ut en persons identitet."

Filmen undersøker også hvordan kvinner som ble voksne under feministbevegelsen håndterer behovet for omsorg senere i livet. "Jeg lurte på hvordan det ville være for denne generasjonen kvinner, som kjempet for uavhengighet, å plutselig være avhengig av omsorg," bemerker Friedland. "Vårt samfunn ser ofte behov for omsorg som avhengighet eller byrde, i stedet for å anerkjenne det som en del av en naturlig syklus av gjensidig avhengighet. Tanken om at vi alle gir og mottar omsorg på ulike tidspunkt i livet, stemmer overens med feministiske verdier om fellesskap og gjensidig støtte."

Denne problemstillingen er langt fra abstrakt i dag. Senatet vurderer for tiden et lovforslag med drastiske kutte i Medicaid etter at det ble vedtatt i Representantenes hus forrige måned. "Medicaid gir omsorg til 17 millioner eldre i dette landet. Hvis disse kuttene gjennomføres, vil mange miste tilgang til omsorg," understreker Friedland. "Det er en svært skremmende tid."

Familiar Touch har premiere i dag på Film Forum i New York City og vil utvides til utvalgte kinoer over hele landet de kommende ukene.