Grønt. Blått. Oransje. Lekefulle mønstre lagt sammen. En kollasj-effekt... Paul Smiths milde East Midlands-aksent svevet over den oppløftende verdensmusikk-lydsporet og skapte en hyllest til herreklær som minnet om The Orbs Little Fluffy Clouds. Vi satt på de samme kassene som mineralvannbudene i Milano bruker, inne i Smiths showroom – et ombygd kulelagerlager på Viale Umbria som han åpnet i 2003.

Selv om han har hatt forretningsforbindelser her i mange år, var dette Smiths første moteshow i Milano (til tross for hva Fashion Channels høst 2004-bildetekst hevdet). Han valgte byen for å vise frem en kolleksjon inspirert av en bok med håndkolorerte suvenirbilder av egyptiske landemerker, som han kjøpte på en gatemarked i Kairo for omtrent 25 år siden mens han var på ferie med sin kone, Pauline. «Jeg plukket den opp før vi seilte på Nilen med en felukk,» forklarte han.

Boken, som ble gjenoppdaget under en nylig kontorrydding, utløste flere motiver i kolleksjonen. Metallsnegler, mynter og freds-amuletter prydet romlige baretter eller erstattet knapper – en hyllest til ideen om at markedsfunn får mening over tid. Et livlig fisk-og-blomstermønster, brukt på krepeskjorter og strikk, hentet sine farger fra boken. «Dette kan høres litt tullete ut,» sa Smith om den teksturerte bomullen, «men den skal etterligne vannets overflate. Vi kalte det River Print fordi den er basert på bilder fra den turen.»

Reise, minner, livsfaser – disse universelle temaene løp gjennom kolleksjonen (À la recherche du temps perdu og alt det der), men Smith, alltid den lettsindige historiefortelleren, holdt det diskret. Lekefulle detaljer som «Paul Smith hotel»-nøkkelringer på belteløkker og falske krokodillebagasjelapper på vesker antydet flyktighet og eventyr.

Utsvidde shorts, skjorter med klaffelommer og silkeaktige krepesmokker ble kombinert med sokker til midt på leggen og slanke racing-sko (eller myke loafers) i nøytrale farger med sporadiske fargeakser. En strikket twinset lekte med Smiths signaturstriper – mindre kantete enn Missoni, men umiskjennelig hans.

Dressstoffer inkluderte lett ullmohair og silke-blandet lin, som Smith hadde justert for en ukonvensjonell følelse. Et høydepunkt var en brun suedejakke – luksuriøs, litt robust, som noe fra Withnail & I. Og den muntre lydsporet? «Det handler om å blande ting på uventede måter,» sa Smith.