Oversett følgende tekst fra engelsk til norsk:
"Susan Sontag forteller hvordan det føles å lage en film," skrevet av Susan Sontag, dukket først opp i juli-utgaven av Vogue i 1974. For å utforske flere høydepunkter fra Vogues arkiver, abonner på vårt Nostalgi-nyhetsbrev her.

Å lage film er både et privilegium og et privilegert liv. Det innebærer endeløs oppmerksomhet på detaljer, engstelse, konflikter, en følelse av innesperring, tretthet og gledesøyeblikk. Noen ganger blir du overveldet av hengivenhet for dine samarbeidspartnere, mens du andre ganger føler deg misforstått, skuffet eller til og med forrådt av dem. Filmproduksjon handler om å gripe inspirasjonen når den kommer, men også om å gå glipp av muligheter og innse at du er den som må ta skylden. Det er en blanding av magefølelser, smålige beregninger, strategisk ledelse, dagdrømmer, stahet, eleganse, bløff og å ta sjanser.

Det er ingen hemmelighet at risikoen ved å lage en film føles mye større enn ved å skrive. Når jeg forteller venner at jeg har fullført et skriftlig stykke arbeid, spør ingen med bekymring: "Er du fornøyd med det?" eller "Ble det som du ønsket?" Men det er akkurat det jeg blir spurt etter å ha fullført en film. Dette tyder på at skriving blir sett på som en grei prosess fra idé til utførelse, der forfatterens intensjoner tydelig gjenspeiles i det ferdige verket. Hvis de ikke gjør det, legger kanskje ikke forfatteren en gang merke til det. Med film derimot, antar alle at reisen fra regissørens visjon til ferdig produkt er full av uunngåelige farer og kompromisser, og at hver film er en overlevende fra en tøys hindringsløype.

De tar ikke feil. Skriving krever at du vet hva som er interessant i ditt eget hode, har ferdighetene til å uttrykke det, og tålmodigheten til å sitte lenge nok ved et skrivebord for å få det ned på papiret. Det krever også dømmekraft til å gjenkjenne når det kunne vært bedre og utholdenhet til å revidere inntil det er det beste du kan prestere. Skriving er en privat kamp mellom deg og dine indre demoner, eller mellom deg og skrivemaskinen din – en ensom viljeshandling. Men viljestyrke alene er ikke nok i filmproduksjon. Å regissere en film betyr ikke bare å ha innsikt i deg selv, verden og språk, men også å håndtere uforutsigbare elementer som skuespillere, utstyr, vær og budsjett, som ofte spiraler ut av kontroll. Ting som kan gå galt, gjør ofte nettopp det. Orson Welles var ikke langt unna sannheten da han sa at en regissør er noen som overvåker ulykker. For noen som meg, vant til den ensomme disiplinen ved skriving, er det en forfriskende forandring å gå ut og møte disse ulykkene, og prøve å håndtere dem. Til tross for skuffelsen når den ferdige filmen ikke samsvarer med din opprinnelige idé, må du sette pris på det som lykken har gitt, i tillegg til det den har tatt bort. Det er en lettelse å høre andre stemmer enn min egen og å bli utfordret av en virkelighet der jeg, ved skrivemaskinen, kanskje hadde vunnet enkle seire gjennom ren vilje.

Selvfølgelig er det en stor forskjell mellom å lage manusbaserte filmer med skuespillere – "fiksponsfilm" – og å dykke inn i virkeligheten uten manus for en dokumentar. Men det er ikke alltid det du forventer. Etter å ha laget to fiksjonsfilmer i Sverige (Duett for kannibaler i 1969 og Broren Carl i 1971), trodde jeg at min dokumentarfilmet i Israel under den nylige arabisk-israelske krigen med et lite team ville være mindre personlig. Resultatet, en spillefilmlang fargefilm som jeg fullførte redigeringen av i vår og hadde premiere på i New York i juni, overrasket meg. Selv om det er en "dokumentar," er "Promised Lands..." "Promised Lands" den mest personlige filmen jeg har laget. Den er ikke personlig fordi jeg opptrer i den – det gjør jeg ikke – eller fordi den inkluderer en voice-over fortelling, noe den ikke gjør. I stedet er den personlig på grunn av min tilknytning til materialet, som jeg oppdaget snarere enn oppfant, og hvor perfekt det samsvarer med temaer i min skriving og andre filmer. Den intrikate virkeligheten jeg møtte i Israel mens jeg filmet i oktober og november i fjor fanget mine langsiktige interesser mer effektivt enn de to manuskriptene jeg hadde skrevet og filmet i Sverige.

Gjennom hele innspillingen skapte den konstante trusselen eller tilstedeværelsen av krig en donquixotisk atmosfære der hver utfordring føltes som et eventyr. Alt ble til en risiko, enten det var usikkerheten rundt finansieringen fra min dedikerte franske produsent eller faren for skade eller død, da soldater advarte oss om landminer mens vi filmet i Sinaørkenen.

Da jeg spurte en soldat om minene, sa han at de var begravd bare noen centimeter under sanden og usynlige. Vi fortsatte uansett, gikk for å få et nærmere blikk på den egyptiske tredje hær. Vi fikk flotte opptak, til og med et scoop, selv om det til slutt ble kuttet bort. Mens vi bar vårt tunge utstyr, følte vi oss mer dumdristige enn modige, som Dietrich i den siste scenen i "Marokko," som følger Gary Cooper gjennom ørkenen i høye hæler.

Innspillingen varte i fem slitsome uker, ofte femten timer om dagen. Hver kveld på hotellet, etter å ha krysset det lille landet i vår leide minibuss, lå jeg våken og skrev notater om filmen som tok form i hodet mitt. Mitt mål var å skape en sannferdig dokumentar med samme omhu – eller kunstferdighet – som en fiksjonsfilm. I fiksjon kunne jeg skrive et manus, regissere skuespillere og kontrollere hver detalj. Her utfoldet hendelsene seg først, og manuset kom senere. Virkeligheten var ikke noe jeg oppfant; jeg jaget den, ofte snublet under vekten av et stativ. Likevel, til slutt, fanget filmen virkeligheten jeg allerede forstod, og reflekterte bildene og rytmene i hodet mitt. Innstilt på sorg og savn i ting, fylte jeg "Promised Lands" med den følelsen. Dessverre er det ikke bare i mitt hode; det er det Israel ser ut til å handle om i dette øyeblikket.

Jeg nøler med å kalle ikke-fiksjonsfilmer for "dokumentarer" fordi begrepet er for begrensende. Det antyder at filmen bare er et dokument, men den kan være mye mer. Akkurat som fiksjonsfilmer paralleller med romaner og noveller, kan ikke-fiksjonsfilmer trekke fra en rekke litterære modeller. Journalistikk er en – film som reportasje. Mer analytisk skriving er en annen – film som essay. For "Promised Lands" inkluderer mulige paralleller diktet, essayet og klagesangen.

Fiksjonsfilmer med skuespillere fokuserer på å utvikle en handling, mens ikke-fiksjonsfilmer tar sikte på å representere tilstander, som Bertolt Brecht beskrev for episk teater. Teater, avhengig av skuespillere, strever med å unnslippe "handling," men filmer, spesielt ikke-fiksjon, kan oppnå dette.

I "Promised Lands" hadde jeg som mål å representere en tilstand snarere enn en handling. Å ha dette formålet gjør ikke filmen mindre konkret. Tvert imot, den må være det – spesielt fordi en del av mitt fokus er krig, og enhver skildring av krig som ikke avslører den forferdelige virkeligheten av ødeleggelse og død er en farlig løgn. Denne filmen utforsker et mentalt landskap like mye som et fysisk og politisk. Gamle folk ber. Par handler på et marked. En beduinkvinne jager geiten sin i en nomadeleir. Palestinske skolejenter spaserer nedover en gate i Gazastripen under et våkent israelsk patruljeøye. Soldater ligger ubegravd på slagmarken. Sørgende familier gråter ved en massebegravelse holdt rett etter våpenhvilen. På et militærsykehus utenfor Tel Aviv prøver en sjokkrammet soldat klønete å bandasjere en samarbeidsvillig mannlig sykepleier, og gjenskaper de uutholdelige øyeblikkene da han dro sin allerede døde kamerat fra deres brennende stridsvogn og forsøkte å gi ham medisinsk hjelp. På et hotellrom reflekterer en melankolsk israeler i førtiårene over paradoksene i den jødiske historiske skjebnen. Moderne bygninger reiser seg i den barske, månelignende ørkenen.

Hvorfor disse øyeblikkene og ikke andre? Det er mysteriet, valget, risikoen. I en dokumentar oppfinner ikke regissøren. Likevel blir det alltid tatt valg – hva man skal filme, hva man skal utelate. Til slutt ser du det du har øyne (og hjerte) til å se. Virkeligheten bør ikke nærmes med servilitet, men med ærefrykt.

Til vennene mine har jeg sagt: "Ja, jeg er fornøyd med filmen." "Ja, den ble stort sett som jeg håpet." Det er ikke helt sant. Den ble bedre enn jeg håpet. Lykken var på min side; uventede ting skjedde. Jeg "presiderte." Tårer fløt – mine, produsentens, crewets. Og kameraet rull