Deborah Willis er mer enn en fotograf, kurator og pedagog – hun er også en utgraver som avdekker en visuell historie om svart liv. For tjuefem år siden skrev hun den banebrytende boken Reflections in Black: A History of Black Photographers, 1840 to the Present, en milepælsantologi som fremhever afroamerikanske fotografer som forvandlet mediet like etter dets oppfinnelse. I november dette året vil en ny utgave av boken bli utgitt, i samsvar med utstillingen "Reflections in Black: A Reframing," som er delt mellom to offentlige gallerier ved NYU, der Willis lenge har vært professor.

Før utstillingen snakket jeg med Dr. Willis om 25-årsjubileet til hennes innflytelsesrike bok, utstillingen, og den sentrale rollen svart kjærlighet spiller i hennes arbeid.

Vogue: Hvordan tror du innflytelsen til Reflections in Black har utviklet seg over tid?

Dr. Deborah Willis: 25-årsjubileumsutgaven av Reflections in Black: A Reframing oppsto fordi fotografer, samlere og andre tok kontakt med meg og forlaget etter at boken gikk ut av trykk. De nevnte at de hadde sett den priset mellom 500 og 900 dollar på nettsider til bokselgere. Fotografer født for 25 år siden har opplevd boken gjennom at foreldre, besteforeldre og lærere har delt bildene med dem. Bokens innvirkning har bidratt til å forme en lang visuell kultur, ikke bare ved å fylle inn manglende historie, men også ved å utvide narrativet om fotografer som skaper nye bilder om svart kultur.

Vogue: Denne utgaven inkluderer 130 nye bilder. Hvordan gikk du frem i research- og redigeringsprosessen?

Dr. Willis: Først ba jeg historikeren og professoren Robin D.G. Kelly om å trykke hans originale forord på nytt, men han ville skrive et nytt. Hans oppdaterte forord reflekterer mine erfaringer med å møte kunstnere, undervise og kuratere. Research var ikke vanskelig – jeg så på arbeidet til mine egne studenter, som Tyler Mitchell, Paul Sepuya og Zalika Azim. Jeg ble også tiltrukket av yngre fotografer som Laila Stevens, som jeg møtte gjennom Magnum, og var fascinert av spekteret av erfaringer og historier de forteller. I en tid der historisk utsletting er en bekymring, sikrer fotokunstnere at vår historie forblir synlig. For eksempel utforsker Daesha Harris historien til Underground Railroad og kampene for frihet blant de som var enslaved. Da jeg oppdaterte boken, tenkte jeg på hvordan jeg kunne knytte disse historiene sammen. Det var også interessant å se hvordan unge fotografer former sitt image, sin identitet og kreativitet gjennom økt synlighet på Instagram.

Vogue: Hvordan utvider denne versjonen seg i forhold til originalen? Hva er annerledes, og hva er det samme?

Dr. Willis: Den nye utgaven fordypet seg i selvskapning og selvportretter, og den utvider temaer om spiritualitet. Fotografer engasjerer seg også med økologi og hvordan klimaendringer påvirker våre samfunn. De politiske endringene de siste 25 årene har også påvirket innholdet. Dette var historiene jeg ønsket å fremheve i denne utgaven.

Vogue: Fotobransjen har forandret seg dramatisk de siste 25 årene. Hva er noen av de største endringene du har observert?

Dr. Willis: Det skjer mange små, men meningsfulle endringer: gjenopplivingen av lokale gallerier, MoMAs årlige New Photography-utstilling hver høst, og mer inkluderende representasjon av afrikanske diasporafotografer på kunstmesser. Aperture har utvidet sine publikasjoner de siste 25 årene, delvis takket være fotografer som er omtalt i denne boken. Det er også flere muligheter for kunstnere å utstille arbeidet sitt i gallerier ved universiteter og andre ikke-tradisjonelle steder. Over hele landet bruker universitetscampuser utstillingsplasser som klasserom og læringsmiljøer for kunstnere og lokalsamfunn.

Munachi Osegbu (f. 1996), Pink - Sydney (2020)
Med tillatelse fra kunstneren.

Hvordan bruker fotografer nye og eksisterende teknologier for å utvide fotokunsten?
Kunstnere som Bisa Butler nytenker fotografiske arkiver ved å bruke quilting til å reinterpretere portretter. Fotografiets språk har utviklet seg ikke bare gjennom ny teknologi, men også gjennom at kunstnere utforsker mediet på nye måter. For eksempel oversatte min sønn, Hank Willis Thomas, et fotografi til en tredimensjonal skulptur med The Embrace (2022). Han ble inspirert av et arkivfoto av Dr. King og fru King som omfavnet hverandre etter at han mottok Nobels fredspris. Slike øyeblikk er sentrale for å utvide hva fotografi kan være.

Hva var noen av de estetiske og kuratoriske valgene du tok i utstillingen?
Jeg ønsket å inkludere fotografer som var begeistret for å samarbeide, som brakte glede til arbeidet sitt, og som ønsket å være en del av dette prosjektet. Utstillingen inneholder både historiske samlinger og samtidsfotografer. Da jeg valgte bilder, fokuserte jeg på temaer om kjærlighet for å fremheve skjønnhet, respekt og vennskap.

Svart kjærlighet forblir en radikal handling i møte med utbredt bigotteri og vold fra hvite amerikanere. Det har alltid vært sentralt i ditt arbeid. Hvordan leder det deg fortsatt i dag?
Da jeg studerte fotografi som kunststudent, ble de mangfoldige historiene til svarte familier ofte oversett. Det som manglet i narrativene om slaveri og frihet, var svart kjærlighet.

For noen år siden publiserte jeg The Black Civil War Soldier: A Visual History of Conflict and Citizenship, som jeg research i årevis. I arkiver som National Archives, Schomburg Center, Library of Congress, Howard University og WPA Slave Narrative Collection fant jeg muntlige historier fra tidligere enslaved personer og soldater. Svart kjærlighet ble ignorert i mange historiebøker, men den overlevde i disse transkriptene. Å oppdage og bevare disse historiene ga meg et grunnlag for å forstå svart kjærlighet og forme mitt eget arbeid.

Hvordan tenker du på å fortsette ditt arv og det arbeidet du satte ut for å gjøre da du startet karrieren din?
Jeg tror på samarbeid. Jeg jobber ikke alene, og det er viktig for meg. Jeg fokuserer på å bygge nettverk, ha globale samtaler om svart liv, og medskape arrangementer som Black Portraiture[s]-konferansene. Den første var i Paris i 2013, der jeg jobbet med Manthia Diawara og Awam Amkpa. Noen lokale kritiserte oss først for å organisere konferansen som amerikanere i Paris, men innen andre dag takket mange oss for å ha skapt et rom for å diskutere rase, mote og historie. Vi hadde en lignende opplevelse i Johannesburg, Sør-Afrika, der folk følte de manglet plattformer for disse samtale. I år tar vi Black Portraiture[s] til Tulsa, Oklahoma. I 2024 holdt vi konferansen i Venezia, Italia, med tittelen “Shifting Paradigms.” Målet er å fremme bredere diskusjoner om svarte og afrikanske diasporafotografer og knytte dem til fotografer i USA. Det er et nøkkelfokus for meg.

Denne samtalen har blitt redigert og forkortet.

“Reflections in Black — A Reframing” er å se frem til 21. desember 2025.

Reflections in Black: A History of Black Photographers: 1840 to the Present
$100, W.W. Norton

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Deborah Willis og 25-årsjubileet for hennes banebrytende verk Reflections in Black.



Generelle og nybegynnerspørsmål



Sp: Hvem er Deborah Willis?

S: Deborah Willis er en svært innflytelsesrik amerikansk kunstner, fotograf, kurator, forfatter og pedagog. Hun er en ledende historiker og forsker innen afroamerikansk fotografi og dens kulturhistorie.



Sp: Hva handler boken Reflections in Black om?

S: Det er en banebrytende bok som sporer historien til svarte fotografer fra fotografiets oppfinnelse til slutten av 1900-tallet. Den viser frem deres arbeid og forteller historien om hvordan afroamerikanere har brukt kameraet til å representere seg selv.



Sp: Hvorfor er 25-årsjubileet for denne boken så viktig?

S: Jubileet er en stor milepæl fordi boken fundamentalt forandret kunstverden. Den brakte en lenge etterlengtet anerkjennelse til generasjoner av svarte fotografer som hadde blitt oversett av mainstream kunsthistorie, og gjorde deres arbeid tilgjengelig for et mye bredere publikum.



Sp: Hvor kan jeg se fotografiene som er omtalt i boken?

S: Mange av fotografiene finnes i store museums samlinger. Du kan også finne dem i boken selv, og ofte i relaterte utstillinger som museer kuraterer for å feire jubileer som dette.



Dypdykk og avanserte spørsmål



Sp: Hvordan var kunstverden for svarte fotografer før denne boken ble publisert?

S: Deres bidrag var i stor grad marginalisert, ekskludert fra store lærebøker, museums samlinger og historiske narrativer. Reflections in Black leverte den første omfattende visuelle historien som satte deres stemmer og kunstnerskap i sentrum.



Sp: Hvordan påvirket denne boken feltet fotografi og kunsthistorie?

S: Den ble en essensiell akademisk tekst, og tvang frem en revurdering av amerikansk fotografi. Den inspirert ny forskning, påvirket kurator praksis i museer, og oppmuntret til innkjøp av verk av svarte fotografer til permanente samlinger over hele verden.



Sp: Kan du nevne noen få sentrale fotografer som boken hjalp til å bringe frem i lyset?

S: Absolutt. Selv om den viser over 100 fotografer, var den avgjørende for å fremheve arbeidet til pionerer som James VanDerZee, Carrie Mae Weems, Lorna Simpson, Gordon Parks, Roy DeCarava og Coreen Simpson, blant mange andre.



Sp: Har Deborah Willis gjort annet viktig arbeid utover denne boken?