I 1971 ble familien min bedt om å posere for et Thanksgiving-bilde i Ladies’ Home Journal, der vi gjenskapte min bestefars maleri, Frihet fra savn. Vi tilbrakte timer ved et spisebord på et lokalt vertshus og stirret på mat vi ikke kunne spise. Moren min fortalte meg senere at maten var behandlet med noe uspiselig for å få den til å skinne. Vi dro sultne og slitne. Jeg var bare to år gammel.

Moren min, også hun maler, påpekte ofte at det ikke var mye mat i det originale maleriet heller. Hun forklarte at det var et designknep, i en tone som var både kritisk og beundrende. Det hvite duken som fylte den nederste halvdelen av bildet, trekker oppmerksomheten mot de smilende ansiktene rundt bordet. Bortsett fra litt selleri, sylteagurker, noen små aspikker og en haug med frukt i forgrunnen, er den eneste maten den store kalkunen, som ikke en gang er satt på bordet. Likevel fremkaller dette bildet for mange – den perfekte Norman Rockwell-Thanksgivingen – en følelse av overflod.

Norman Rockwells Frihet fra savn, malt i 1943, var en del av hans Fire friheter-serie bestilt av The Saturday Evening Post. Den illustrerte Franklin Delano Roosevelts tale om kjerneprinsipper som måtte forsvares, og hadde som mål å overbevise allmennheten om nødvendigheten av å gå inn i andre verdenskrig. Frihet fra savn var ment å vise frem Amerikas matoverflod – den mest konkrete av frihetene, sammen med ytringsfrihet, frihet fra frykt og religionsfrihet.

Over tid har maleriets opprinnelige propagandabruk falmet, og det har blitt et symbol på den ideelle amerikanske Thanksgivingen for både tilhengere og kritikere. Memer basert på bildet sprer seg hver november, og jeg mottar ofte flere parodier. Folk spør noen ganger, halvt spøkefullt eller alvorlig: "Var slik barndommen din?"

Maleriet har ikke bare formet den populære oppfatningen av en perfekt Thanksgiving, men blir også ofte feilaktig tatt for å være et ekte dokumentarisk bilde. Mange antar at det skildrer Rockwells egen familie eller hvordan han feiret høytiden. En gang overhørte jeg en kvinne på samfunnshuset som klaget over Thanksgiving-planene sine: "Hvert år forbereder jeg meg som om Norman Rockwells familie kommer på besøk, men det er bare min egen." I virkeligheten besto maleriet av modeller, mange av dem fotografert hver for seg og først samlet på lerretet.

Likevel hadde Thanksgiving hjemme hos bestefar noen likheter med maleriet. Vi hadde all den tradisjonelle maten og brukte det fineste porselentet. Forfedre, kanskje fra hans kones side, så ned på oss fra tunge gullammer, kledd i svart med stive hvite falkekrager som puritanere. Barna måtte sitte stille ved bordet inntil vi ikke orket mer, så løp vi av sted for å se på Godzilla eller King Kong – som skremte meg – eller en TV-serie på et stort, treimittert fjernsyn. Det var alltid en lettelse å komme tilbake til eplepai og vaniljeis og høre bestefars vittige utsagn, som: "Over tennene, gjennom gummen, pass deg mage, her kommer den!"

Selv med en perfekt setting, passer ikke alltid mennesker sømløst inn i den. Min bestefar var kunstner og arbeidsnarkoman; selv om han kanskje likte høytiden, var tankene hans ofte i atelieret. Han hadde en evne til å skildre familiesamhold i maleriene sine – hjertelige scener med slektninger som... Han hadde fotografert mange ubeslektede naboer og bysbarn han hadde sett i Arlington, Vermont. Da jeg var liten, virket han fjern.

Så var det mine bohemiske kunstnerforeldre, som selv på sine beste dager var som bombekastere. Ingen av dem kunne motstå å utfordre konvensjoner, alltid nysgjerrige på å avdekke hva som lå under. Mens min far, som sønnen og arvingen, fikk lov til sine særheter, var moren min en annen historie. Med haltingen fra polio, malingflekket jeans og konstante bare føtter; de skjeve tennene og Maryland-aksenten hennes; hennes direkte ærlighet og store, livaktige malerier, må hun ha virket feilplassert ved familiens middagsbord – selv på 1960-tallet.

Mine foreldre følte seg overskygget, til og med knust, av min bestefars omdømme og talent. For å takle det snakket de ofte om forskjellen mellom illustrasjon og billedkunst. Min far, nå 94 år, nevner det fortsatt. Min bestefar så også på dette skillet som viktig og følte seg underlegen som "bare" en illustratør. Han hadde store forhåpninger til sin eldste sønn, min far, om å bli en ekte billedkunstner, men min fars arbeid forvirret ham.

Et av min fars tegninger – et stort verk i penn, blekk og akvarell på illustrasjonskart – hang innrammet over peisen til min bestefar. Det skildret et mørkt, sepiafarget, semiabstrakt post-industrielt ødeland med en enkelt hvit spotlight på den ene siden. Natt etter natt, over drinker, pekte min bestefar på den flekken, avbrøt samtalen og spurte ettertenksomt: "Jerry, hva er den hvite flekken der borte?" Gjennom årene ga min far utallige svar; ett står seg fordi han fortalte det til min mann år senere: "Det er innsiden av utsiden av baksiden av intet."

Mine foreldre trodde begge fast på skillet mellom billedkunst og illustrasjon, og plasserte seg selv på den høyere enden. Som barn forstod jeg at det kom ned to ting. For det første, penger: illustratører skaper kunst for betaling, mens billedkunstnere drives av nødvendighet, ikke økonomisk vinning. For det andre, inspirasjon: siden illustratører blir betalt, kommer inspirasjonen deres fra penger eller kundeoppdrag som høytider, produkter eller propaganda, noe som ble ansett som uren. Billedkunstnere derimot, henter inspirasjonen innenfra eller ovenfra, en lunefuld kraft som kan forsvinne i årevis. Dette gjorde livet som billedkunstner – eller bare kunstner, som moren min kalte det – til en risikofylt tilværelse økonomisk, følelsesmessig og åndelig. Men belønningen var at det ble ansett som overlegent.

Da jeg var fem år, skilte foreldrene mine seg i vennskap. Kort tid etter ble moren min brått ekskludert fra Den Perfekte Norman Rockwell-Thanksgivingen. Hun hadde ikke forventet det, men selvfølgelig var det ingen plass for ekser ved et slikt bord. Ærlig talt burde hun ha sett det komme. Senere fortalte hun gjerne en historie fra rundt 1966, da hun og faren min ble forlovet. Min bestefar lette etter modeller til å posere som et ungt nygift par for et oppdrag, og moren min foreslo at de kunne gjøre det siden de snart skulle gifte seg. Han avviste ideen og sa at de var helt feil for rollen. (Jeg har aldri funnet ut hvilket maleri det var, eller om han i det hele tatt fullførte det, men jeg forestiller meg noe som en 1960-talls versjon av hans verk fra 1955, Ekteskapslisensen.)

År senere fant jeg en serie med profesjonelle bilder i min bestefars museumarkiv som viste mine nyforlovede foreldre sittende sammen med ham. På dem hadde de tydeligvis prøvd hardt for å se respektable ut for kameraet. Min fars hår er glattet bakover, og han har på seg en pen poloskjorte. Moren min har på seg en beskjent, tilpasset sommerkjole i lyseblått med små hvite blomster. Hun sydde alltid klærne sine selv, vanligvis i fargerike farger og mønstre, men denne ser ut til å være et spesialantrekk for hennes rolle som brud. Likevel røper ansiktene deres dem – de ler og flirer lekent mens min bestefar ser på med mild irritasjon.

Denne scenen er fra mine foreldres forlovelsesbilde, med min bestefar Norman Rockwell i sentrum.

Det første året av det vi kalte Forvisningen, informerte faren min kaldt moren min over telefonen om at hun ikke var velkommen til Thanksgiving, og ba henne levere meg hos bestefar før middagen. Hun forsto aldri grenser og kunne ikke forstå hvorfor tradisjonene våre måtte endres på grunn av et skilsmisse. Hun kjørte meg gjennom tidlig snø, og gråt hele veien.

Til slutt vant morens perspektiv. Etter at min bestefar døde i 1978, skapte hun en julestradisjon uten grenser – en forvrengt refleksjon av den perfekte Rockwell-Thanksgivingen. Lei av å jonglere planer fra et økende antall skilte par og deres barn, inviterte hun alle til å feire "Ex-mas". Gjestelisten inkluderte hennes nye ektemann; min far og hans nye kone; hennes to barn fra et tidligere ekteskap; hennes eksmann og hans kjæreste; og hennes to barn fra et annet tidligere forhold. Faren til de to siste kunne ikke komme – ryktet sa han satt i et spansk fengsel for narkotikahandel. Min stefar, som var scenograf, tok utallige formelle familiebilder av alle tenkelige gruppekombinasjoner, med vintage rekvisitter som hatter, stokker og fjærboaer. Et år holdt alle hverandre i hendene og danset rundt huset mens de sang julesanger.

Jeg tenker ofte på å fortelle kvinnen jeg en gang overhørte beklage at familien hennes ikke målte seg med en Norman Rockwell-Thanksgiving, om vår ukonvensjonelle feiring. Kanskje det ville ha trøstet henne å vite at Rockwell-familien var like rotete og belastet av typiske familiekonflikter som alle andre. Frihet fra savn, et maleri ment å fremheve overflod, har i stedet blitt et symbol på det vi savner – en umulig standard for harmoni og enhet. Sannheten er at det aldri var ekte til å begynne med.



Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig! Her er en liste over vanlige spørsmål om Den Nostalgiske Drømmen om en Norman Rockwell-Thanksgiving, utformet for å være tydelige, hjelpsomme og samtalevennlige.



Generelle og nybegynnerspørsmål



1. Hva er Den Nostalgiske Drømmen om en Norman Rockwell-Thanksgiving?

Det er det idealiserte bildet av en perfekt, harmonisk og familiesentrert Thanksgiving, popularisert av den amerikanske kunstneren Norman Rockwell i hans berømte maleri Frihet fra savn fra 1943.



2. Hvilket maleri snakker folk om?

De refererer til Rockwells Frihet fra savn, som viser en stor, lykkelig familie samlet rundt et spisebord mens en bestemor setter en diger stekt kalkun på bordet.



3. Hvorfor er dette bildet så berømt og varig?

Det representerer en trøstefult ideal av familienes enhet, overflod og fred, spesielt under usikkerheten under andre verdenskrig. Det ble mønsteret for den perfekte amerikanske høytiden i mange menneskers sinn.



4. Så Norman Rockwells egen Thanksgiving ut som maleriet hans?

Nei, egentlig ikke. Rockwell brukte modeller og iscenesatte scenen i atelieret sitt. Det var et kunstnerisk ideal, ikke en dokumentar av hans privatliv.



Dypere mening og kulturell påvirkning



5. Hva er problemet med å prøve å gjenskape denne drømme-Thanksgivingen?

Det setter en umulig høy standard. Det virkelige liv innebærer familiekrangler, kokkekatastrofer og stress. Jakten på dette perfekte bildet kan få folk til å føle seg utilstrekkelige eller skuffet når deres egen feiring ikke måler seg.



6. Hvilke verdier representerer Rockwell-Thanksgivingen?

Den legger vekt på temaer som sammenhold, takknemlighet, gjestfrihet, enkelhet og nasjonal enhet – verdier som mange fortsatt streber etter i høytidene.



7. Hvordan har dette bildet formet hvordan vi feirer Thanksgiving i dag?

Det har hatt stor innflytelse på våre tradisjoner, fra den sentrale rollen til den stekte kalkunen og den store familiesamlingen, til ønsket om et bildeperkt bordsetting. Det er modellen som mange ubevisst måler sine egne høytider opp mot.



Praktiske tips og moderne anvendelse



8. Hvordan kan jeg innlemme maleriets ånd uten presset?

Fokuser på de grunnleggende følelsene, ikke det perfekte bildet. Prioriter ekte forbindelse, uttrykk takknemlighet og nyt selskapet til dine kjære, selv om kalkunen er litt tørr eller bordet er rotete.