Jane Schoenbrun lager ville, herlig rare filmer som du kan se om og om igjen. Etter deres hjemsøkende debut om å bli voksen, We’re All Going to the World’s Fair, skapte de enda større oppmerksomhet med den svimlende I Saw The TV Glow, om to tenåringer som blir besatt av et overnaturlig TV-program. Nå har de hevet innsatsen igjen med en enda mer ambisiøs, stjernespekket utvidelse av sitt sinnsforvirrende filmunivers: Teenage Sex and Death at Camp Miasma, som nettopp hadde premiere på Cannes filmfestival.

Dette nye tilskuddet til deres arbeid åpner opp verdenen deres fra trange rom og lyse skjermer til vidstrakte landskap og overjordiske dimensjoner. Det er et dristig trekk, helt sikkert, men det resulterer også i noe mer rotete, løsere og mer sammenfiltret enn TV Glow. Det vil garantert være en fryd for fans, samtidig som det sannsynligvis vil skremme bort nykommere til Schoenbruns arbeid, som kanskje finner deres forrige prosjekt—så rart det enn var—lettere å fordøye enn dette.

Uansett feilene, er konseptet denne gangen overbevisende. Filmen åpner med en Lynch-aktig rammefortelling—følelsen av at du ser en film i en film—før den går over til en kvikk åpningssekvens som etablerer premisset: Camp Miasma-slasherfilmene var en klassiker fra 80-tallet, men etter altfor mange meningsløse nyinnspillinger, virker de døde og begravet. Helt til en lovende ung regissør, Kris (Hannah Einbinder), får i oppgave å gjenopplive franchisen med et friskt blikk.

Når vi først møter henne, er hun på vei for å se Billy (Gillian Anderson), den fengslende «final girl» fra den aller første Miasma-filmen, som fortsatt bor på det uhyggelige, forlatte settet til originalfilmen. Det er et skummelt mareritt, komplett med gigantiske malte bakgrunner og knirkende gammeldagse projektorer, og Billy er den overlegent glamorøse Norma Desmond-figuren som sitter blant dem, og forsvinner inn i glemselen.

Med sin purrende sørstatsdragende og drømmende monologer, har Billy også et snev av Blanche DuBois. Hun inviterer Kris til å føle seg hjemme, og Kris legger frem sin visjon for den nye Miasma-filmen. Som en skeiv filmskaper er hun fascinert av den opprinnelige Miasma-myten: drapsmannen i sentrum, som massakrerer tenåringer på leir, bruker et spyd, har en maske formet som en luftventil, og heter Little Death (minneverdig spilt her av TV Glows hovedrolleinnehaver, Jack Haven). En gang en trans-tenåring som fritt utforsket sin kjønnsidentitet, forvandler de seg til det fryktede vesenet som bor i bunnen av en nærliggende innsjø, klar til å stige opp på et øyeblikks varsel og slippe løs sin hevn. Hva betyr det, lurer Kris på, for henne å gjenskape denne smertefulle, svært problematiske historien?

Little Death stiger opp i Teenage Sex and Death at Camp Miasma.
Foto: Mubi

Kris overnatter, og hun og Billy kommer nærmere hverandre, både følelsesmessig og romantisk. Kris åpner seg om sine intimitetsproblemer, Billy deler deler av sin egen fortid, og de to gjensyn med den originale Miasma-filmen. Så går vi inn i den 80-talls feberdrømmen og får vite hva som egentlig skjedde på settet.

Schoenbruns regi er selvsikker gjennom hele filmen, og deres verdensbygging er like omhyggelig som alltid, med rikelig av herlig hengivenhet for nostalgiske (og ofte analoge) gleder: intrikate 80-talls varer, VHS-kassetter, DVD-spillere som må graves frem og støves av, og gleden ved å hamstre sjokolade og popcorn for å krølle seg sammen og se en skummel film du allerede har sett tusen ganger.

Dette er også et svært filmkyndig stykke arbeid, fylt med referanser og påskeegg som nikker til alt fra The Shining til Halloween. Noen—som detaljen om at Kris' suksessrike første film er en gjenfortelling av Psycho fra dusjforhengets perspektiv—er morsomme, mens andre, over tid, begynner å bli tynne, og tynger filmen ned med sine omfattende sjangerbegrensninger og konstante selvhøytidelighet.

Som TV Glow, er imidlertid temaene i Teenage Sex and Death at Camp Miasma fullstendig absorberende: ideer om traumer, identitet og historiene vi forteller oss selv. Dette fører til at du begraver dine seksuelle ønsker dypt inne i deg selv, faller inn i dissosiative tilstander (som gjenspeiles i mange av de fjerne vidvinkelbildene vi ser i Little Death), og den kritiserer skarpt historien til skrekkfilmer som har lent seg mot kvinnehat, utnyttelse og transfobi. Miasma er på sitt beste når den utforsker smerten ved den arven sammen med den forvirrende, spennende og opprivende opplevelsen av å se mange av disse filmene.

Men mens TV Glow holdt et jevnt tempo av vendinger og overraskelser, slipper Miasma ikke helt løs før de siste scenene. Vi tilbringer litt for lang tid i 80-talls tilbakeblikket (selv om bonuspoeng for en blunk-og-du-går-glipp-av-gjesteopptreden fra Eva Victor med en mohikaner). Det er en Zoom-sekvens som føltes litt overflødig, og når blodet endelig begynner å flyte, fant jeg meg selv å ønske noe morsommere, blodigere, skumlere, mer sexy og mer hemningsløst.

Til syvende og sist lever Teenage Sex and Death at Camp Miasma ikke helt opp til dristigheten i tittelen. Tilbakeholdenheten er tydelig tilsiktet, men den får også filmen til å føles noe uferdig. I kontrast føltes I Saw The TV Glow, med alle sine feil, mer som et komplett verk. Likevel er dette et spennende surrealistisk, lagdelt og unektelig dristig tilskudd til Schoenbruns filmografi, og som et hint om større og dristigere ting som kommer, er det utrolig lovende. Og, akkurat som med TV Glow, kan jeg personlig ikke vente på at merchandise skal komme i salg.

Teenage Sex and Death at Camp Miasma har kinopremiere 7. august.

**Ofte stilte spørsmål**
Her er en liste over vanlige spørsmål om Cannes 2026-filmen Teenage Sex and Death at Camp Miasma med Gillian Anderson og Hannah Einbinder

**Generelt premiss**

**Spørsmål:** Hva handler Teenage Sex and Death at Camp Miasma om?
**Svar:** Det er en romantisk skrekkkomedie satt på en sommerleir. Historien følger en leirsykepleier og en tenåringsleirleder som forelsker seg i hverandre mens en mystisk sykdom begynner å infisere leirdeltakerne.

**Spørsmål:** Er dette en skrekkfilm eller en romantisk film?
**Svar:** Det er en blanding av begge deler. Tenk på det som en mørk romantisk komedie med skrekkelementer. Romanse er sentralt, men døden og sykdommen er reelle plottpunkter som skaper spenning og mørk humor.

**Spørsmål:** Hvorfor spiller Gillian Anderson en leirsykepleier? Er dette en komedie?
**Svar:** Ja, det er et svært bevisst valg. Anderson er kjent for å spille seriøse, mektige karakterer. Her spiller hun en tørr, litt eksentrisk sykepleier. Castingen hennes tilfører et lag av absurd komedie til romansehistorien.

**Spørsmål:** Er dette basert på en sann historie?
**Svar:** Nei, det er et originalmanus. Tittelen er med vilje overdrevet, som en campy B-film, men historien er en hjertelig kjærlighetshistorie.

**Rollebesetning og karakterer**

**Spørsmål:** Hvem spiller hvem?
**Svar:** Gillian Anderson spiller Dr. Iris, leirens altfor pragmatiske sykepleier. Hannah Einbinder spiller Chloe, en kynisk leirleder i 20-årene som håndterer et nylig brudd.

**Spørsmål:** Hvordan møtes karakterene til Gillian Anderson og Hannah Einbinder?
**Svar:** Chloe bringer en syk leirdeltaker til sykestuen. De kolliderer umiddelbart over Chloes paniske holdning kontra Iris' kliniske ro. Tiltrekningen starter som en sarkastisk, intellektuell ordkrig.

**Spørsmål:** Er dette en mai-desember-romanse?
**Svar:** Ja, det er en aldersforskjell. Iris er eldre og mer etablert, mens Chloe er yngre og finner ut av livet sitt. Filmen utforsker dette dynamikket med humor og oppriktighet.

**Spørsmål:** Er Camp Miasma en ekte leir?