Clint Eastwood reflekterer over livet – og de travle folkemengdene på Croisette – fra bakseteret i en bil. Grace Jones, med håret perfekt formet, blir tatt midt i en samtale. The Leningrad Cowboys, med håret som utfordrer tyngdekraften, speider omgivelsene. Sverm av paparazzi, aspirerende stjerner som klemmer seg inn til premierer, Helmut Newton som stopper midt i et fotografi. Forundrede tilskuere, hengivne fans, til og med noen voksne filmstjerner. Dette kunne bare være Cannes Film Festival i all sin blendende, gyldne prakt – fanget av Derek Ridgers og samlet i en ny fotobok fra Idea, som feirer "utstillingsfestivalen."

Den britiske fotografen har lenge rettet objektivet mot musikk, film, kjendiser og ungdomsundergrupper, og skapt slående portretter. Cannes trakk ham spesielt tilbake år etter år fra 1984 til 1996. Se for deg en ung Elizabeth Berkley, stjernen fra den nå kultklassiske *Showgirls*, som spaserer langs Boulevard de la Croisette, eller en ettertenksom Mick Jagger som stolter inn på en etterfest. Enten i svart-hvitt eller levende farger, udødeliggjorde Ridgers den dristige, høytempoede energien fra epoken – før mobilkameraer, forbud mot dristige rødteppemoter, eller nedgangen i over-the-top kjendisopptredener.

*Clint Eastwood.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*Paparazzi i aksjon.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

"De fleste av mine tidligere bøker har vært seriøse fotosamlinger – hovedsakelig dokumentarportretter fra 80-tallet," forteller Ridgers til *Vogue*. "Etter *The London Youth Portraits* følte jeg at jeg hadde utforsket det temaet nok. Denne boken er ikke dyp eller dyptgående. Den er en lekfull titt på den ville, kaotiske energien under Cannes Film Festival på 80- og 90-tallet."

"Det slo meg først i januar at disse bildene kunne danne en samlet bok," legger han til. "Tretti år siden jeg sist fotograferte der ga meg nok avstand til å sette pris på hvor annerledes den tiden var."

Ridgers besøkte Cannes for første gang i 1984 – året da *Paris, Texas* vant Palme d’Or, og filmer som Jim Jarmusch’s *Stranger Than Paradise* og Sergio Leone’s *Once Upon a Time in America* hadde premiere. Oppdraget hans? Å fotografere Afrika Bambaataa, som markedsførte *Beat Street* for *NME*. På den tiden visste Ridgers lite om festivalen – eller rap og hip-hop.

"Jeg hadde verken sett filmen eller hørt et eneste notat av Afrika Bambaataas musikk," innrømmer han. "Man kunne si jeg var litt grønn."

*John Waters intervjuet for sin daværende nye film *Crybaby*.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*Jasmine på Carlton Beach.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

Han deltok på premieren av *Beat Street* i Palais des Festivals – den eneste gangen han gikk på det røde teppet. "Det var overveldende. Jeg tilbrakte bare en ettermiddag og kveld med filmteamet. Resten av tiden vandret jeg rundt på Croisette og sugde til meg inntrykkene."

"På et tidspunkt la jeg merke til paparazzi som stimlet sammen utenfor en bar i en sidegate, så jeg sluttet meg til dem. Alle rettet de lange linsene sine mot Mickey Rourke, som så ut til å være den eneste kunden i baren. Jeg bruker ikke lange linser, så jeg tok et bilde av ham da han gikk ut for å knytte skolissene. Etter det var jeg hektet."

Hans favorittkamera var Nikon FM2, et manuelt filmkamera som bare brukte batteri til lysmåleren – noe som minimerte tekniske feil. "Et manuelt kamera bremser deg ned," forklarer Ridgers. "Med en motordrive kunne du lett gå gjennom hundre ruller film på en dag i Cannes."

På 90-tallet brukte han også et Nikon F4. "Autofokus var nyttig når man klemte seg inn blant andre fotografer," sier han. "Du løfter kameraet høyt, og autofokus gjør resten." For arrangementer hvor kameraer ikke var tillatt, gjemte Ridgers et lite Olympus Mju i sokka.

*Damon Albarn og Justine Frischmann.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*The Leningrad Cowboys.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

De fleste dager i Cannes startet rolig, med en by som ikke våknet før midt på dagen. Men Ridgers forlot sitt budsjett-hotell og dro til det britiske paviljongen før klokka 10. "Jeg tok en kaffe eller to, kanskje en croissant, og prøvde å finne ut hvilke uunnværlige arrangementer som skjedde den dagen," sier han. Om ettermiddagen fotograferte han bestilte portretter av skuespillere og regissører i de store hotellene – som Hôtel Martinez, Carlton eller Hôtel Barrière Le Majestic – og tilbrakte tidlig kveld med å speide etter stjerner langs Croisette. (Han spiste som regel ikke lunsj for å ikke gå glipp av noe.)

"Med mindre det var en stor stjerne som Clint Eastwood, gikk de fleste mindre kjente stjernene fra hotellet sitt til Palais des Festivals fordi veiene var fulle av limousiner," husker han. Kveldene endte som oftest med drinker på Petit Carlton-baren, hvor engelsktalende journalister samlet seg sammen med kommende produsenter og regissører. "Det var et sted for tilfeldige, men minneverdige møter."

1996 var et spesielt år – og Ridgers’ siste gang i Cannes – da Francis Ford Coppola var jurypresident og Mike Leigh vant Palme d’Or for *Secrets & Lies*. "Den største festen det året, og kanskje den mest stjernespekkede jeg noen gang har vært på, var for *Trainspotting* på Palm Beach Casino," sier han. "Det var den typen fest hvor *alle* som betydde noe var der."

*Helmut Newton.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

"Da jeg kom, satt jeg på en lav mur nær inngangen sammen med en annen engelsk fotograf som heller ikke hadde pass," husker Ridgers. "Vi så kjente fjes ankomme. Da Mick Jagger dukket opp, ropte alle paparazzi – selv de han kjente godt – 'Hei, Mick! Hitover!' men han ignorerte dem. Så la han merke til oss, kom bort og hilste varmt på vennen min, ga ham en stor klem før han gikk uten et ord. Vennen min hadde aldri møtt Jagger før og likte ikke engang Rolling Stones. Senere fant vi ut at Jagger sikkert forvekslet ham med Douglas Adams."

Høflighet hjelper når man fotografere kjendiser, men utholdenhet er like viktig. "Jeg ville ikke blitt fotograf hvis jeg lot dørvakter stoppe meg med setninger som 'Beklager, kompis, privatfest' eller 'Du er ikke kledd riktig'," sier han.

Hvordan skilte han seg ut fra paparazziene? "Det er milliondollarsspørsmålet," svarer han. "Noen av de gutta tjente ti ganger mer enn meg, men jeg foretrakk å fotografere de mer interessante – for meg – menneskene i utkanten." Gjennom hele arbeidet hans tilfører nysgjerrige tilskuere, likegyldige lokale og håpefulle drømmere til det surrealistiske skuespillet.

*Daryl Hannah.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*Frankie Rayder.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

*Sylvester Stallone.*
*Foto: Derek Ridgers, med tillatelse fra IDEA.*

Ridgers husker en...

En klebrig situasjon:

"Med hennes tillatelse tok jeg bilder av en britisk modell på en av de store årlige festene en filmprodusent arrangerte i et gammelt slott," sier han. "Kjæresten hennes likte det ikke og endte med å angripe meg. Hun måtte dra ham vekk. Jeg vil ikke nevne navnet hans, men han var en kjent britisk såpeskuespiller på den tiden – på TV hver uke. Omtrent en time senere så jeg ham igjen, og han kom bort. Jeg trodde han skulle be om unnskyldning."

"I stedet sa han: 'Jeg gjør deg ikke noe her – for mange folk. Men når vi kommer tilbake til England, er du død.' Det var hans eksakte ord. Jeg har verken sett eller hørt fra ham siden."

Et av de mest slående bildene i boken viser en kvinne som poserer i en stripet frakk. Noen få fotografer tar bilder av henne mens resten av mengden ser på og venter på at noe skal skje. "Det fanger virkelig en del av Cannes-opplevelsen," sier Ridgers. "Alle vet at noe skjer, men ingen er helt sikre på hva."

*CANNES* av Derek Ridgers er nå tilgjengelig fra IDEA.