Intimitet er noe usedvanlig – den avslører den unike skjønnheten i hvert menneskeliv. Ekte nærhet, den som kommer fra dyp forbindelse, er en stille handling av motstand. Den beskytter oss mot tidens nådeløse marsj, mot livets usikkerheter, og mot det moderne samfunnets press – dets ensformighet, dets overfladiskhet, dets urettferdigheter, og dets vold.

Jeg har vært heldig som har fått trå inn i folks hjem og liv. Hver gang jeg kom inn, ble jeg møtt med spørsmål: Har du spist? Hvordan har familien din det? Dette var ikke bare høflige ord – de var tegn på ekte omsorg.

Kanskje er det bare de som har kjent dyp ensomhet som virkelig kan være til stede med andre. Er ikke fotografi tross alt en måte å møte vår egen ensomhet på – og overvinne den gjennom delte øyeblikk som blir til minner, til og med kunst?

Det som fascinerer meg mest, er å fange hverdagslivet ved å leve meg inn i det, og ære dybden og mangfoldet i menneskelige følelser. Hvert møte begynner med undring, og over tid utdypes denne undringen til beundring for livet i sin reneste og mest ærlige form.

Jeg har sett nyfødte ta sitt første åndedrag, barn vokse opp til å bli foreldre, og kjære som har gått bort. Disse øyeblikkene minner meg om hvor skjøre vi er – men i øynene, ansiktene og de milde berøringene til menneskene jeg har fotografert, har jeg også funnet en styrke og ømhet som gir mening til vår tilværelse.

Denne boken er en kjærlighetserklæring til dem jeg har møtt. Tittelen kommer fra en setning jeg skrev en stille søndagsettermiddag i Napolis Rione Sanità – en sjelden time med ro etter lunsj:

"Stillhet er en sjelden gave i disse gatene, men i dens stille åpenbaring finner du den rå, grenseløse sjelen til en glemt menneskehet."

Den setningen ble både en erklæring om hensikt og en refleksjon av min kunstneriske visjon.

For ofte bygger fortellinger om sør – spesielt Napoli – på støy, stereotypier og spektakel. Men under larmen forsvinner de virkelige livene til disse samfunnene – liv rike på historie og mening.

Mitt arbeid går i motsatt retning. Stillhet er en gave handler om kjærlighet og ensomhet, liv og død, sorg og glede – men fremfor alt, intimitet. Gjennom disse bildene prøver jeg å gjenvinne livets essens i relasjonene, nabolagene og familiene jeg har kjent.

Jeg fokuserer på intimitet fordi, som Simone Weil skrev, er vanlige mennesker nærmere sannhet, skjønnhet og glede enn de som synes synd på dem – selv om de ikke alltid vet hvordan de skal nå det.

Boken samler bilder tatt mellom 2015 og 2021 i Napolis Rione Sanità, Cosenzas Santa Lucia og Torre del Greco.

Tanken om å slå sammen tre av mine prosjekter til én bok kom fra Cécile Poimbœuf-Koizumi, medgründer av Chose Commune. Hun foreslo at vi skulle skape noe nytt, spesielt designet for dette formatet. Ideen gjorde meg begeistret – jeg har alltid sett disse verkene som kapitler i én og samme historie.

—Ciro Battiloro

Da vi gikk gjennom arkivet, så redaktøren umiddelbart forbindelsen mellom prosjektene mine. Den felles tråden er min nærhet til menneskene og deres private verdener.

Selv bokens design reflekterer dette. Vi valgte et omslagspapir som føles som noe man holder tett inntil seg – mykt, teksturert, intimt. Boken har en levd følelse – litt ruff rundt kantene, men likevel varm, med en tone som på en eller annen måte minner om trivselen hjemme. Når du åpner den, blir du møtt av et gammelt kart over Napoli, som gir inntrykk av at du blar gjennom noe virkelig spesielt. Bildene flyter naturlig over sidene, og deres rytme speiler kroppsspråket til menneskene på dem.

På slutten er det en tekst av Erri De Luca. Jeg møtte Erri mens vi vandret i Agerola langs "Cammino degli Dei" (Gudenes sti). Vi kom til å snakke om fotografi og boken jeg holdt på med. Etter å ha sett fotografiene og PDF-en, skrev De Luca sin bidrag bare noen dager senere.

"Vascio" er en typisk bolig i Napolis historiske nabolag, som Sanità-distriktet. Disse små, enroms boligene er ofte mørke og ligger i første etasje, opprinnelig bygd som lagerrom.

© Ciro Battiloro