Noen rollefigurer gli stille inn i kulturens minne, mens andre brenner seg inn og etterlater glør som aldri kjølner seg. Hedda Gabler er en av dem. Delvis muse, delvis monster, har hun i over et århundre vært et symbol på begjær og ødeleggelse, fylt av en rastløshet som strekker seg utover stuen som fanger henne. Nå bringer filmskaperen Nia DaCosta – kjent for å utforske maktubalanse og personlig handlekraft gjennom et subversivt sjangerperspektiv, fra Candyman i 2020 til The Marvels i 2023 (den høyest innbringende filmen regissert av en svart kvinne) – Hedda inn i et nytt lys med sin dristige gjenfortolkning av Ibsens klassiske skuespill, satt til 1950-tallets England.

Sammen med Tessa Thompson – som spilte i DaCostas debutfilm Little Woods fra 2018, om to søstre som kjemper for overlevelse og frihet på landsbygda i Nord-Dakota – forvandler hun en av litteraturens mest gåtefulle heltinner til noe skarpere: et portrett av kvinnefanget mellom performativitet og autentisitet, begrensning og opprør. Den 35 år gamle manusforfatteren og regissøren snakket med Vogue fra sitt hjem i London om å gjøre Hedda relevant for i dag, hva rollefiguren ville ha på seg om hun levde nå, og hvorfor en heltinne fra 1800-tallet fortsatt føles slående aktuell.

Vogue: Jeg innrømmer at jeg ikke visste noe om Hedda Gabler før jeg så dette.
Nia DaCosta: Det er en flott måte å nærme seg det på. Hvis du ser 10 Things I Hate About You, trenger du ikke å ha lest Troll kan temmes. Den står på egne ben, men er sterkt inspirert av dette stykket som jeg elsker. Jeg ville ta alt jeg elsket med Hedda og bygge en verden rundt henne som fremhevet disse egenskapene.

Vogue: Hva så du i stykket som ikke hadde blitt fremhevet i andre tolkninger?
DaCosta: Hedda er dypt trist, men også morsom, listig og litt latterlig. Hun føler intenst, men føler seg også tom, og jeg syntes all denne kompleksiteten var fascinerende. Jeg syntes også stykket var ganske sexy og følte at det burde være mer av det. Det er lengsel, en ubesvart, uforløst besettelse, og et rovdyraktig, spill-lignende dynamikk.

Vogue: Føltes noen temaer spesielt presserende i dag?
DaCosta: Hedda er en kvinne som er begrenset av samfunnet på en spesifikk måte, noe som relaterer seg til de grensene som blir satt for oss og de vi pålegger oss selv – noen ganger på grunn av vår bakgrunn, traumer eller frykt. Jeg syntes alt dette var veldig menneskelig og tenkte at det var en compelling måte å utforske disse problemstillingene gjennom en rollefigur det er vanskelig å ta parti for. Ja, hun gjør forferdelige, uforlignelige ting, men du kan se at hun er desperat etter å leve, lengter etter å elske, og ikke når frem på grunn av disse begrensningene, både eksterne og interne.

Vogue: Du hadde alltid Tessa Thompson i tankene for rollen. Hva gjorde henne perfekt for den?
DaCosta: Da jeg skrev dette i 2018, var vi midt i premieren på Little Woods. Vi har vært nære venner siden vi møttes for ti år siden. Hun er en kunstner og et menneske jeg dypt beundrer, og flott å være sammen med. Tessa utmerker seg med å portrettere figurer med indre konflikt, og projisere det subtilt, som i Passing. Det passet Hedda perfekt fordi jeg ikke ville overforklare henne eller tvinge fram empati hos publikum. Hvordan rettferdiggjør du at noen oppfordrer en annen til å ta sitt eget liv eller ødelegger deres livsverk? Det handler ikke om å tilgi henne – det handler om å presentere henne som gyldig. Tessa håndterer alt dette strålende. Hun fordypet seg også i rollen, leste mange oversettelser og så alle tilgjengelige filmer eller teateroppsetninger.

Vogue: Hun bruker en spesifikk aksent også, ikke sant?
DaCosta: Ja, aksenten hennes reflekterer hennes performanse av klasse, fordi en del av skaden hennes kommer fra å være det uekte barnet til en respektert hvit general og en svart kvinne. Hun snakker aldri om moren sin. Hun prøver alltid å passe inn i farens verden, og hvert valg hun tar er rettet mot det målet. I noen scener legger du merke til at hun overdriver aksenten sin, mens i andre, når hun er mer emosjonelt sårbar, blir den mykere fordi hun er mer autentisk. Når har hun på seg masken, og når er den av?

Jeg ville spørre om en kraftfull scene hvor synlige brystvorter er ganske merkbare. [Humrer.] Jeg ville bare se Hedda metodeisk ødelegge dette mennesket. Ikke som en kalkulert mesterhjerne, men som en som gjentatte ganger velger det verste alternativet. Hun ser Løvborg (Heddas tidligere elsker, nå hennes manns rival, spilt av Nina Hoss) i den tilstanden og vet at hun kan ydmyke henne. Hedda hevder å elske henne, men behandler henne så grusomt. Så går Løvborg inn i rommet, og det er fullstendig nedverdigende. Likevel fenger hun alle disse mennene med sin intellekt. Det er det hun har lengtet etter hele tiden. Du begynner å innse at hun møter dette fiendtlige miljøet daglig og tåler det.

Å beskrive filmens stil som bare "stilfull" fanger den ikke. Du og filmfotograf Sean Bobbitt siktet mot å unngå at den så ut som en typisk stiv engelsk periodefilm uten å overstilisere den. Jeg tenkte bevisst at vi kunne inkorporere mordmysterie-elementer og engelsk country-house-weekend-følelse. Jeg ville at den skulle passe inn i den tradisjonen, men ikke se ut som alle andre periodedramaer, og unngå over-bekjenthet. Den måtte reflektere den unike kvinnen i sentrum, og alt vi ser bør være fra hennes perspektiv. Produksjonsdesigner Cara Brower og jeg møblerte huset med gammel, tradisjonell 1950-talls møblering, men portrettet i spisestuen – som nå henger i min egen spisestue – er et kubistisk moderne kunstverk. Vi la til Art Deco-trekk, som svart lakk og leopardprint, siden den stilen gjorde et comeback på 50-tallet. Vi ville at det skulle føles som en blanding av perioden og denne moderne kvinnen, med den sammenstøtet tydelig gjennom hele filmen.

Hvilke inspirasjoner påvirket filmens utseende? Vi hadde en retningslinje om at ingen 20-minutters segment skulle se likt ut. Det handler om en fest som spiraler ut av kontroll, så etter hvert som ting mørkner, dempes belysningen. Så er det brannen – et nøkkelelement i Hedda Gabler – etterfulgt av dagens kalde lys, hvor alt er skarpt, blått og høytidelig. Arbeidet til den danske maleren Vilhelm Hammershøi var en inspirasjon; kunsten hans er vakker, sparsom, suggestiv og full av følelser.

Jeg var veldig imponert over kostymene. Jeg elsker Balenciaga. 1950-tallet var toppen for franske moterhus. Det er morsomt å sammenligne Balenciaga nå med da Balenciaga levde – de er veldig forskjellige. Det var en tid for både sexyhet og beskjedenhet. Løvborg var den mest interessante karakteren å designe. Ville hun vært en Katharine Hepburn-type eller omfavne femininitet? Kostymedesigner Lindsay Pugh og jeg landet på en kjole som viser at hun er en kvinne som balanserer begge deler. Hun er begrenset, men myk, og sier: "Jeg er her som en kvinne, ikke gjemmer det, men du må akseptere meg for hjernen min, som er det som betyr mest."

Hvis Hedda levde i dag, hvordan ville hun uttrykt seg gjennom mote? Ville hun passet inn med Sloane Square-mengden? Hatt den Made in Chelsea-vibben? Eller vært en Real Housewife? Hun ville vært en Dior eller Chanel-entusiast, men ikke avslørende, for det er for enkelt nå for tiden. Hun ville assosiert seg med historie og klasse, men med et snev av opprør. Handlingene hennes bak scenen ville stått i skarp kontrast til hennes offentlige image, og det er der spenningen ville ligget.

Hvor ser du Hedda i kulturen vår i dag? Dette kan høres grovt ut, men... Jeg kan se Hedda i tradwife-arketypen. Hun er en kvinne som begår forferdelige handlinger, likevel forstår jeg hennes drift til å leve for seg selv. Er den veien for meg? Nei. Men med tanke på samfunnets struktur og økonomiske realiteter, er det et gyldig økonomisk valg. Tenk på kvinner som stemmer imot sine egne interesser for å opprettholde patriarkatet. De vil heller forbli i det systemet for en følelse av trygghet enn å kjempe for frigjøring for seg selv og andre kvinner. Det er der jeg plasserer Hedda, noe som kan høres hardt ut. Jeg støtter ikke den holdningen i det hele tatt, men jeg anerkjenner den som en rasjonell beslutning formet av samfunnspress.

Hedda er for tiden på kino og vil være tilgjengelig for streaming på Prime Video fra 29. oktober.



Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over vanlige spørsmål om Nia DaCostas moderne tolkning av Hedda Gabler, utformet med klare spørsmål og direkte svar.



Generelle og nybegynnerspørsmål



1. Hvem er Nia DaCosta?

Nia DaCosta er en talentfull filmskaper og regissør, mest kjent for å regissere oppfølgeren til Candyman fra 2021 og The Marvels. Hun er kjent for å bringe moderne, samfunnsrelevante perspektiver til prosjektene sine.



2. Hva er Hedda Gabler?

Hedda Gabler er et berømt skuespill skrevet av den norske dramatikeren Henrik Ibsen i 1891. Det er en klassiker fra 1800-tallets teater om en kompleks, manipulerende og dypt misfornøyd kvinne fanget i et kjedelig ekteskap.



3. Hva betyr en moderne tolkning i denne sammenhengen?

En moderne tolkning betyr at Nia DaCosta gjenoppfinner den klassiske historien for et moderne publikum. Hun oppdaterer sannsynligvis settingen, dialogen og de sosiale temaene for å gjenspeile dagens verden, noe som får historien til å føles umiddelbar og relevant.



4. Hvorfor lage en ny versjon av et så gammelt stykke?

Gode historier kan fortelles på mange måter. En ny versjon hjelper nye publikum med å knytte an til stykkets tidløse temaer – som ambisjon, fangenskap og mental helse – ved å presentere dem i en kontekst vi kjenner igjen fra våre egne liv.



Tema og kreative valg



5. Hvordan er Nia DaCostas versjon annerledes fra originalen?

Mens spesifikke detaljer kan variere, forflytter versjonen hennes sannsynligvis settingen fra 1800-tallets Norge til et moderne miljø. Karakterenes motivasjoner og de samfunnsmessige presset de møter, vil bli oversatt til moderne ekvivalenter.



6. Hvilke hovedtemaer fra originalen er fortsatt relevante i dag?

Temaer som kvinnelig ambisjon som blir kvelet, søket etter kontroll i et kontrollerende samfunn, ødeleggelsens natur av kjedsomhet og de komplekse maktforholdene i relasjoner, er alle svært relevante fortsatt.



7. Hvordan påvirker Nia DaCostas bakgrunn hennes tilnærming til Hedda Gabler?

Som en regissør som ofte utforsker rase, traumer og fellesskap i arbeidet sitt, kan hun utforske Heddas fangenskap gjennom ytterligere moderne perspektiver, som de spesifikke presset kvinner med annen etnisk bakgrunn står overfor, eller den psykologiske påvirkningen av sosiale strukturer.