Hva er det med rockemusikk og hoteller? De virker som det mest usannsynlige paret. Det ene handler om å skru opp volumet; det andre handler – forhåpentligvis – om å holde støynivået lavt nok til å sove. Likevel kan de ikke holde seg unna hverandre, fra Londons Portobello Hotel til Los Angeles' Chateau Marmont og New Yorks Chelsea Hotel. Det siste eksemplet er det nyåpnede Bus Palladium i Paris, som kanskje er det kuleste og mest rockestjerne-inspirerte av dem alle. Det ligger på stedet til en berømt (eller beryktet) parisisk rockeklubb som først åpnet på 1960-tallet. Hotellet er et fantastisk, 1970-talls-inspirert tilholdssted designet av Studio KO, med en brutalistisk fasade, 35 rom og en ny nattklubb dypt nede i kjelleren. Det ligger i 9. arrondissement, byens mest trendy nabolag, hjem til alt fra Moulin Rouge til den aller første Rose Bakery.
For å styrke rockelegitimiteten ytterligere, håndteres den kunstneriske retningen til Bus Palladium av Caroline de Maigret – en modell, forfatter og musikkprodusent som har bodd i nærheten i omtrent tjue år. Hun får selskap av kokk Valentin Raffali, tidligere fra Marseilles høyt roste Livingston-restaurant, og Lionel Bensemoun, grunnleggeren og tidligere eieren av nattklubben Le Baron. Hotellet eies av Nicolas Saltiels hotellgruppe Chapitre Six, som spesialiserer seg på eiendommer på ikoniske, ukonvensjonelle steder. Christian Casmeze, eieren av tomten der Bus Palladium nå ligger, tok kontakt med Saltiel med ideen om å plassere et femstjerners hotell oppå en nattklubb. Saltiel var med på laget, selv om det virket nesten umulig på papiret. Den personlige tilknytningen Saltiel følte for stedet hjalp definitivt – for år siden jobbet han som kelner på Bus Palladium. "Ingen ville røre det," sier han og ler. "Prosjektet var komplisert; byggingen var komplisert… men da Christian foreslo ideen, sa jeg: 'La oss gjøre det!' Og å jobbe med Caroline, Valentin, Lionel… vel, det er som å lage en film; en regissør vil alltid jobbe med de beste folkene."
Det som øker Bus Palladiums appell, er at det står på hellig grunn. Ikke bare var det en gang en Bus Palladium-klubb på akkurat dette stedet, men gaten den ligger på, Rue Fontaine, kunne fylt en hel historiebok. Toulouse-Lautrec, Edgar Degas og surrealisten André Breton bodde eller jobbet alle der på et tidspunkt. Nattklubben startet i 1925 som musikkhallen L'Ange Rouge, før gründer James Arch omdøpte den til Bus Palladium i 1965. Dens gullår med gitar-solo-hipsterdom strakte seg langt inn på 1970-tallet og videre, og trakk folk fra fjern og nær for å stille inn, skru på og fritte ut til de nyeste lydene. Helt til musikken endelig stoppet i 2022, og bygningen senere ble revet for å gi plass til denne nye versjonen av Bus Palladium.
Navnet, forresten, oppsto fordi Arch drev en busstjeneste for å hente folk fra forstedene slik at de kunne komme til klubben og danse sammen med folk som Patti Smith, Serge Gainsbourg, Brian Jones, Jane Birkin og Salvador Dali – som en natt dukket opp med en leopard i bånd. (Hotellet har oppkalt en suite til hans ære.) Den følelsen av å være litt mer demokratisk når det gjelder hvem som slippes inn – en slags anti-velvet rope-holdning – preger også det nye Bus Palladium. Hotellets sosiale hjerte er den nye nattklubben, en to-etasjer-nede fantasi av et 1920-talls dansesal med balkonger og en massiv glitterkule hengende fra taket. I mellomtiden, på gateplan, er det baren og restauranten, åpen for alle og i drift 24/7 i en eller annen form. Det er delvis fordi nabolaget, som ligger på kanten av det tidligere rødlydistriktet Pigalle, både er et sted der folk lever sine daglige liv og en destinasjon der folkemengder kommer for å feste. Jeg er mye ute om natten. Ideen er at dette stedet er for hotellgjestene, men også for det bredere lokalsamfunnet. "Det er et rom der folk kan koble seg sammen med hverandre, og det vil ikke føles for prangende," sier Saltiel om Bus Palladium. "Det føles som noe vi egentlig ikke har i Paris."
Et spiseområde.
Foto: Courtesy of Bus Palladium
For Studio KOs Karl Fournier og Olivier Marty var denne sosiale åpenheten en av grunnene til at de gikk med på å designe Bus Palladium. De har skapt et hotell der vintage-møbler fra 1960- og 1970-tallet – hentet fra steder som Clignancourts antikkmarkeder – er blandet med slanke, moderne stykker. Blush-rosa teppe gir varme og et lekent, litt kitschete preg. I mellomtiden er de rå, nesten industrielle trappeoppgangene malt røde for å etterligne backstage-områdene til ikoniske parisiske musikksteder som L'Olympia. "Det var et tilbud vi ikke kunne avslå!" sier Fournier og Marty til meg via e-post når de blir spurt om hvorfor de ønsket å ta på seg prosjektet. "Vi kjente allerede til stedet fordi den opprinnelige klubben gjorde et sterkt inntrykk på oss da vi var unge studenter i Paris. Vi elsket blandingen av stiler, mangelen på pretensjon, dens opprørske ånd, og selvfølgelig dens lange historie."
Oppholdsrommet i hotellets Suite Dali.
Foto: Courtesy of Bus Palladium
Fra et designperspektiv sier Fournier og Marty at de ønsket noe som, i likhet med klubben selv gjennom årene, lekte med trender, men klarte å overleve dem alle. Så den brutalistiske eksteriøren til hotellet speiler klubben fra James Archs tid, da det er en støpt kopi av det som var der før. Innvendig er brutalisme – ved bruk av eksponerte betongflater – myknet opp med naturlige materialer som ull, kork og fløyel. Det er også en nikk til Space Age-stilen fra 1960-tallet. Studio KO-teamet forklarer: "Det var en tid da romutforskning og dens bilder inspirerte kreativitet innen mote, design og arkitektur. Det er en nikk til den magiske epoken da teknologi fortsatt ble sett på som et tegn på en lysere, bedre fremtid – siden da har vi blitt mer kyniske!"
Det glassveggede badet i Suite Dali.
Foto: Courtesy of Bus Palladium
Foto: Courtesy of Bus Palladium
For Caroline de Maigret, som kaller seg en "Pigalle-jente" og pleide å henge på den opprinnelige Bus Palladium, var klubben en førsteopplevelse: "DJ-en spilte rockemusikk. Jeg vet det høres åpenbart ut for amerikanere eller briter," sier hun, "men det var mye mindre vanlig for franskmenn." Saltiel hentet de Maigret om bord på grunn av hennes tilknytning til stedet – på 2000-tallet booket hun band hun jobbet med til å spille live der – og også for hennes stil- og musikksans. Du kan lytte til spillelistene hennes (med alt fra Rosalía til Miles Davis, Prince til Fleetwood Mac) gjennom OJAS-høyttalerne på rommene, eller stille inn på en direktesending av hva enn som spilles nede i klubben. De Maigret designet spillelistene for å være litt mer sexy (trenger jeg si mer), for å sette deg i humør til å gå ut, for å føles litt mer jazzete, eller for å inneholde kun fransk musikk. "Jeg tenkte det ville være gøy for franskmenn," sier hun, "men også for gjester fra andre land, som kan høre de siste femti årene med fransk musikk."
Hotellets restaurant og bar.
Foto: Courtesy of Bus Palladium
De Maigrets innflytelse viser seg ikke bare i det du ser, men i det du føler – den vanskelig-definerbare kvaliteten til et hotell der stil møter sjel. For eksempel bestemte hun at personalet skulle ha de perfekte Gainsbourg-inspirerte brune kordfløyelsdressene fra Husbands Paris, fordi slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 1970-tallet var en av rockens mest stilige epoker. Eller at det du egentlig vil ha å spise når du kommer inn sent på kvelden (eller tidlig om morgenen) ikke er så forskjellig fra det du ville tatt med fra en 24-timers deli etter en klubbkveld – tortillachips, salsa og Haribo-godteri. Og hvis du trenger flere grunner til å bli, bare vit at de Maigrets spilleliste har omtrent 3000 sanger. Du sjekker inn, og sjansen er stor for at du aldri vil dra.