Jeg har visst at vi lever i et frustrerende puritansk samfunn siden ungdomsskolen, da rektor min så på den strikkede shrugen jeg hadde på meg over uniformspoloen min og sa, «Vi er glade for at du er stolt av kroppen din, men ta den av.» (Jeg var tolv!) Men ingenting understreker det poenget bedre enn den siste runden med nettdebatter om Sabrina Carpenter.

Den nyeste kontroversen rundt den 26 år gamle popstjernen handler om coverbildet til hennes kommende album, Man’s Best Friend, som slippes i august. Bildet viser Carpenter knele på gulvet i en helsvart antrekk mens en usynlig hånd drar i det uredde blonde håret hennes.

Selv om dette kanskje er hennes dristigste utgave av en flørtende kulturell klisjé (hei, Babygirl), er det langt fra hennes første. Dette er tross alt den samme kvinnen som kysset en romvesen under VMAs i 2024 og vakte sinne over Eiffel Tower-sexstillingen mens hun var på turne.

«Det er alltid så morsomt for meg når folk klager,» sa Carpenter nylig til Rolling Stone om kritikken av de suggestive temaene i musikken hennes. «De sier: 'Alt hun gjør er å synge om dette,' men det er disse sangene dere har gjort populære. Det er tydelig at dere elsker sex. Dere er besatt av det. Det er i showet mitt.»

Som vanlig har Carpenter helt rett. Måten folk fikserer på hennes seksualitetsuttrykk sier mer om vår besettelse av sex—spesielt når det omfavnes uten unnskyldning av en selvsikker ung kvinne. Selvfølgelig er ikke ideen om en petit, blond, uimotståelig sexy popstjerne ny (gi Britney Spears den anerkjennelsen hun fortjener!), men Carpenter skiller seg ut ved å virke fullstendig i kontroll over image sitt. Å se henne stolte i Louboutins under Grammys-opptredenen hennes med stepdans var en glede, delvis fordi det så ut som hun hadde tiden av livet. Om noe fortjener hun ros for å eie sin kunst fullt ut—seksualappellen inkludert.

Jeg har ikke hørt Man’s Best Friend ennå, så jeg kan ikke si om hundelek er en del av tekstene. Men det er typisk Carpenter å starte samtaler med bare ett bilde før musikken i det hele tatt er ute. (Seriøst, hvem drar i håret hennes? Vil vi noen gang få vite det?) Ærlig talt, vi hadde alle hatt det bedre om vi sluttet å klynke over hennes lekne, frigjorte syn på seksualitet og bare lot henne gjøre sin greie—uansett hva noen måtte mene om det.