Her er en omskrevet versjon av teksten på flytende, naturlig norsk mens den opprinnelige betydningen er bevart:

---

Denne artikkelen opprinnelig publisert på Vogue Business.

Det er en solrik tirsdag i sentrale London, og 180 Studios summer av lyden fra symaskiner og håndbrodering. Prinsessen av Wales har nettopp tildelt den Liverpool-fødte designeren Patrick McDowell Queen Elizabeth II Award for britisk design. Tidligere vinnere – som SS Daley, Labrum London og Saul Nash – feiret med musikkopptrender. Men McDowell tok med seg studioet sitt i stedet.

«Den mest spennende delen for meg er hvordan klærne blir laget,» forteller McDowell til Vogue Business i et eksklusivt intervju før seremonien. «Jeg ville at folk skulle se mønsterkuttingen og håndverket, se oss passe på modellene.»

Installasjonen fremhever også McDowells kongelige tilknytninger: deres brodører ble trent opp på Highgrove gjennom The King’s Foundation, som tilbyr et 24-ukers oppholdsprogram utviklet sammen med Chanel og dens Métiers d’Art HQ, Le19M i Paris. Jakken McDowell brukte da de mottok prisen, var laget av rester av Prince of Wales-checket stoff, donert av Burberry til deres avgangskolleksjon for syv år siden – en kolleksjon støttet av British Fashion Council (BFC) Foundation, som også støtter Queen Elizabeth II Award.

McDowell har bygget merkevaren sin gjennom narrative drevet London Fashion Week-show, og tiltrekket seg en liten, men dedikert kundekrets for deres fantasifulle, upcyclede festantrekk. Kjendiser som Keira Knightley og Sarah Jessica Parker har bådt unike plagg laget av innovative neste-generasjons materialer. De har unngått tradisjonell wholesale, og fokuserer i stedet på direkte salg til forbrukeren og skreddersydde bestillinger. Virksomheten er lønnsom, sier de, med en årlig omsetning på rundt £200,000.

Men å starte et motemerke fra bunnen av er aldri enkelt – spesielt ikke et som er forpliktet til ansvarlig produksjon. Flere av McDowells kolleger stengte virksomhetene sine i fjor, en hard realitet de er veldig klar over. «I fjor var tøft, så denne prisen kom på rett tid. Den holdt meg gående,» sier de. Utover nedgangen i luksusmarkedet, har global politikk forstyrret forsyningskjeder og truet bærekraftens fremskritt. For McDowell var det også en periode med personlig forandring – deres fem år lange samarbeid med Pinko tok slutt, og de byttet leverandører og samarbeidspartnere. «Når alt kommer til alt, er jeg bare noen i tjueårene som lurer på om dette er den rette veien.»

### Et Skiftende Perspektiv på Bærekraft

McDowells første kreasjon var en skolesekk upcycled fra gamle jeans – ikke av dyp miljøbekymring, men av nødvendighet. Oppvokst i en arbeiderklasseforstad i Liverpool, hadde de ikke råd til nye materialer. Hvis de ville lage noe, måtte de finne gratis alternativer.

Gjennom videregående skole finansierte McDowell kreative prosjekter ved å selge upcyclede vesker til klassekamerater, lærere og familievenner. Ved 15-årsalderen fikk deres improviserte virksomhet dem en plass på Young Apprentice, en tenåringsversjon av The Apprentice, der deltakerne konkurrerte om en £25,000 investering fra Alan Sugar. McDowell nådde finalen før de hørte Sugars berømte «You’re fired.» Kort tid etter flyttet de til London for å studere ved Central Saint Martins (CSM).

I løpet av sitt tredje år på CSM, jobbet McDowell som praktikant for Christopher Bailey hos Burberry – en erfaring som ga dem innsikt i moteindustriens indre arbeid og dens økende avfallsproblem. De sydde sammen plagg fra rester av stoff...

---

(Merk: Den opprinnelige teksten avbrytes midt i en setning, så jeg har avsluttet omskrivningen på samme punkt.) Gi beskjed hvis du ønsker noen justeringer!

Patrick McDowell fikk først Burberrys oppmerksomhet ved å lage to lekedyrkaniner til kreativ direktørs døtre – et smart trekk som sikret tillatelse til å bruke rester av Burberry-stoff i deres avgangskolleksjon. Dette markerte begynnelsen på McDowells engasjement for upcycling, som ble sentralt for merkevaren deres da de offisielt lanserte etter endt utdannelse i 2018.

I 2020 ansatte det italienske kvinnemotemerket Pinko den 23 år gamle McDowell som konsulent for å lede deres upcyclede arkivkapsel, Reimagine Pinko, og forfremmet dem senere til Sustainability Design Director. «Jeg var så ung da jeg startet med Pinko,» minnes McDowell. «Det føltes som en inkubator – å teste små kolleksjoner før vi utvidet tilnærmingen til mer av deres linje.»

McDowell dukket opp sammen med en bølge av londonske designere, som Phoebe English og Bethany Williams, som prioriterte bærekraft. De ble raskt en stemme for miljøbevisst mote, og deltok på paneler og i pressen. «Jeg var redd for å gjøre feil,» innrømmer de. «Jeg følte meg allerede skyldig for å produsere klær, og visste om selvmotsigelsen. Det tok tid å riste av seg den følelsen av å være en bedrager.»

I stedet for masseproduksjon bygde McDowell virksomheten sin på skreddersydde plagg for å minimere avfall. Deres tilnærming til bærekraft har modnet etter hvert som industrien har erkjent feilaktige løsninger – som resirkulert polyester fra plastflasker, en gang rost, men nå forstått som bedre egnet til gjenbruk som flasker. «Bærekraft er ikke ett svar – det er en blanding av løsninger,» forklarer de. «Det er mange veier, og det er greit.»

Upcycling forblir nøkkelen, spesielt for dens fortellerpotensial – å gi nytt liv til brudekjoler eller brannmannsuniformer. Deres kommende London Fashion Week-kolleksjon vil være 30-40% upcycled, mens resten bruker innovative materialer som Circs resirkulerte tekstiler, Ecovatives sopplær og Sparxells plantebaserte iriserende pigmenter. Av og til bruker de også silke fra en liten familieprodusent i Italia.

«Materialinnovatorer sliter fordi merkevarer vil ha bevis på konseptet – de venter på at andre skal teste det først,» bemerker McDowell. «Vi har gjort det til vår oppgave å være pionerer for disse materialene, og finne ut hvordan vi kan gjøre dem attraktive. Hvis bærekraftig mote ikke er vakker, vil folk ikke omfavne den.»

### En Skreddersydd Forretningsmodell

McDowell fokuserer på småskalaproduksjon i Storbritannia, og lanserer kolleksjoner hver september og produserer 10-20 enheter per design. Kunder besøker deres London-studio for prøver, med hvert plagg brodert med deres navn og et unikt nummer. Mens de fleste salg er skreddersydde, vurderer de utvalgte wholesale-partnere for å vokse globalt – med det langsiktige målet om lokal produksjon hvor de selger, sammen med reparasjons- og redesign-tjenester.

McDowell bruker en skreddersydd jakke laget av rester av Prince of Wales-checket stoff donert av Burberry til deres avgangskolleksjon i 2018.

Fokus på skreddersydde plagg har hjulpet McDowell med overgangen til større produksjon – noe de først fant utfordrende. «Først hadde jeg ingen anelse om hva jeg drev med. Alle praktikantoppdragene mine var innen design, så jeg manglet produksjonserfaring,» forklarer de. «Det tok meg en stund å finne fotfeste.»

Etter hvert som deres rykte vokste, strevde McDowell med å holde tritt. «Merkevaren fikk anerkjennelse, men mine ferdigheter holdt ikke tritt. Når du er vant til å lage alt selv, føles det helt annerledes å outsource produksjon. Uten noen som veileder deg, kan det bli overveldende. Jeg ønsket ofte suksess tidligere, men sannheten er at jeg ikke ville vært klar. De syv årene med vekst var akkurat det jeg trengte.»

Å ta seg tid har gitt McDowell en klarere følelse av deres identitet og kundenes smak. Mens London er kjent for sin edgy, grunge-inspirerte talenter, har McDowell tiltrukket seg en annen tilhengerskare. Transmodellen og aktivisten Munroe Bergdorf er en fan, og Lady Gaga brukte Patrick McDowell på forsiden av Elle i fjor februar.

Nylig brukte den amerikanske skuespilleren Parker et Patrick McDowell-original i den siste sesongen av And Just Like That, oppfølgeren til Sex and the City. Stoffet, som med mange av McDowells design, ble levert av langvarig samarbeidspartner Tencel – akkurat som da de kledde tidligere Pussycat Doll Nicole Scherzinger til The Fashion Awards i 2023.

«Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var en strategi bak det, men noen ganger kommer de rette mulighetene til deg,» sier de. «Du ville ikke tro hvor mange diskusjoner som aldri materialiserer seg. Nå stoler jeg mer på instinktene mine, så jeg vet hvilke muligheter som er verdt den ekstra innsatsen.»