Den innbydende duften som svevet gjennom The Rows showrom i Paris og de elegante ikebana-blomsterordningene distraherte nesten fra noe uvanlig—denne sesongen var det ingen utstillingsdukker.

Vanligvis inneholder disse rolige presentasjonene nøye poserte figurer som enten viser frem The Rows designmesteskap eller hvordan en avslappet blazer når perfeksjon. I stedet viste en skulpturell klesstativ av Julian Schnabel Look 24—et vintage silk shantung-pyjamasett og en kasjermer-genser—med et par lave Liisa-pumper under (som passer enkelt til alt, til og med hvite sokker). Effekten var nesten kunstnerisk, som om klærne selv hadde blitt en del av en utstilling.

Likevel var det fremragende plagg overalt: en munter gul kappe like robust som en regnfrakk, en kasjermer-frakk like behagelig som en morgenkåpe, en herretrench med avtakbar flanellforing, og strukturerte vesker som Georgia i lerretsduk og den kompakte Amber i vevd lær. Fotograf Mark Kean fanget dem alle, og ga kolleksjonen den nostalgiske, redaksjonelle følelsen av et gammelt magasinoppslag.

Selv om den stort sett svart-hvite lookboken kanskje overser fine detaljer—som en mykt glødende rosa skjorte—fremhever den enkelheten til de hvite jersey-basisplaggene (med deres litt teksturerte, godt brukte følelse) som hverdagslige bærebjelker. Disse plaggen lagres enkelt, og blander innendørs- og utendørsklær til én polert look, spesielt når de kombineres med hæler. I en verden som ofte føles tung, er enkel og behagelig klesstil en lettelse. Likevel kan man ikke la være å undres om disse diskrete designene reflekterer en stille luksus som grenser til usynlighet.

Denne avslappede, intime stemningen følger The Rows diskrete forhåndsvisning av hjemmevarer under Milan Design Week, noe som signaliserer merkevarens ekspansjon innen livsstil. Mens de nærmer seg sin 20-årsjubileum i 2026, er det verdt å huske at Mary-Kate og Ashley Olsen grunnla The Row i jakten på den perfekte t-skjorten. Alt de lager, bærer fremdeles den samme raffinerte enkelten—bare på en større skala. Etter all denne tiden, er kanskje det eneste som mangler en dypere tilknytning til designerne selv.