The Rows showrom i Paris var fylt med en behagelig duft og elegante ikebana-blomsterarrangementer – så fengslende at det tok et øyeblikk å legge merke til noe uvanlig. Denne sesongen var det ingen utstillingsdukker.

Vanligvis inneholder disse rolige presentasjonene nøye poserte figurer som enten viser frem The Rows designmestring eller hvordan en avslappet blazer kan oppnå perfeksjon. I stedet holdt en skulpturell klesstativ av Julian Schnabel Look 24 – et vintage silkesshangtung-pyjamasett og en kasjmir-genser – med et par lave Liisa-pumper under (en allsidig stil som passer til alt, til og med hvite sokker). Utstillingen føltes som en kunstinstallasjon som inviterte til personlig tolkning.

Men fremragende plagg var overalt: en munter gul kappe like solid som en regnfrakk, en kasjmirfrakk like behagelig som en badekåpe, en herretrench med avtakbar flanellforing, og strukturerte vesker som Georgia i lerretsduk og den kompakte Amber i vevd lær. Fotograf Mark Kean fanget dem i denne serien, og ga sesongens «livd-i»-estetikk en nostalgisk redaksjonell følelse.

Selv om den stort sett svart-hvite lookboken kanskje overser fine detaljer – som en rosa skjorte med en myk glød – fremhever den enkelheten til hvite jersey-basisplagg (med en subtilt teksturert, velbrukt følelse) som hverdagslige grunnleggere. Disse plaggen lagres enkelt og blander innendørs- og utendørsklær til én polert look når de kombineres med hæler. I en verden som ofte føles tung, er enkel og behagelig klesstil en lettelse. Men man kan lure på om vi ser Veblens teori om upåfallende luksus spille ut i disse diskré designene.

Denne avslappede, intime atmosfæren følger The Rows ultra-diskre forhåndsvisning av hjemmevarer under Milan Design Week, noe som signaliserer merkevarens ekspansjon innen livsstil. Når de nærmer seg sin 20-årsjubileum i 2026, er det verdt å huske at Mary-Kate og Ashley Olsen grunnla The Row på jakt etter den perfekte T-skjorten. Alt de lager, bærer fremdeles den samme raffinerte enkelheten – bare på en større skala. Etter all denne tiden er det kanskje en dypere tilknytning til designerne selv som mangler.