Jeg har aldri helt skjønt hvorfor noen voksne vil kle seg ut som barndomsdukkene sine. Rysjekrager og kniplingskanter er rett og slett ikke min greie—selv da jeg var ung nok til å få til den første kommunionslooken, var jeg ikke interessert.
Men i det siste har noe forandret seg. De siste månedene har jeg merket at jeg blir trukket mot nettopp de detaljene jeg pleide å unngå. Men i stedet for dukkeaktig perfeksjon, er jeg inspirert av den uhyggelige sjarmen til bruktbutikkdukker—de med glassaktige, urovekkende blikk og kjoler som har gulnet og slitt med årene. Deres slitte stil føles mer ekte enn de upåberørte samleobjektene som er ment å forbli perfekte for alltid.
Jeg er ikke alene om denne fascinasjonen. Spøkelsesaktig dukkestil har vært overalt i det siste. (Husker du bloomer-shortstrenden for noen år siden?) På Chloés vårshow for 2025 sendte Chemena Kamali kniplingslag og bukser med vide buksebein på catwalken, mens Seàn McGirrs McQueen viste dramatiske krager og fillete kanter. I New York ser Zoe Gustavia Anna Whelans dekonstruerte design ut som en dukke som har stått ute i regnet, og Colleen Allens viktorianskinspirerte klesplagg minner om gamle, skjøre underklær. Selv store forhandlere som Free People har hoppet på trenden med kniplingstrimmede bloomers som en rimelig versjon av stilen.
Den ultimate spøkelsesaktige dukkestilikon er kanskje Miss Havisham fra Store forventninger. Forlatt ved alteret tilbringer hun livet med å forfalle i sin fillete brudekjole, med middagsbordet som samler støv. Likevel—det er noe utvilsomt slående ved det. Helena Bonham Carters portrett i filmen fra 2012 fanger det perfekt: en brudekjole som sluker henne hel, med organzaskjørtet og de hengende ermene som et virvar av falmet storhet.
Klær bærer så mye følelser—de former hvordan vi presenterer oss for verden. Å bære noe feminint men slitt føles som å bære hjertet på ermet. Det er en god påminnelse om at skjønnhet ikke alltid betyr perfeksjon. Så selv om jeg aldri kledde meg for å matche American Girl Doll som barn, tar jeg nå gjerne stiltips fra deres hjemsøkte, tidsslitne slektninger.