I meir enn ti år har Michael B. Jordan snakka om å ta ein pause. I 2015 var han 28, ein ung mann med rikeleg med filmkrediteringar og eitt hovudmål: å gå frå å vere ein arbeidande skodespelar til å bli ein arbeidande filmstjerne. Det året spelte han i Fantastic Four, ein superheltfilm få likte, og deretter i Creed, ein boks film mange elska. Creed var ein oppfølgjar til den femte Rocky-oppfølgjaren, og han vart sin eigen franchise hovudsakleg på grunn av Jordans prestasjon. Han sa han ville ri på den heite streken sin så lenge han varte – lenge nok, håpa han, til å tene pengar til å ta vare på foreldra og søskena sine. "Når dei har det bra, kan eg byrje å leve litt," sa han. "I midten av 30-åra kan eg leve litt." Då han spelte i Just Mercy, eit juridisk drama frå 2019 basert på livet til ein borgarrettsadvokat, var han 32, ein A-listeskodespelar i Hollywood, og tenkte framleis på neste fase. Han fortalde ein intervjuar at han ville vere i "arbeidsmodus" dei neste åra, kva etter han kanskje kunne roe ned ei stund.

Sju år har gått sidan han kom med den spådommen, og han er travlare enn nokon gong. I Hollywood er det ein kvalifikasjon sjølv filmstjerner traktar etter, og Jordan fekk han i mars i år, då han vart kåra til beste skodespelar under Oscar-utdelinga for si doble rolle som eit par foretaksame brør i Sinners. Då eg møtte han nokre månader seinare i London, var dei neste 12 månadene allereie booka. Han skunda seg for å fullføre den nye filmen sin, ein ny versjon av The Thomas Crown Affair, der han gjer trippel teneste som skodespelar, produsent og regissør. Om hausten skulle han spele inn det som kan bli hans neste lukrative franchise, ein reboot av Miami Vice med Austin Butler i ei av rollene, og produsere Delphi, ein Creed-spin-off-serie sett i ein boksering. Heile våren skal han promotere Thomas Crown, og etter det? "Eg tek sannsynlegvis resten av neste år fri," sa han til meg. "Det er sannsynlegvis då eg kjem til å reflektere meir og bearbeide alt dette. For ærleg talt, det har vore – eg har berre køyrt på."

Ein av Jordans store gåver som skodespelar er alvoret hans. Som tenåring spelte han karakterar som verka vise utover sine år, som Wallace i The Wire, ein ung narkotikahandlar som såg ut til å forstå tragedien i narkotikahandelen betre enn dei eldre mennene som viste han korleis det skulle gjerast. Jordan har av og til gjort narr av sitt eige rykte for oppriktig sjølvtillit. For nokre år sidan, då han var programleiar for Saturday Night Live, sa han i monologen sin: "Nokre gonger kan eg ta meg sjølv litt for alvorleg." Men personleg kan han vere overraskande gutaktig. Han er no 39, entusiastisk og absurd veltrent – og tilsynelatande relativt uforherda. Som gut pleide han å snike seg ned i kjellaren i kyrkja si i Newark, New Jersey, for å sjå episodar av Dragon Ball Z på TV, og han er framleis ein anime-obsessiv, med nokre prosjekt i tidleg utvikling. "Eg kan berre slutte med alt og lage anime resten av livet," sa han til meg, kanskje berre halvt på spøk.

Jordan har tilbrakt mykje av det siste året i London, der heimen hans er eit passande storslått hotell, og det var der han kunne finnast ein ettermiddag nyleg. Han var kledd komfortabelt men nøye i plisserte Issey Miyake-bukser, ein Nepenthes London-cardigan og plettfrie høge Chuck Taylors frå Fear of God. Han fortalde meg at livet hans i London var ganske avgrensa – han tilbringer dei fleste dagane i hotellsuiten som fungerer som hans mellombelse kontor, eller på settet, eller på reise mellom dei to. Men han har vorte overraska over å oppdage at når du er ein amerikanar i utlandet – spesielt ein svart amerikanar, kanskje – uttrykker lokalbefolkninga ofte bekymring. Han sa: "Folk seier: 'Åh, du er frå Amerika, har du det bra?'" Dette gjenspeglar sannsynlegvis Europas syn på amerikansk politikk, men kanskje gjenspeglar det også at noko ved Jordan får folk til å ville heie på han, sjølv når han ser ut til å vere på toppen av verda. Thomas Crown vart hovudsakleg filma i fjor, men Jordan samla skodespelarane igjen i sommar for nokre nye opptak. Den dagen eg først møtte han, studerte han framleis storyboards og opptakslistar, og arbeidde ut kva som kunne passe inn i dei åtte dagane han hadde planlagt. Jordans framgang som regissør har vore jamn og praktisk. Han debuterte som regissør med Creed III i 2023 – delvis, sa han, fordi han ville ha meir kreativ kontroll, men også fordi verken Ryan Coogler, som regisserte den første, eller Steven Caple Jr., som regisserte den andre, var tilgjengelege. Thomas Crown er på same måte eit ganske trygt val: ein nyinnspeling av den elska kunstranfilmen frå 1999 med Pierce Brosnan og Rene Russo, som sjølv var ein nyinnspeling av originalen frå 1968 med Steve McQueen og Faye Dunaway. Jordans versjon skulle opphavleg ha den kanadiske skodespelaren Taylor Russell i hovudrolla, men ho forlét produksjonen i sommar, visstnok på grunn av kreative usemjer, og vart erstatta av Adria Arjona, best kjend for rolla si i Andor, Star Wars-spin-offen. Jordan ville ikkje seie mykje om endringa, eller om visjonen sin for filmen, sjølv om han antyda at han tok tittelkarakteren i ei ny retning. I dei tidlegare filmane var Thomas Crown ein rik, sjarmerande tjuv som behandla stort tyveri som eit spel med høge innsatsar, men Jordans versjon er ingen rein playboy. "Eg trur ikkje ein milliardær, eller millionær, som berre gjer ting for moro skyld, akkurat no, er noko folk vil sjå," sa han til meg. I staden, sa han, er hans Crown ein misjonsdriven protagonist: ein mann med ein grunn til alt han gjer, sjølv om det kanskje ikkje er ein god ein. Jordan sa han ikkje fann det nyttig å tenkje på seg sjølv som filmstjerne – omgrepet han føretrekte var hovudrolleinnehavar, som nøyaktig skildrar plassen hans på call sheets og plakatar. Han hadde mista litt musklar for å spele Thomas Crown, sjølv om det er klart at hans Crown kunne banke opp dei to tidlegare, kanskje samtidig. På eit tidspunkt bad eg han førestille seg kva som kunne ha skjedd om han aldri hadde vorte filmstjerne – kunne han ha vore lukkeleg som arbeidande skodespelar? Det verka som eit enkelt spørsmål, men han stoppa lenge, lo så, rista på hovudet og sa stille: "Eg veit ikkje. Konkurranseinstinktet mitt – eg veit ikkje." Han snakka om åra sine på TV, og om inspirasjonen han henta frå Denzel Washington, og til slutt kom han fram til eit svar. Michael B. Jordan, karakterskodespelar? "Eg trur ikkje det. Kva eg enn ville gjere i livet, ville eg vere konkurransedyktig i det, og eg ville bli nemnd blant dei store." Samtidas filmstjerner, spesielt menn, blir ofte forventa å vere spøkefulle og sjølvnedsetjande, men Jordan har ein meir gammaldags tilnærming: smil, arbeid hardt, ver høfleg, hald fokus. Og belønninga hans så langt har vore den typen brei, uproblematisk popularitet som nesten heilt har unngått andre skodespelarar av hans generasjon. Kenneth Branagh, som spelar mot han i Thomas Crown, hugsar han møtte Jordan for å diskutere rolla si og vart imponert. "Han verka ganske alvorleg med arbeidet sitt, men også ganske glimtande," sa Branagh til meg. "Ungskapeleg, ganske frekk, ganske leiken." Ben Affleck, som har vorte ein nær ven og mentor for Jordan, sa til meg at han var imponert over Jordans disiplin og modenheit og over evna hans til å kroppsleggjere ei rekkje mannlege arketypar. "Han er litt som ein Cary Grant, men meir fysisk imponerande og maskulin," sa Affleck til meg. "Han kan bevege seg på tvers av alle desse ulike sjangrane: heilt truverdig som kjempar, heilt truverdig som nokon som er sårbar, heilt truverdig også som ein ekstremt intelligent person. Eg ser alltid filmane hans og tenkjer: Det er den verkelege han. Nei, det er den verkelege han!" For å fullføre Thomas Crown hadde Jordan og produksjonsteamet hans mellombels teke over ein labyrint av kontor i eit filmstudio utanfor London. Han kom ein morgon, litt seinare. Stemma hans var litt hes, og nokon som lytta, kunne ha trudd han var i ferd med å komme seg etter ein lang kveld ute. Faktisk var han i ferd med å komme seg etter Vogue-fotoskytinga dagen før, i ein ganske hage full av planter og blomar – og allergen. Han klaga ikkje. Han var spent på fotoskytinga og kva ho betydde. "Ein svart mann på framsida av American Vogue," sa han. "Svart stylist, latino-fotograf." Endå betre, fotoskytinga let han spele gartnar, med ein trådtrimmer – kvardagslivet hans byr ikkje på mange sjansar til hagearbeid. Jordan gjekk inn på hjørnekontoret sitt, sette på litt R&B og samla seg med nokre av teamet sitt for å arbeide ut blokkeringa for ei komande scene. Filmen sine detaljar er strengt hemmelege, men eg kan seie at på eit tidspunkt hoppar Thomas Crown frå noko og landar ein stad, og Jordan prøvde å avgjere om han skulle lande på føtene, eller falle, rulle og så reise seg. Jordan er svært nøye med actionscener. Som Adonis Creed i Creed-filmane prøvde han å sikre at kvart slag var som ei replikk, med si eiga narrative meining. Og på Thomas Crown vart Branagh slått av Jordans fokus på rørsle. Branagh sa Jordan minte han om ein annan stor utøvar han kort hadde arbeidd med: Mikhail Baryshnikov, dansaren som vart skodespelar, som opptredde med Branagh i ein av Jack Ryan-filmane. "Han er nokon som har eit svært skarpt sinn," sa Branagh om Jordan, "men han tenkjer fysisk." Etter eiga forteljing byrja Jordan å spele lenge før han hadde noka reell idé om kva han gjorde. Han vart oppdratt i ein kjærleg men pengemedveten heim i Newark; mora var sosialarbeidar, og ei tid var faren supervisor på JFK-flyplassen i New York. Då han vart fødd, i 1987, var ein fyr med same namn allereie i ferd med å bli ein av tidenes største, og Jordan snakkar av og til om dette som ei motiverande kraft: Han måtte finne ut korleis han skulle tole uunngåelege samanlikningar med ein av dei mest kjende idrettsutøvarane på planeten. (No til dags er ein av dei få som er betre kjend enn Michael B. Jordan, mannen som deler namnet hans.) Jordans karriere byrja då ein resepsjonist på eit legekontor fortalde mora at sonen hennar kanskje kunne tene familien nokre pengar ved å arbeide som modell. Snart byrja han å få små skodespelarroller, og lærte undervegs. Han spelte ein medlem av eit gutelag i baseball i Hardball, ein Keanu Reeves-film frå 2001; Jordan var 14 då han kom ut, og han hugsar han sat på bussen med venene sine for å sjå han på eit kjøpesenter i nærleiken, og såg seg rundt på andre i publikum for å sjå om nokon ville kjenne han att. (Ingen gjorde det.) I The Wire måtte Jordan arbeide endå hardare: Ei scene kravde at karakteren hans, Wallace, djup i narkotikahandelen og lidande av skuld, prøvde heroin for første gong. Jordan søkte råd hos motspelaren Andre Royo, som portretterte ein karismatisk narkotikabrukar kjend som Bubbles. "Han var ivrig etter å lære og ville forstå," sa Royo. Royo fortalde Jordan korleis det kunne kjennast å bli høg for første gong og korleis ein truverdig kunne portrettere det på skjermen. "Det var det første augeblinken der eg ikkje kjende meg som meg, og eg mista meg sjølv i karakteren," sa Jordan. "Eg har jaga evna til å komme inn i dei augeblinkane heilt sidan." Det er vanskeleg å vite korleis Jordans karriere ville ha utvikla seg om han ikkje hadde kryssa vegar med Ryan Coogler, ein førstegongsregissør frå Oakland som var i ferd med å caste ein film om Oscar Grant, ein ung mann som hadde vorte skoten og drepen av politiet på ein lokal t-banestasjon. Coogler hadde beundra Jordan sitt TV-arbeid, og vart overraska over å høyre at han aldri hadde hatt ei hovudrolle. "Eg syntest det var ganske absurd," sa Coogler. Filmen, Fruitvale Station, vart ein overraskingasuksess i 2013, og etterpå gjorde regissøren og stjerna noko nesten utan presedens i Hollywood: Dei heldt saman. "Eg ville springe gjennom ein murvegg for Coog – bokstaveleg talt, frå dag éin," sa Jordan i eit intervju for nokre år sidan. Coogler bad Jordan spele Adonis Creed før Fruitvale Station var ferdig, sjølv om Jordan aldri hadde boksa før. Han casta Jordan som Killmonger, den karismatiske antagonisten i Black Panther, som i ettertid ser ut som høgdepunktet i superheltæraen. I 2024 vart dei gjenforeinte for Sinners, deira risikabelaste prosjekt så langt: eit overnaturleg, musikkinspirert historisk drama, med eit originalmanus av Coogler, som bestemte at i staden for å selje filmen ville han leige han ut til Warner Bros. i 25 år, kva etter rettane ville gå tilbake til han. Sinners var eit smart veddemål for både Coogler og Warner. Han tente 48 millionar dollar nasjonalt i opningshelga og har sidan tent over 370 millionar dollar verda over. Jordan spelte Smoke og Stack, to brør med liknande livshistorier men ulike haldningar og banar. Truleg var nokre sjåarar minst like interesserte i banen til Jordans garderobe, som utvikla seg frå ulltredelte dressar i byrjinga av filmen til ein blodflekkja tanktopp mot slutten, noko som effektivt viste fram Jordans bølgjande armar. Dette er sjølvsagt ein del av hemmelegheita bak Jordans suksess: Folk elskar å sjå på han. Han fortalde ein gong Oprah Winfrey at han stort sett hadde klart seg på "ungdom og rein energi." Ho foreslo ein ekstra ressurs. "Og smilehola dine," sa ho og lo. "Smilehola arbeider for deg." Tidlegare i karrieren sa Jordan at han ville vere forsiktig med å spele for mange karakterar som enda døde, sjølv om han ikkje alltid hadde råd til å vere kresen. Wallace i The Wire overlever ikkje første sesong. Og i mange av Jordans formative roller spelte han karakterar vikla inn i gatekriminalitet. Han brukte tre år i All My Children som Reggie, ein problemtyngd tenåring med ei historie med vald. (Jordan har skildra såpeoperaen som sin versjon av skodespelarskule, sjølv om han ein gong refererte til Reggie som "ei jævla stereotypisk svart rolle.") År etter The Wire hadde han ein to-sesongars boge i Friday Night Lights som Vince Howard, ein talentfull fotballspelar som prøvde å finne ut om og korleis han skulle skilje seg frå dei våpenberande venene sine i nabolaget. Og sjølvsagt er Fruitvale Station bygd rundt ein eldgammal type dramatisk ironi: Vi veit korleis det vil ende, men Jordans karakter gjer det ikkje. Octavia Spencer spelte mora hans, og sjølv om dei berre hadde tre dagar saman på settet, fall dei umiddelbart inn i eit familiært forhold, kanskje fordi Spencer hadde sett Jordan vekse opp på skjermen. Ho er framleis ein ven av han i dag, så vel som ein fan – ho fortalde meg at på ein nyleg flytur fann ho seg sjølv med å sjå både Black Panther og Sinners på nytt og vart slått av kor totalt han såg ut til å bu i karakterane. "Han er denne generasjonen sin Sidney Poitier," sa ho til meg. "Det er ikkje mange svarte hovudrolleinnehavarar som er verkelege kassasuksessar." Gitt røynda av svart liv i Amerika, ville ingen ønske at amerikanske filmar skulle unngå historier om unge svarte menn som kjempar med kriminalitet og straff, vald og død. Samtidig gjer svarte skodespelarar typisk og forståeleg innvendingar mot å bli typecasta i desse rollene, sjølv om dei gjenspeglar sosiologiske sanningar. Denne spenninga er truleg ibuande i filmproduksjon, som generelt tar sikte på å framkalle verda vi lever i, samtidig som han lèt oss førestille oss ei verd vi kanskje føretrekkjer å leve i. I 2018 kunngjorde Jordan at produksjonsselskapet hans, Outlier Society, ville bruke ein såkalla inkluderingsrider, som pålegg studioa det arbeider med å forplikte seg til å tilsetje mangfaldige skodespelarar og mannskap. "Han er svært formålsorientert i arbeidet sitt," seier Tessa Thompson, som spelte kjærleiksinteressa hans, og deretter kona hans, i Creed-filmane. "Han tenkjer mykje på implikasjonane av karakterane han spelar, og kva han vil fortelje folk om kva som er mogleg – spesielt for svarte menn." Ho peika på ei mykje omtalt scene i Creed, der Jordans karakter hjelper Thompsons karakter med flettene hennar. "Eg trur det er noko som er verkeleg viktig for han: Kva er dei tinga vi vil normalisere, og ærleg talt glorifisere, ved kvardagsliva våre?" I dei gamle Rocky-filmane spelte Stallone hovudkarakteren som ein mishandla og såra krigar – nokon vi elska og ofte syntest synd på. Men som Adonis Creed var Jordan påliteleg, ansvarleg og effektiv: ikkje berre inspirerande, men også noko å strekke seg etter. Coogler kjende att denne kvaliteten hos Jordan frå byrjinga av samarbeidet deira og fann smarte måtar å utfordre han på. Som Killmonger i Black Panther snudde Jordan nesten på eiga hand filmen frå ei enkel historie om godt mot vondt til noko meir tvitydig. Killmonger var både ein revolusjonær og ein kynikar, forståeleg bitter over verdas urettferd, og ivrig etter å gjenskape det fiktive afrikanske kongeriket Wakanda i sitt eige bilete – eller kanskje øydeleggje det. "Vi må tru at han kan felle heile Wakanda, at han er i stand til å skade heltane våre," sa Coogler til meg. "Det er endå vanskelegare å gjere når du har den karismaen." Som Thomas Crown vil Jordan vere ein annan type antihelt, ein sofistikert kjeltring med smak for fin kunst og raske bilar. Medan han gjekk rundt på studioområdet utanfor London, undersøkte Jordan likevel setta som vart bygde for han, følgd av dusinvis av mannskapsmedlemmer og samarbeidspartnarar, mange av dei trengde at han tok avgjerder på staden: Kor mange statistar skulle befolke eit mellombels kontor som vart bygd? Kva bøker skulle stå i bokhylla, og skulle ryggane deira vere leselege? Skulle ei konferanseromsdør vere klart glas eller ugjennomsiktig, noko som er litt mindre realistisk men mykje enklare å filme? Eit team bygde ein korridor – kor brei måtte han vere for å romme handlinga som skulle finne stad i han? På eit tidspunkt fekk Jordan auge på ein kameramann han ikkje hadde sett på mange månader, og dei utveksla ein varm klem. "Korleis føler du deg, bro?" spurde kameramannen. "Eg føler meg bra, mann," sa Jordan. "Har du tid til å slappe av?" Jordan nølte ikkje. "Nei," sa han og smilte. Jordan sa at timeplanen hans har hjelpt han med å ikkje bli for desorientert av etterverknadene av Oscar-sigeren, som var kulminasjonen av ein lang og utmattande prisutdelingskampanje. Då namnet hans vart kunngjort, greip han handa til mora, reiste seg for å dele ein kraftig knyttneveklem med Coogler, og gjekk deretter opp på scena, med rynka panne av konsentrasjon. Han gjekk gjennom takketalane sine og prøvde å uttrykke den overveldande kjensla av forplikting han kjende. "Eg veit de vil at eg skal gjere det bra, og eg vil gjere det, fordi de satsa på meg," sa han. "Eg kjem til å fortsette å steppe opp, og eg kjem til å fortsette å vere den beste versjonen av meg sjølv eg kan vere." Dagen etter, fortalde han meg, vart han sjuk. "Det er som om du nådde målstreken, og kroppen din sa: 'OK, eg fekk deg hit, tid for å stenge ned eit augeblink,'" sa han. Han hadde ein haug med gamle venner på besøk frå New Jersey, noko som betydde at han var omringa av fest som han ikkje kunne delta fullt ut i. "Dei bestiller mat, snakkar, ler av kvelden, fortel historier, berre lever seg inn i det heile igjen," hugsar han. Jordan brukte i mellomtida dei neste fire dagane på å komme seg med hjelp av eit intravenøst drypp. Gjennom karrieren sin har Jordan generelt avstått frå å dele detaljar om sitt personlege liv, bortsett frå at han er hengiven til familien sin. (For ikkje lenge sidan flytta faren hans til Ghana – ikkje relatert, sa Jordan, til populariteten til Black Panther og det fiktive afrikanske heimlandet, sjølv om faren hans har møtt mange Black Panther-fans der.) Det einaste høgprofilerte forholdet hans var med Lori Harvey, modellen og skodespelaren som også er den adopterte dottera til komikaren Steve Harvey. (I sommar fekk fansen hans noko nytt å snakke om: bilete av Jordan i ein fornøyelsespark med Raye, den britiske songaren. Då Jordan var programleiar for Saturday Night Live, hadde han og Harvey nyleg gjort det slutt, og han innrømde at han nettopp hadde vore gjennom sitt "aller første offentlege brot." Det var signalet: ein parade av ensemblemedlemmer kom ut for å prøve lykka, inkludert Punkie Johnson, som ein gong hadde skildra seg sjølv som "ei lita lesbisk jente frå New Orleans." Ho komplimenterte dressen hans, og Jordan spurde: "Er du ikkje homofil?" "Jo," sa ho. "Men du er Michael B. Jordan, og eg er Punkie B. Nysgjerrig." Han har sagt at han vil følgje Denzel Washingtons døme, og pleie å forsvinne mellom filmar, aldri la publikum føle at dei kjenner han for godt – eller, endå viktigare, bli lei av han. Tidleg i karrieren lukkast Jordan ved å verke som ein relativt vanleg fyr – ein kjekkare, meir muskuløs versjon av den venlege unge mannen alle kjenner og likar. Som regissør kan han likevel vere i ferd med å framstå som ein noko meir særeigen karakter. Med Creed III var han fast bestemt på å ta nokre risikoar. Den siste kampen var inspirert av klimatiske konfrontasjonar som er vanlege i anime: publikum forsvinn slik at Adonis og motstandaren hans er åleine i ein tom ring, eller kanskje suspendert i rommet, slik at kampen deira blir ein slags samansmelting. (Scena hadde opphavleg også voiceover-forteljing, men han bestemte til slutt at det var eit for stort avvik frå den kanoniske tonen og stilen i Rocky-franchisen.) Og for Thomas Crown vil han lene seg inn i hovudkarakterens besettelse av visuell kunst; originalen frå 1968, regissert av Norman Jewison, var banebrytande med ein den gong ny split-screen-teknikk, og Jordan likar ideen om å utvikle sitt eige visuelle språk slik at filmane hans ein dag kan vere attkjennelege som hans, sjølv om han ikkje er i dei. For no veit han at hans uovertrufne personlege popularitet er ein av hans største regissørressursar. Det er derfor han ein kveld i juni i fjor flaug til Barcelona, der nokre av verdas mest innflytelsesrike kinosjefar hadde samla seg til CineEurope, ein årleg konferanse. Jordan kom til hotellet sitt etter midnatt og brukte ein times tid på å spasere i byens gater, ubemerka av forbipasserande, på jakt etter mogelege stader å ta nokre ekstra opptak for Thomas Crown. Dagen etter rulla SUV-en hans stille inn i ein privat parkeringsgarasje ved byens konferansesenter, der deltakarane trudde dei skulle høyre ein presentasjon om filmen. I staden gjekk Jordan sjølv opp på scena, kledd for sommar i ein brun tanktopp og linbukser, blenda av scenelysa, medan tusenvis av filmprofesjonelle brølte som ekte fans. "Eg skulle seie 'Godt å sjå deg', men eg kan ikkje sjå noko akkurat no," sa Jordan. Han roste forgjengarane sine, McQueen og Brosnan; og motspelaren sin, Adria Arjona; og lova at filmen ville gi publikum "ei storskjermoppleving." Den korte traileren levde opp til introduksjonen – eg trur eg høyrde eit mumlande av anerkjenning då kameraet drøydde ved Jordans overkropp, svett etter trening. Tilsynelatande krev eit stort kunstran både musklar og hjerner. Faktisk orkestrerte Jordan ein slags heist akkurat der i teateret. Etter at publikum var ført ut i foajeen med eit løfte om lunsj, skifta han til ei skjorte med krage – Thomas Crown-antrekket sitt. Han tenkte han kanskje kunne bruke noko opptak av Crown på scena, så han og førsteassisterande regissør hans, H.H. Cooper, hadde konspirert for å gjere eit raskt geriljaopptak. Neste arrangement byrja snart, men ingen verka særleg bekymra. "Vi har sju minutt – nøyaktig sju minutt," sa ein av Jordans assistentar. Cooper trakk berre på skuldrene. "Vi kan gjere mykje på sju minutt." Jordan har arbeidd hardt dei siste åra for å utvide spekteret sitt og utvide sitt område. Men det var likevel ei spenning å sjå han forvandle seg tilbake til det han har vore sidan han var barn: ein skodespelar, med ein ekstraordinær instinktiv sans for korleis ein treff ein markør, leverer ei replikk, gjer ein entré og gjer eit inntrykk. "H., sei frå når du vil ha det," sa Jordan. "Action," sa Cooper eit augeblink seinare. Jordan pressa seg gjennom gardinene og gjekk opp på scena, og steig inn i karakteren som ein slett ikkje vanleg fyr. I denne saka: hår, Jove Edmond; pleie, Tasha Reiko Brown; skreddar, Kim Lareau. Produsert av North Six. Scenedesign: Jabez Bartlett.

Ofte stilte spørsmål
FAQ Michael B Jordan om The Thomas Crown Affair og det å ikkje sjå seg sjølv som filmstjerne



Det grunnleggjande



Kva handlar denne Vogue-forsideartikkelen om

Det er Vogues forsideintervju for oktober 2026 med skodespelaren og regissøren Michael B Jordan. Han snakkar om å regissere og spele i The Thomas Crown Affair, karrieren sin og kvifor han ikkje kallar seg sjølv filmstjerne



Kva er The Thomas Crown Affair

Det er ein klassisk ranfilm om ein rik, sjarmerande tjuv som stel verdifull kunst og blir vikla inn med ein etterforskar som jagar han. Han kom opphavleg ut i 1968 med Steve McQueen og vart nyinnspelt i 1999 med Pierce Brosnan. Jordans versjon er eit nytt tak på den historia



Regisserer Michael B Jordan denne filmen eller spelar han berre i han

Begge delar. Han regisserer og spelar i han



Kva rolle spelar han

Han spelar Thomas Crown, hovudkarakteren – den stilige meistertjuv en i sentrum av historia



Kvifor er han på framsida av Vogue

Vogue valde han som forside stjerne for oktober 2026 for å setje søkelys på filmen og hans karriereaugeblink som både regissør og skodespelar



Hans kommentar om at han ikkje er ei filmstjerne



Kva sa han nøyaktig om det å vere filmstjerne

Han sa han ikkje ser seg sjølv som ei filmstjerne. Han tenkjer på seg sjølv som ein skodespelar og filmskapar som arbeider hardt med handverket, ikkje som ein kjendis eller eit merkevare



Kvifor ser han ikkje seg sjølv som ei filmstjerne

Han føler at merkelappen filmstjerne handlar om berømm