Under en varm midsommerdag på stranda fikk jeg en direkte melding på Instagram fra en kvinne med en privat konto som fikk meg til å rynke pannen dypt. Hun anklaget meg for å behandle nyfødte babyen min som et tilbehør – som en satengclutch på en middagsfest. Jeg må innrømme at på bildet hun refererte til, så både babyen og jeg kjempebra ut. Hennes rosa-ingefær hudfarge minte meg om Ariel, mens jeg så ut som en jamaicansk krabbe ved siden av henne. Med bokserne mine og babyens bleie kunne vi gått for en Calvin Klein-reklame – hvis de lagde klær for spedbarn eller brukte litt undervektede, søvnløse nye fedre. Jeg svarte bare "Godt poeng" og blokkerte henne, for jeg kan være så smålig.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg gikk videre fort, men det satt i meg – derfor skriver jeg om det nå. Som forelder er spørsmålet om man skal vise babyens ansikt på nettet en hel debatt. I forrige uke på Subway Takes kritiserte den tidligere Grub Street-redaktøren Sierra Tishgart den "visuelt avskyelige" skikken med å dekke barns ansikter med emojier på Instagram. Den generelle oppfatningen ser ut til at enten holder man det privat (som å dele babybilder med venner på WhatsApp) eller så går man offentlig ut med babyens ansikt i sentrum. Det er noe med den hyperbevisstheten på "pedofiler som kanskje følger meg" som gjør forsøk på å skjule et barns identitet enda mer uhyggelige enn å ikke poste i det hele tatt.

Jeg er ikke sikker på hvor relevant det er å snakke om babyens ansikt, som jeg fotograferer og poster fritt. Noen – de fleste! – babyer blir født og ser litt ut som ET, med skjøre ledd og senete lemmer, hodet som en ball i en sokk. Men datteren min kom ut perfekt formet, med fyldige kinn og amorbuelæpper, nesen litt oppadvendt. Hun er det min bestemor ville kalt "kjekk", hvis hun fortsatt levde. Jeg forteller folk at hun er som min personlige HBO, med fengslende programmer laget bare for meg. Hun er fortryllende og strålende; selvfølgelig tar jeg masse bilder. (Og for å være helt klar: Jeg ville elska henne selv om hun var en "Monet" – vakker på avstand, men ikke på nært hold.)

Som ny forelder føler du ikke bare at du må snakke om hvor fantastisk det er – og det er det – men også vise frem den skjønnheten, parade med barnet ditt gjennom de digitale gatene som om byfolk samler seg for et sjeldent glimt av perfeksjon. Livet dreier seg nå om deg og babyen. Jeg savner dagene da jeg kunne spise en gummi multivitamin og to Negronis til lunsj, men å være tilgjengelig, til stede og med klart hode er ikke straffen jeg forventet. Hele livet mitt handler om dette nye mennesket, og som mange av oss er jeg vant til å dele store deler av livet mitt på nettet.

Selvfølgelig, med all denne delingen, bekymrer jeg meg for at jeg setter babyen min på en bane fokusert på utseende. Ingen løftet et øyebryn da jeg begynte å poste bilder av katten min. Men den anonyme kvinnen fikk meg til å reflektere over min trang til å dele. Er jeg skyldig i å videreføre vår tids narsissisme til neste generasjon? Burde jeg vise den rotete siden av foreldreskapet – bleieutslettet, de fem timene på legevakten etter at hun dristig kastet seg fra et bord (hun har det bra)? Er det mer eller mindre sannsynlig at babyen min blir kjernefysiker hvis jeg viser alle ansiktstrekkene hennes? Kan hun bli astronaut hvis hun ikke er inkognito? Blir hun statsminister hvis vi ignorerer utseendet hennes og fokuserer på å utvikle en allsidig personlighet?

Hun er et slags mirakelbarn, som vant det genetiske lotteriet som en superavslappet baby med en flytende natur som jeg ivrig ønsker å dyrke. Hun sover gjennom natten, noe som er sjeldent i fire måneders alderen, og gråter sjelden i mer enn seks minutter. Er dette egenskapene jeg burde fremheve?

Å poste bilder av babyen min føles ikke som en livsstilsflex eller en prestasjonsskryt så mye som det føles som å fortsette en samtale jeg har hatt med følgerne mine siden de begynte å følge meg. De har sett årene mine kjedelig på et kontorjobb, de gangene jeg satt alene i Berlin og skrev bøkene mine, plukket på huden og tenkt for mye; de har vært vitne til perioden da jeg følte... Som arbeiderklassebarn følte jeg meg alltid feil plassert i mer privilegerte kretser. Jeg lengtet etter et grunnleggende komfortnivå – der nye sko til skolen ikke var en luksus spart til lønningsdag og madrassen min hadde en ordentlig seng. Men de siste seks–sju årene har mitt eneste virkelige mål vært å få en baby.

Nå som hun er her, vil jeg bare absorbere hvert øyeblikk av hennes nærvær. Jeg har aldri vært interessert i å vise frem et perfekt liv eller poste prestasjoner bare for å gjøre andre misunnelige. Da jeg startet i forlagsbransjen, lærte jeg viktigheten av historiefortelling og kontekst, og hvordan et personlig perspektiv kan resonnere offentlig. Selv om jeg tenker på visuelle aspekter, er innleggene mine hovedsakelig et uttrykk for hvem jeg er – mitt unike syn på en verden som er absurd, underholdende og full av humor, spesielt nå med datteren min i den.

Når jeg ser på babyen min, ser jeg ikke at kostnaden for surrogati endelig var verdt det. Jeg ser ikke en sjanse til å vise frem en trendy homofil pappa-livsstil. Jeg ser ikke en mulighet eller innhold. Jeg ser bare henne.

Det er verdi i å vise livet til en svart, homofil mann som trives uten å be om unnskyldning, spesielt når mange fortsatt motstår ideen om at svarte og homofile kan lykkes. Jeg kjemper med dette daglig: Skryter jeg, eller representerer jeg hva som er mulig for marginaliserte folk? Jeg har ikke svaret, og kanskje jeg aldri vil ha det. Men for nå, bare se på den vakre jenta mi!

Ofte stilte spørsmål
Selvfølgelig. Her er en liste over nyttige og klare vanlige spørsmål om å dele bilder av babyens ansikt på nettet.



Nybegynner - Generelle spørsmål



1. Hvorfor er dette i det hele tatt en bekymring? Er det ikke ufarlig å dele søte babybilder?

Selv om deling er en naturlig impuls, er hovedbekymringen barnets digitale personvern og sikkerhet. Når et bilde er på nettet, mister du kontroll over hvem som ser det, lagrer det eller hvordan det kan bli brukt i fremtiden.



2. Hva er hovedrisikoene ved å poste babybilder på nettet?

De viktigste risikoene inkluderer:

- Datainnsamling: Bilder kan brukes til å bygge en digital profil av barnet ditt uten deres samtykke.

- Digitalkidnapping: Fremmede kan lagre og dele bildene, noen ganger ved å hevde barnet ditt som sitt eget.

- Lokasjonssporing: Bilder kan inneholde metadata som avslører hjemmeadressen din eller steder du ofte besøker.

- Fremtidig flauhet: Et søtt bilde i dag kan være flaut for tenåringen din i morgen.



3. Jeg deler bare på private kontoer. Er det trygt nok?

En privat konto er mye sikrere enn en offentlig, men den er ikke idiotsikker. Følgerne dine kan fortsatt ta skjermbilder eller laste ned og dele bildene med sine egne nettverk utenfor din kontroll.



Personvern og sikkerhetsbekymringer



4. Kan noen stjele babyens identitet fra et bilde?

For alvorlig identitetstyveri trengs mer informasjon. Men et bilde kombinert med andre delte detaljer kan bidra til å bygge en profil som kan misbrukes senere.



5. Hva er "sharenting" og er det dårlig?

Sharenting er en blanding av deling og foreldreskap som refererer til vanen foreldre har med å poste innhold om barna sine på nettet. Det er ikke iboende dårlig, men det blir et problem når det gjøres uten å ta hensyn til barnets nåværende og fremtidige personvern.



6. Kan disse bildene bli brukt til AI eller deepfake-teknologi?

Ja. Etter hvert som teknologien utvikler seg, kan bilder av barnets ansikt potensielt brukes til å trene AI-modeller eller lage digitale avatarer og deepfaker uten din viten eller samtykke.



Praktiske tips og alternativer



7. Hva er noen sikrere alternativer til å poste fullfjesbilder?

Du kan dele øyeblikket samtidig som du beskytter identiteten deres ved å poste bilder som: