I fjor høst, etter tiår med dårlig syn som gjorde at jeg ikke kunne gjenkjenne nære venner på tvers av et lite rom uten briller, brukte jeg 100 000 kroner på ICL-kirurgi – en nyere alternativ til LASIK der permanente kontaktlinser plasseres inne i øynene. Bortsett fra den litt skremmende månedslange behandlingen med reseptbelagte øyedråper etterpå, var bedringstiden rask. Jeg har ikke hatt noen alvorlige medisinske problemer, bare subtile psykologiske: å forbedre synet mitt endret uventet hvordan jeg så på meg selv.

For første gang så lenge jeg kunne huske, så jeg i speilet og så bare ansiktet mitt – ingen innfatning som skjulte øyenbrynene, ingen linser som forvrengte øynene. Og mest merkbar var nesen min: bar, ikke lenger delt horisontalt av svarte acetatinnfatninger.

På en god dag, i godt humør, er nesen min «slående» eller «distinkt». Den har «karakter», som moren min sier. På en dårlig dag ser den bare skjev ut. «Jeg er så glad for at hun aldri rettet den», sa en kjent kunstner nylig til en felles venn etter å ha møtt meg. Selv om det var ment som en kompliment, tok jeg det som en fornærmelse.

Burde jeg ha rettet den? En basketball i ansiktet på ungdomsskolen førte til en hårfin fraktur og en liten asymmetri jeg alltid hadde lagt merke til, men aldri brydd meg om. Nå sto den asymmetrien frem – noen ganger bokstavelig talt, når den fanget lyset på bilder. Vennene og familien min insisterte på at jeg overtenkte det, men deres forsikringer hjalp ikke. Det var ikke at jeg ikke trodde dem – jeg brydde meg bare ikke om hva de mente! Jeg ville ha en profesjonell mening.

En regnvårs morgen besøkte jeg kontoret til Dr. Lara Devgan på Park Avenue, en plastikkirurg med nesten en million følgere på Instagram og kjendisklienter som Kim Kardashian og Jennifer Aniston. Hun er kjent for «facial optimization» og spesialiserer seg på subtile justeringer – som å tilpasse en gammel kjole i stedet for å bestille en helt ny.

«Du har en ‘deep radix’», sa hun og fulgte fordypningen på toppen av nesen min med fingeren. Det var også en «widening of the dorsal nasal aesthetic lines» – enklere sagt, neseryggen. Litt skjevhet, sannsynligvis fra tidligere traumer. Og til slutt noterte hun «en litt bulbøs og litt hengende nesetipp».

Endelig litt ærlighet, tenkte jeg.

En tradisjonell rhinoplastikk kunne gjøre nesen min mindre og rettere. Men det ville koste rundt 200 000 kroner, kreve full narkose, ta opptil et år for endelige resultater, og gjøre meg til noen som fikk en helt valgfri nesekirurgi som 37-åring – tiår etter det jeg anså som den «nyttige» alderen for slikt.

Det fantes andre alternativer. «Moderne plastikkirurgi handler om tilpasning», sa Devgan. Hyaluronsyre-injeksjoner – som fungerer som en brusktransplantat – kunne myke opp kulen på toppen av nesen min og «optimalisere» utseendet mitt. «Vi trenger ikke gjøre deg perfekt etter boken for at du skal bli fornøyd», la hun til.

Hun beskrev en ikke-kirurgisk nesekirurgi, eller «liquid rhinoplasty», en økende trend som egentlig ikke er ny. (Å injisere fyllstoff i nesen går tilbake til tidlig 1900-tall, da risikable stoffer som oljer og voks ble brukt.) Den første hyaluronsyre-fylleren – også brukt i hudpleie for fuktighet – ble godkjent av FDA for kosmetisk bruk i 2003. Siden da kan dens effekter sees overalt, fra influenseres skulpturerte kinnbein til...

Som mange i storbyer innen 2025, hadde jeg blitt urolig for det unaturlige utseendet til ansiktsfyllstoff. Enten det var på t-banen eller i en Pilates-time, fant jeg ofte meg selv omgitt av ansikter som så litt oppblåste ut, merkelig glatte og vanskelige å plassere aldersmessig – nesten som om de ville vært ømfintlige å ta på. Men jeg hadde ennå ikke lagt merke til – eller i hvert fall ikke gjenkjent – noen neser som så ut som om de var endret av fyllstoff.

For det meste av det 20. århundre ble nesekirurgi sett på som en måte å passe inn, spesielt blant innvandrersamfunn. Disse inngrepene innebar ofte å fjerne mye brusk, noe som etterlot neser små, skarpe og oppoverbøyde. Men Dr. Raj Kanodia, en plastikkirurg fra Beverly Hills, fortalte meg at pasientenes preferanser har endret seg de siste årene. «Folk vil nå forbedre – ikke endre – sine trekk», sa han. Kanodia, som nærmer seg fyllstoff med forsiktighet og spesialiserer seg på subtile rhinoplastier (som de han har gjort for Khloé Kardashian og Ashlee Simpson), forklarte at målet hans er å fremheve pasientenes kulturelle identitet i stedet for å viske den ut. Hans filosofi? «Lure mors øye.» Overraskende nok skylder han på sosiale medier for denne endringen, da det eksponerer folk for et bredere spekter av skjønnhetsidealer. «Folk vil se ut som den beste versjonen av seg selv, ikke som noen andre», sa han.

Det var akkurat det jeg ville. Mens jeg satt på Dr. Devgans kontor, forsikret hun meg om at å velge en subtil tilnærming ikke ville lukke noen dører. Hun sammenlignet prosedyren med Botox – bedøvende krem, noen raske stikk, kanskje litt rødme – men med øyeblikkelige resultater som varte opptil et år. Hun kalte det «magisk, tredimensjonal sminke», som virkelighetens Facetune. Det var magi jeg var ute etter: å se bedre ut mens jeg fortsatt så ut som meg selv. Eller kanskje var det bare ønsketenkning. Er det ikke det vi alle vil? Å endre livene våre uten egentlig å endre noe?

Noen dager senere besøkte jeg Dr. Michael Bassiri-Tehrani, hvis «tip stitch»-teknikk nylig hadde blitt viralt på TikTok. Denne prosedyren – noen få indre sting for å løfte nesetippen litt – er vanligvis en del av en full rhinoplastikk, men han tilbyr den nå separat. Den er populær blant menn som kanskje holder seg unna en full nesekirurgi, samt kvinner som forbereder seg på arrangementer der de vil bli fotografert mens de smiler (noe som kan få nesen til å se lengre ut). Kunne det å løfte nesetippen min kamuflere det jeg privat kalte min «basketball-kule»?

Kanskje, sa han – men han ville ikke anbefale det. Hvis det var opp til ham, ville han foretrekke en full, balansert rhinoplastikk, som han hevdet ironisk nok ville se mer naturlig ut enn en serie små justeringer. Han tok bilder av ansiktet mitt og redigerte dem i Photoshop – løftet neseryggen, jevnet ut kulen, la til litt volum. Da han viste meg resultatene, var jeg lamslått. Forfra så jeg nesten uendret ut, men fra siden var nesen min fremdeles fremtredende, men helt rett – noe fyllstoff aldri kunne oppnå.

Jeg begynte å uro meg, stemmen min nærmet seg en hvin. Jeg fortalte ham at jeg var nesten 40, gift, med en baby og mange venner. Hvordan kunne jeg rettferdiggjøre større ansiktskirurgi?

Plastikkirurgi?

Nølingen min var ikke helt rasjonell – jeg trente, farget håret og brukte dyre, smigrende klær. «Alle trekker grensen et sted», sa han.

Høyt oppe på et kjøkkenhylle, gjemt mellom forsømte DVD-er (vi har ikke engang en spiller) og salongbøker (nå utilgjengelige takket være en småbarn), står en gipsbyste av Hermes, en reproduksjon av en skulptur fra 340 f.Kr. I årevis så den på meg mens jeg lagde middag, og først nylig tenkte jeg på å ta den ned. Til min overraskelse så gudens fettflekete nese akkurat ut som min – helt rett, enten det var guddommelig kraft eller skulptørens hånd. Jeg hadde aldri tenkt å søke skjønnhetsinspirasjon fra en guddom før, men der var den, i mitt eget kjøkken hele tiden.

Dr. Melissa Dofts kontor ligger bak en av de diskré Park Avenue-dørene, den typen som vanligvis betres av kvinner i solbriller. En venn hadde beskrevet henne som mild, upåklagelig smakfull og – viktigst av alt – med et ansikt som så uberørt ut. «Det er som å handle sminke på Bergdorf’s», sa Doft. «Hvis du ikke har et merke i tankene, ser du etter kvinnen bak disken hvis sminke du selv ville ha.»

Da hun undersøkte ansiktet mitt, var hun enig med den forrige legen om at en full rhinoplastikk ville være det beste alternativet. Det var, som hun taktfullt uttrykte det, «nok masse å jobbe med». Da jeg nevnte alderen min igjen, avbrøt hun meg.

«Aldersspennet for nesekirurgi er mye bredere enn folk tror», sa hun. Hun utfører ofte rhinoplastier på kvinner i tjueårene, bare for at deres middelaldrende mødre skal følge etter. Av den grunn unngår hun resultater som er «for søte» – en nese bør se bra ut ikke bare på en tenåring, men også på en eldre kvinne.

«Når du vurderer neser», forklarte hun, «bør du se på hva som har blitt idealisert gjennom historien. Symmetri, retthet, en svak utvidelse nederst – som de åpne vingene til en fugl.»

Det hørtes vakkert ut – og ikke så langt fra min egen nese. «Men det er som å gå inn i et basseng», sa Doft. «Noen dykker rett inn, andre går gradvis inn, og noen går aldri inn i det hele tatt.»

Jeg vasset i den grunne enden, tærne prøvde vannet. Så tilbød hun meg en redningsline.

«Vi kunne prøve litt fyllstoff», sa hun. «Akkurat nå, hvis du vil.» Umiddelbarheten overrasket meg – hun må ha merket nølingen min. «Det kan oppløses hvis du ikke liker det.»

Hun gikk for å hente en sprøyte med RHA, en nyere fyller introdusert i 2020 som hun mente så mer naturlig ut enn eldre alternativer. Mens hun holdt haken min, injiserte hun toppen av nesen min to ganger, masserte den, og la til en dråpe på siden for å balansere asymmetrien. Etter en siste massering rakte hun meg et speil. Nesen min var ikke mindre, men den var jevnere – mindre som et topografisk kart, mer som en barnetegning av et fjell.

«Ingen vil legge merke til det bortsett fra deg», sa hun.

«Så, fikk du nesekirurgi?» spurte mannen min da jeg kom hjem.

«Nei», sa jeg. «Jeg gjorde ingenting.»

Min søken var over – og med den, trangen til å fortsette å se i speilet. Jeg unngikk speil – ikke fordi jeg var redd for hva jeg skulle se, men fordi jeg var lei av å være besatt av ansiktet mitt. Hver lege jeg konsulterte definerte den perfekte nesen som en som smelter sømløst sammen med resten av ansiktet. Men jeg lærte at den virkelige perfeksjonen ligger i en nese så naturlig at du slutter å tenke på den i det hele tatt.