Det er fortsatt mørkt når jeg går ned en steinete sti mot sjøen. Luften er så kald som man kan forvente av en norsk vinter, men vinden har løyet – en liten nåde når jeg tar av meg kappen og drar på meg våtdrakten. Jeg gjør meg klar til å dykke. Ikke etter fisk, men etter tang, en naturressurs som finnes i overflod i denne delen av verden.

I århundrer har historien om disse vindpiskede nordlige kystene blitt fortalt gjennom linsen til den mannsdominerte fiskeindustrien. Men i dag er en tangbasert bevegelse, ledet hovedsakelig av kvinner, i ferd med å endre hva det betyr å spise, dyrke og leve bærekraftig.

Foto: Courtesy of Lilløy Lindenberg

«Det er som en tropisk regnskog av tang som vokser rundt denne lille øya,» forklarer Antje de Vries, som kommer opp av vannet med en håndfull båndlignende sukkertare. Antje – en kokk og økotrofolog – driver det plantebaserte kjøkkenet på Lilløy Lindenberg, en privat øy utenfor kysten av Bergen hvor jeg har tilbrakt helgen. Jeg glidelåser igjen våtdrakten og blir med henne, og glir forbi fargerike sjøstjerner og kråkeboller på jakt etter de krøllede bladene. To netter tidligere hadde jeg blitt med Antje på «Kelp Club», en vandrende middag på ni retter hvor hver rett var laget eller tilsatt håndhøstet tang fra nettopp denne fjorden. «Fermentering, dehydrering, karamellisering, steking,» sier hun begeistret, «hva du kan gjøre med det er uendelig.»

Antje de Vries i sjøen nær Lilløy Lindenberg.
Foto: Courtesy of Lilløy Lindenberg

Hennes entusiasme er langt fra en engangskulinarisk særhet. Ettersom FN advarer om at vi må dyrke havene for å forhindre matsikkerhetskrise innen 2050, blir disse nordlige kystene raskt et testområde for en ny økologisk tilnærming. Tang har et unikt potensial til å skalere opp bærekraftige, næringsrike matforsyninger – det trenger ingen jordbruksland, ferskvann eller syntetisk gjødsel. Det produserer opptil seksti prosent av verdens oksygen, absorberer oppløst nitrogen og fanger karbon i en hastighet som kan måle seg med regnskoger.

Lite under at det globale tangmarkedet har mer enn tredoblet seg i løpet av de siste to tiårene. Og det er før vi engang nevner plantens utrolige helsefordeler. Fylt med jod, essensielle mineraler og tarmstabiliserende forbindelser, viser forskning at havdyrkede planter fungerer som naturlige antibakterielle midler og hjelper med å regulere blodsukkeret – en nøkkelårsak til at tangrike dietter i kystnasjoner i Asia konsekvent er knyttet til lang levetid og lavere forekomst av kroniske sykdommer.

Foto: Bruno Veiga / Courtesy of Lilløy Lindenberg

Men lenge før globale institusjoner begynte å hylle tang som fremtidens mat, kjente Angelita Eriksen det bare som en plage – et ugress som viklet seg inn i farens båtpropeller i arktiske farvann ved Lofoten. Det var ikke før hun returnerte hjem etter mange år i utlandet at perspektivet hennes begynte å endre seg. «Jeg ble overveldet av dens ernæringsmessige fordeler, smaken og dens miljøpåvirkning. Jeg ringte alle som noen gang hadde nevnt det.» I den forbindelse tok hun kontakt med Tamara Singer, som kjente tang gjennom sin japanske arv. Sammen grunnla de Lofoten Seaweed, en bedrift som skaper tangbaserte produkter, fra salter og strøssler til tangforsterkede skjønnhetsprodukter.

Tamara Singer fra Lofoten Seaweed.
Foto: Morten Munthee / Courtesy of Lofoten Seaweed

Først lo lokale fiskere av synet av to kvinner som samlet ugress i kurvene sine. «Det er et tøft, mannsdominert miljø,» sier Angelita. «Mange mennesker forsto ikke hva vi holdt på med.» Men etter hvert som selskapet vokste – og til slutt sikret seg en plass på menyen til Københavns berømte Noma og representerte Norge på den prestisjetunge Bocuse d’Or i Lyon – ble skepsisen til respekt. Selv om arbeidet deres virker nytt, er det en del av en mye eldre, global tradisjon med kvinner som arbeider med tang. I 3000 år har Japans legendariske Ama-«havkvinner» fridykket for å høste tare. Århundrer senere, i viktoriansk England, vendte kvinner som var utestengt fra vitenskapelige institusjoner seg til strandvandring, og deres innsats ble grunnlaget for moderne tangklassifisering. I dag, langs kysten av Zanzibar og Tanzania, er tangindustrien omtrent 80 % kvinneledet, og den har forandret lokalsamfunn ved å gi kvinner direkte økonomisk uavhengighet og en sterkere rolle i sivilsamfunnet.

Angelita Eriksen fra Lofoten Seaweed.
Foto: Morten Munthee / Courtesy of Lofoten Seaweed

«Her i Lofoten går det helt tilbake til vikingtiden,» forklarer Angelita, «da kvinner ble igjen for å drive gårdene mens mennene var borte. Å høste tang var noe de kunne gjøre mens de ble hjemme med barna sine. Det er en tradisjon vi har mistet i det moderne samfunnet, men noen ganger kommer eldre mennesker bort til oss og sier: 'Du vet, jeg plukket også tang som barn.'» Denne tilbakevendingen til gamle arbeidsmåter peker på en større kulturell endring, ettersom beslutningstakere begynner å skifte fra å kontrollere naturen til å ta vare på den. «Fra et kvinnelig perspektiv gir det mening å arbeide med havet på en mer bærekraftig, harmonisk måte,» sier Tamara. «Det er skånsommere, ikke så hardt. For oss betyr suksess å bidra til å forbedre ting – folks helse, miljøet.» I motsetning til fiske, som handler om fangsten, krever tangdyrking kontinuerlig oppmerksomhet. Du kan ikke overhøste et rev uten å ødelegge ditt eget levebrød; for å ta fra havet, må du ta vare på det.

Foto: Morten Munthee / Courtesy of Lofoten Seaweed
Foto: Morten Munthee / Courtesy of Lofoten Seaweed

«Det føles som en unikt kvinnelig styrke,» reflekterer Antje. Denne mer nærende måten å knytte bånd til naturen på viser seg også i hvordan disse kvinnene fysisk samhandler med havet. Mens mannlige kommersielle dykkere ofte bruker tykke, isolerte tørrdrakter, bruker Norges kvinnelige høstere nesten alltid våtdrakter. Det er et bevisst valg å droppe full beskyttelse til fordel for å føle vannet direkte. «Vi føler vannet,» sier Antje, med hansker som er slitt tynne på fingertuppene med vilje. «Jeg tror det er veldig viktig – den forbindelsen med naturen. Å føle elementene er noe vi alle savner.»

Foto: Courtesy of Lilløy Lindenberg

I fjor anerkjente EU alger som en nøkkelressurs for kontinentets grønne og blå omstilling, og Norge leder an så langt, med testing av store offshore-farmer langs kysten og investering i forskningsprosjekter som Arctic Seaweed og Seaweed Solutions. Talspersoner som Antje og gründere som Angelita og Tamara sørger for at likestilling er bygget inn i bevegelsen fra starten av. Men selv når disse prosjektene vokser, forblir målet deres det samme: en bevisst bevegelse bort fra å ta ressurser og mot en mer helende tilnærming til havene våre. «Det er fødestedet til alt på jorden, ikke sant?» sier Antje med et smil. For disse kvinnene er tang ikke bare en supermat – det er en måte å endre hvordan vi forholder oss til naturen på. Og ved å ta vare på havet, kan vi kanskje finne tilbake til oss selv.



Ofte stilte spørsmål
Her er en liste over vanlige spørsmål om kvinnene som leder Norges tangrevolusjon, utformet for å dekke alt fra grunnleggende definisjoner til dypere innsikt



Begynnerspørsmål



1 Hva er egentlig tangrevolusjonen i Norge

Det refererer til den raske veksten av tangdyrkingsindustrien i Norge I flere tiår har Norge vært en gigant innen lakseoppdrett, men nå ser en ny bølge av gründere – mange av dem kvinner – mot havet for å dyrke tang som en bærekraftig matkilde, dyrefôr og til og med emballasjemateriale



2 Hvem er disse kvinnene som leder bevegelsen

De er en mangfoldig gruppe marinbiologer, bedriftseiere og forskere Fremtredende skikkelser inkluderer Catherine Ricordel, Tone Still og forskere som Alejandra Evja, som jobber for å gjøre tangdyrking til en mainstream-industri



3 Hvorfor anses tang som så bra for miljøet

Tang trenger ikke ferskvann, gjødsel eller land for å vokse Det renser faktisk havet ved å absorbere overflødig karbondioksid og nitrogen Det gir også et habitat for marint liv, og hjelper med å gjenopprette lokale økosystemer i stedet for å tømme dem



4 Er det vanlig å spise tang i Norge

Historisk sett nei Nordmenn pleide å fôre det til husdyr, men de spiste det ikke selv Det er i ferd med å endre seg nå Disse kvinnelige gründerne jobber for å introdusere tang i norsk matkultur, og flytte det fra kufôr til en gourmet- og sunn ingrediens for mennesker



5 Hvordan smaker norsk tang

Det avhenger av arten Noen smaker salt og sjøpreget som havet, mens andre har en subtil umamismak eller til og med et hint av ristede nøtter Det blir ofte beskrevet som et flott naturlig krydder som reduserer behovet for salt



Avanserte forretningsspørsmål



6 Hva er de største utfordringene disse kvinnene møter i industrien

De største hindringene er regulatoriske, skalering av produksjon for å gjøre den lønnsom, og å overvinne forbrukerskepsis I tillegg er det den tekniske utfordringen med å dyrke i det røffe åpne vannet i Nord-Atlanteren, som krever robust ingeniørkunst



7 Hvordan skiller norsk tangdyrking seg fra asiatisk tangdyrking

I Asia dyrkes tang ofte manuelt i varme, rolige farvann I Norge er vannet kaldt og røft Derfor er norske farmer sterkt avhengige av