Forestillingen må gå videre! Hvis internettet ditt har vært nede i to dager, her er litt nytt: Taylor Swift har kunngjort sitt 12. studioalbum, The Life of a Showgirl, som slippes i oktober. Rett etter hennes rekordbrekkende Eras Tour og hennes første podcast-intervju, lover albumet å bli en livlig blanding av spor – inkludert en cover av George Michaels Father Figure – beskrevet som «lynrask» og «oppløftende».

Teaseren har en teatralsk, bak-kulissene estetikk – Taylor som en showgirl, pyntet med fjær, boaer og en juvelbesatt bralette, alene etter at publikum har dratt. Uten tekst å følge, er det vanskelig å unngå å trekke paralleller til ikoniske showgirls som Cristal Connors fra Showgirls eller Pamela Anderson i The Last Showgirl.

Selvfølgelig er Taylors versjon mer glamorøs – tenk rosa strutsfjær og vintage kabaret-overflod i stedet for billig glitter. Mens fans analyserer albumets orange-tonede teaser og internett memer seg gjennom showgirl-nostalgi (shoutout til Samantha Jones, Alison Hammond og Girls’ Marnie), er det et snev av gammel Hollywood-glamour – film noir møter diamantbesatt begjær.

En del av Taylors varige appell er at hun, i motsetning til mange popstjerner, ikke handler med åpenbar seksualitet eller mannlig-blikk pirring. Hun er den kule, relaterbare bestevenninnen – en jentas jente, til tross for hennes milliardærlivsstil. Selv om albumkunsten nikker til erotiske thrillere og skyggefulle kabareter, holder den seg tro mot hennes signatur subtile sensualitet: sexy, men trygg. (Sabrina Carpenters gjesteopptreden på tittelsporet – passende nok, dronningen av lekent provokasjon – føles perfekt.)

I bunn og grunn vil The Life of a Showgirl sannsynligvis utforske hva det betyr å bli sett – både som en global superstjerne og som en kvinne som navigerer i verden. Taylor kan være den i rhinestones, men utfører ikke vi alle en eller annen form for forestilling? Showgirlen viser seg kanskje å være et speil.