Luften er tykk av fuktighet på en balinesisk ettermiddag mens marinert snapper freser inne i et bambuskjott over et åpent bål. Jeg er invitert til lunsj hjemme hos en lokal håndverker, hvor hans kone beveger seg mellom å steke vegetariske fritter og helle palmsirup over ris-melpannekaker toppet med revet kokosnøtt. Når hun tar en pause i deres utendørskjøkken, nevner jeg tilfeldig for guiden vår at jeg gjerne vil lære om balinesisk dans. Kvinnens ansikt lyser opp – plutselig løfter hun armene grasiøst, albuene bøyes mens fingrene bøyes bakover. Håndleddene hennes flyter gjennom elegante mønstre før hun fryser, med øynene som skarpt flytter seg fra side til side. «Hun danset før», hvisker datteren hennes fra den andre enden av rommet. Moren smiler kort før hun vender tilbake til matlagingen. I ukene som fulgte, skulle jeg overvære utsmykkede Legong-opptredener og den dramatiske Kecak-ildansen, men dette spontane øyeblikket på landet avslørte dans som noe dypere – en levende arv som går i arv mellom generasjoner.

Dans har alltid vært en del av min verden. Jeg husker lukten av støvete teatergardiner, den klissete hårlakken som klistret seg til nellikbuketter bak scenen, de skrape paljettene fra barndommens kostymer. Chopins nokturner til ballettimen, Portisheads rytmer til jazzoppvarming – i tjue år formet dans hvordan jeg beveget meg gjennom livet. Det var ikke bare trinn; det var en hel kultur som ledet meg gjennom de vanskelige tenårene. Jeg lærte piruetter sammen med mer praktiske lekser, som hva man skal gjøre når man får sin første mens (noe som skjedde med meg på en danseavtale). Nå når jeg reiser, trekkes jeg mot dans som en måte å forstå et sted på.

Selv om jeg ikke er noen ekspert, har dans tydelig vært vevd inn i menneskelig kultur i årtusener – like vital som musikk eller visuell kunst, men vanskeligere å spore. Gamle malerier viser dansere i ritualer, bryllup og historier på tvers av sivilisasjoner. Noen tradisjoner forblir hellige, mens andre nå åpner for utenforstående som en måte å holde dem i live.

Nylig, i Sør-Afrikas tåkete Soutpansberg-fjell, så jeg Venda-kvinner – alle over 50 – danse i en sirkel rundt håndlagde trommer, med perlekjeder som klikket mens de utførte Malende-dansen. Mellom sangene forklarte et samfunnsmedlem deres håp om at besøkende kunne hjelpe til å inspirere yngre generasjoner til å fortsette disse tradisjonene. Over hele Afrika, fra Zimbabwe til Limpopo, truer moderne påvirkninger slike skikker, noe som gjør disse kulturelle utvekslingene mer presserende.

Men med denne åpenheten følger ansvar. På Maui fortalte kulturrådgiver Clifford Nae’ole meg en gang noe jeg aldri vil glemme: «Besøkende bør ikke behandle Hawaii som en fornøyelsespark.» Forskjellen mellom underholdning og arv betyr noe. «Lær vår historie», sa han, «så du kanskje kan finne måter å støtte vårt folk på.» Det var en kraftig tanke å ta med inn i min første hulalekse – en påminnelse om at dans ikke bare er trinn; det er en historie som ber om respekt. Den ettermiddagen fant jeg meg selv gjengi hellige bevegelser som representerte solen, landet og havet – en enkel, men dyp opplevelse som ble hos meg.

Dans tilbyr et vindu til å forstå folk – deres motstand, lidenskap, sorg, transcendens og gledesfeiringer. Når samfunn inviterer besøkende til å dele i disse tradisjonene (enten gjennom seremonier eller kulturelle sentre), ikke gå glipp av sjansen. Og hvis du blir bedt om å delta, bør svaret alltid være ja. Jeg har svingt i en sirkel med Samburu-kvinner, hoppet mellom bambusstenger med Manggarai-folket og to-trinnet over en Montana-dansehall – hvert øyeblikk har utdypet min takknemlighet for disse kulturene (og ydmykt minnet meg på at jeg kanskje burde holde meg til ballett).

Så, reisende som planlegger turene sine, legg merke til dette: enhver kultur har sin egen tradisjonelle dans. Her er noen høydepunkter. Tøm timeplanen – og dansekortet.

Khmer-dans (Kambodsja)
Kambodsjas landskap, som er dekket av templer og gamle ruiner, pulserer av spiritualitet. På Amansara kan gjester booke Dance & Devotion-opplevelsen, hvor de besøker Angkor Conservatoire for å oppleve Khmer-dans som en åndelig gave – ikke bare en opptreden. Se prøver og basrei-seremonien, og lær håndbevegelser og historiefortelling fra en mesterlærer.

Wienerwal