Årets filmfestival i Cannes hadde sin andel av stjernespekket skuffelser (Die My Love, Eddington), sammen med noen ujevne regidebuter fra Hollywood-stjerner (Kristen Stewarts The Chronology of Water og Scarlett Johanssons Eleanor the Great) og flere filmer som var mer underholdende enn banebrytende (Wes Andersons The Phoenician Scheme, Spike Lees Highest 2 Lowest, Richard Linklaters Nouvelle Vague, Kleber Mendonça Filhos The Secret Agent, Akinola Davies Jr.s My Father’s Shadow, Carla Simóns Romería, og Michael Angelo Covinos Splitsville).
Men for meg skilte fem filmer seg virkelig ut – fra poetiske familiedramaer til mørke komedier og iskald skrekk – alle har blitt hengende i tankene mine siden jeg først så dem. Dette er årets festivalfilmer du må se.
### Sentimental Value
Den norske regissøren Joachim Triers oppfølger til The Worst Person in the World (nok en gang med Renate Reinsve og Anders Danielsen Lie) er både en intim karakterstudie av to søstre og deres kontrollerende regissørfar, og en familiehistorie som spenner over flere tiår, forankret i deres forfallende hjem i Oslo. Den er enkelt og greit årets beste film hittil, og balanserer humor og dybde uten anstrengelse, med en avslutning som fikk meg til å gråte. Med et knivskarpt manus og fenomenale prestasjoner fra Stellan Skarsgård, Inga Ibsdotter Lilleaas og Elle Fanning, er dette en film du må se – og forvent å se den i kampen om priser i 2026.
### It Was Just an Accident
Den iranske dissidenten Jafar Panahis første film siden fengslingen (for «propaganda mot systemet») ble filmet i hemmelighet og bygger på hans egne erfaringer. I motsetning til The Seed of the Sacred Fig – fjorårets juryprisvinner i Cannes, regissert av Panahis venn Mohammad Rasoulof – er dette ikke en rett frem anklage mot regimet. I stedet er det en surrealistisk komedie-hevn-thriller om en godhjertet mekaniker (Vahid Mobasseri) som snubler over en mann (Ebrahim Azizi) som likner påfallende på hans tidligere torturist. Det som følger er en kaotisk kidnapping, en søken etter rettferdighet og en usannsynlig allianse med andre som har lidd under samme mann. Morsomt men hjerteskjærende, med øyeblikk som bestikkelige sikkerhetsvakter og en uventet fødsel, bygger det opp mot en ødeleggende konklusjon som avslører statlig brutalitet. Like spennende som det er presserende.
### Alpha
Hvert Cannes trenger en polariserende kroppsskrekkfilm regissert av en kvinne – i år er det Julia Ducournaus (Titane) viscerale og hjemsøkende blikk på jentepuberten. Filmen er lagt til det grunge-fylte 90-tallet og følger 13 år gamle Alpha (en hypnotiserende Mélissa Boros) mens en mystisk pandemi forvandler hud til marmor før den smuldrer til aske. Når Alpha kommer tilbake fra en fest med en merkelig tatovering, frykter hun at hun er smittet. Skolebøller nærmer seg, paranoia vokser, og kaoset eskalerer med ankomsten av hennes avhengige onkel (en skremmende Tahar Rahim), som også er syk. En foruroligende og uforglemmelig dykning inn i ungdom og sykdom.
(De resterende to filmene ville fulgt i en liknende konsis og engasjerende stil.)
### Sound of Falling
En mangelfull men modig og hjemsøkende film, Sound of Falling vakler i sin usikre avslutning, men blir hengende i tankene med sin urovekkende billedbruk og vridde fortelling. Den tyske regissøren Mascha Schilinskis drømmelignende periodeverk er både et puslespill og et sanselig angrep, lagt til en enkelt gård som spenner over et århundre. Fire jenter fra forskjellige tidsaldre befolker dette nifs landskapet: Alma (Hanna Heckt), en nysgjerrig jente i tidlig 1900-talls kjoler; Erika (Lea Drinda), en fryktløs tenåring under andre verdenskrig; Angelika (Lena Urzendowsky), en grublende jente i de kaotiske 70-årene; og Lenka (Laeni Geiseler), på flukt i dagens samfunn. Når tidslinjene deres flyter sammen, avdekkes en felles historie om traumer og død. På to og en halv time tester filmen tålmodigheten med sin siksakkende tempo, men dens ambisjon og hjemsøkende kraft gjør den uforglemmelig.
### Urchin
Harris Dickinson, rett fra Babygirl, gjør en slående regidebut med Urchin, som følger Mike (Frank Dillane), en hjemløs londoner som kjemper for å overleve. Filmen fanger hans møter – snille fremmede, medløpere, flyktige jobber, kjærlighet og avhengighet – med rå ærlighet. Dickinson unngår enkle løsninger og skaper et komplekst, dypt menneskelig portrett. Visuelt imponerende bekrefter filmen hans talent sammen med grensebrytende regissører som Eliza Hittman og Ruben Östlund. Noen modige valg lander ikke helt, inkludert en vaklende avslutning, men for en debutfilm er den bemerkelsesverdig selvsikker. Bonuspoeng for den perfekte bruken av Atomic Kittens Whole Again – du vil sitte og nynne på den lenge etterpå.