Carlos Alcaraz har vunnet French Open for andre år på rad, etter å ha beseiret Jannik Sinner i en episk femseters thriller (4-6, 6-7, 6-4, 7-6, 7-6 [10-2]) og sikret sin femte Grand Slam-tittel. Kampen varte i fem timer og 29 minutter – den lengste French Open-finalen noensinne og den nest lengste Grand Slam-finalen gjennom tidene. Det var også bare tredje gang en major-finale ble avgjort i tiebreak.

Gitt deres nylige dominans – enten Sinner eller Alcaraz har vunnet de siste fem Slam-turneringene og syv av de siste ti – er det overraskende at de ikke hadde møtt hverandre i en major-finale før. Begge gikk inn med perfekte statistikker i Slam-finaler (Alcaraz 4-0, Sinner 3-0).

Kampen var en kamp fra starten. Deres første game alene varte i 12 minutter, med 16 poeng og fem deuce. Hvis hele kampen hadde holdt den intensiteten, ville den ha vart i 10 timer. Første sett var en anspent utveksling, som boksere som utforsker hverandre i en åpningsrunde.

Sinner tok kontroll i andre sett, men Alcaraz kjempet seg tilbake for å tvinge frem en tiebreak. Likevel frustrerte Sinners presisjon og evne til å returnere nesten hvert enkelt slag Alcaraz, som ofte spiller på full guffe. Eksperter som Andre Agassi og Brad Gilbert har påpekt at Alcaraz – lik Aryna Sabalenka – kunne ha nytte av en mer stabil og kontrollert tilnærming, noe Sinner (og Coco Gauff) utmerker seg i.

Alt snudde i tredje sett. Alcaraz brøt tidlig og viste frem noen fantastiske kraftprestasjoner, selv om hastigheten på slagene deres (begge traff regelmessig forehands over 100 mph) noen ganger gikk tapt i kameravinklene. Alcaraz tok settet 6-4 og ga Sinner hans første tapte sett i turneringen. Publikum – inkludert stjerner som Pharrell Williams, Natalie Portman og Spike Lee – eksploderte.

Statistikkene tegnet et dystert bilde: Sinner hadde aldri vunnet en kamp så lang, og Alcaraz hadde aldri snudd en kamp etter å ha tapt to sett. Fjerde sett var nok en utmattelseskamp inntil Sinner brøt Alcaraz til love og satte seg selv i posisjon til å serve for seieren.

Så kom vendingen: Med 40-0 ledelse ved 5-3, kollapset Sinner og tapte fem strake poeng, noe som ga Alcaraz game. Publikum gikk amok. Alcaraz brøt tilbake, utlignet til 5-5, og brukte momentumet til å tvinge frem en tiebreak. Stadion ropte "CAR-LOS" mens han tok ledelsen, vant settet og dermed presset kampen over fire timer.

I femte sett gravde begge spillerne dypt, men Alcaraz’ ubønnhørlige energi og kløktige spill i den avgjørende tiebreaken sikret hans historiske seier. Det var en kamp for evigheten – en som befestet deres rivalisering som fremtiden i herrenes tennis.

Kampen gikk til et avgjørende femte sett, fylt av intense dueller, momentumskifter og kloke spill. I det sjette game frustrerte en feil linjedom – en sjeldenhet siden French Open fortsatt bruker menneskelige dommere i stedet for elektroniske systemer – den ellers rolige Sinner, og satte ham bak 2-4. Men han kjempet seg tilbake til 5-5. Derfra leverte begge spillere fantastiske slag bare de kunne utføre, og presset settet til 6-6 og deretter inn i en tiebreak – en spennende, nervepirrende oppvisning i tennis.

Alcaraz dominerte til slutt tiebreaken og vant 10-2 (i major-finaler går tiebreak i avgjørende sett til 10 i stedet for de vanlige syv) – en time og 45 minutter etter at Sinner hadde hatt tre matchballer. Det avgjørende poenget var ren magi: Alcaraz jagde en umulig ball, før han buktet en forehand rundt nettstolpen og så den lande inne. Han kollapset på grusen og dekket ansiktet i vantro, mens moren hans, som hadde sittet nervøst og gjemt ansiktet på tribunene, endelig slappet av og jublet.

Etter en så slitsom kamp var begge spillerne dempet under premieutdelingen, men deres gjensidige respekt var umiskjennelig. Hver roste den andre, og Alcaraz anerkjente at Sinner – fremdeles bare 23 år – vil få mange flere muligheter til å vinne titler. På bare 22 år selv, ble Alcaraz spurt om han ville minnes denne seieren med en ny tatovering (han fikk et Eiffeltårn etter fjorårets seier i Paris). Med et glis svarte han: "Jeg må spørre faren min."

Denne rivaliseringen er allerede legendarisk – og vi gleder oss til å se hva som kommer neste gang.