Mine ben har båret meg gjennom ulike livsfaser – muskuløse under universitetets fotball-, basketball- og friidrettsdager; lange og slanke i voksen alder. De er bleke om vinteren, raskt solbrente om sommeren. De har klatret utallige trapper og til og med gått ned en catwalk. Men i det siste har de vært hovne, blåmerkerte, merket av nålestikk, og – når jeg klarer å se dem objektivt – påfallende vakre med tykke, brune årer som slynger seg som italiensk marmor.

Disse årene fungerer ikke lenger som de skal. Min vaskulære spesialist forklarte i november at årer som ikke fungerer skikkelig er verre enn årer som ikke fungerer i det hele tatt – overraskende nok mer skadelig. Så vi stenger dem systematisk, slik at kroppen min kan omdirigere blodstrømmen gjennom sunnere baner. Menneskelegemets motstandsdyktighet er utrolig.

Nå kan jeg ikke la være å beundre andres ben: Tylas glitrende disco-ball-lemmer i en kjole med høy splitt, Misty Copelands effortlesse grasiøsitet i Flower, kvinner som viser frem Cecilie Bahnsens rysjede minikjoler i Paris, eller Lily Collins’ kraftfulle pose gjennom gjennomsiktige strømper i en Calvin Klein-reklame. Selv min treners sterke, pålitelige ben – den typen som aldri svikter henne. Nå for tiden virker alles ben bedre enn mine, om ikke annet fordi de kan vise dem frem uten å nøle.

Jeg har nølt med å skrive om dette, fordi jeg ikke vil fremstille det som en stor åpenbaring. Jeg har ikke delt behandlingene mine på nettet – delvis fordi å overeksponere meg ikke er min stil, men også fordi jeg vet at situasjonen min kunne vært mye verre. Merkelig nok plager New Yorks vintrer meg ikke nå som bare bein ikke er et alternativ. Kompresjonsstrømpene jeg bruker i ukevis er like varme som termisk undertøy, og jeg har hatt det moro med å style joggebukser på stilig vis – å parre Adidas-treningsbukser med blazere for en «business on topp»-look. Når jeg faktisk bruker skjørt eller kjoler (midi eller lengre), dekker mine trofaste Dôen-støvler det som trengs.

Utover garderobejusteringer er jeg bare takknemlig for at diagnosen min ikke var mer alvorlig. På dette livsstadiet venter så mange venner på biopsiresultater eller fjerner cyster, fibromer og andre uventede vekster. En dag er du fin; neste dag sender en oppdagelse i dusjen deg rett til legen. Selv om det ikke er noe alvorlig, er usikkerheten skremmende. Så selv om jeg noen ganger ikke kjenner igjen mine egne ben i denne tilstanden, er jeg takknemlig for at de bedrer seg.

Dette sammenfaller med et år der jeg har inkludert mer dans i treningene mine – ikke fordi kroppen min har forandret seg, men fordi å bevege meg på nye måter har fått meg til å sette pris på hva den kan. Det er en dum, enkel glede i å oppdage kroppens skjulte evner. Den bevisstheten har spredd seg utover dansegulvet og gitt meg selvtillit til å si at jeg føler meg mer hjemme i meg selv – og mer forelsket i den også. Jeg er mer i fred med meg selv enn noensinne. Utfordringene mine ben har møtt under behandlingene har bare gjort meg sterkere. Så da legen sa jeg trengte en ny runde, gråt jeg ikke som første gang. I stedet telte jeg ned ukene til juni og lovet meg selv: denne sommeren er for mine ben.

Hvis alt går bra med denne andre behandlingen, skal bena mine bli frisk akkurat til sommeren. Tanken på at de skal se «normale» ut igjen føles nesten rart i denne uforutsigbare verden vi lever i. Men tiden går, og mellom sommerens sikkerhet og håpet om å få tilbake kroppen min fullt ut, holder jeg fast i det håpet. Kom igjen, sol! Dette blir min sommer for å vise frem bena – mikrominier, korte shorts, alt som lar disse 42 tommerne (som utgjør mer enn halvparten av høyden min) skinne. Mine vanlige maxikjoler og linbukser får vente – de passer ikke til den dristige, benvise personligheten jeg omfavner denne sesongen.

Når jeg tenker på hvor dyre disse behandlingene er (heldigvis dekket av forsikringen), hvordan kunne jeg ikke vise frem resultatet? Prislappen kunne betalt for to års mastergrad, 155 par kompresjonsstøvler eller nok luksusstrømper til en liten by. I stedet skal jeg vise frem pengenes verdi gjennom garderoben min.

Chloés vårkolleksjon ga perfekt inspirasjon med sine flørtefulle, benavslørende design – fra bloomers til boblefalsede miniskjørt i myke nøytrale farger. Til og med de lengre kjolene med asymmetrisk snitt virket å hviske «befri beinet». Mens Miu Mius ultrakorte skjørt fra 2022 skapte sensasjon, fortsetter Y2K-gjenopplivingen gjennom designere som Sandy Liangs nostalgiske skolejentestiler og Ulla Johnsons praktiske cargoshorts – perfekt for sommerens eventyr.

I det siste gjør hver nye smerte eller hudforandring meg hyperbevisst på aldring, og den plagsomme tanken dukker opp: «Er jeg for gammel for dette?» Jeg skulle ønske jeg kunne si at alder ikke spiller noen rolle, men det gjør den. Vi blir stadig fortalt (spesielt kvinner) at vi ikke skal la alder begrense oss – at det bare er et tall. Men hvis det virkelig var slik samfunnet fungerte, ville vi ikke trengt disse budskapene i det hele tatt.

Sannheten er at alder betyr noe – på utallige måter, både feiring og ydmykende. Å late som noe annet føres uærlig. Nicole Kidmans Vanity Fair-forside i 2022, der hun viste frem et lite Miu Miu-skjort i en alder av 54, utløste intens debatt om alder og skjønnhetsidealer. Noen applauderte hennes dristighet; andre kritiserte det. (Personlig syntes jeg bena hennes så fantastiske ut.)

Jeg har allerede brukt mer tid enn jeg skulle ønske på årebehandlinger, ultralyd og restitusjonsdager. Livet er for kort til å bruke tid på noe annet enn å være takknemlig for å være her – med resultater som er verdt å vise frem. Her er noe jeg aldri tenkte på: etter å ha startet behandlingene, har jeg lagt merke til at bena mine faktisk føles annerledes. De føles mindre tunge og stive mot slutten av dagen. Jeg våkner ikke lenger av skarpe, konstante kramper. Bena mine føles hvile og sterke, og det er plutselig en ny energi i gangen min. Det er utrolig – og det er all grunn til å la dem tre inn i rampelyset.