Å møte Mia Threapleton på et hotellrom i Cannes føles merkelig kjent. Den London-fødte skuespillerens faste håndtrykk, stemme og ansikt minner meg om noen – selv om vi aldri har møtt før. Årsaken blir snart klar: hun er et speilbilde av sin mor, Oscar-vinner Kate Winslet, og har arvet den samme varme, jordnære britiske sjarmen som har blitt Winslets varemerke i Hollywood.

Kledd i en lang, svart Alexander McQueen-kjole med korsett, peep-toe-mules, mørkrøde negler og dristige smykker fra sin tidligere presseopptreden, ser Threapleton ut som en ekte stjerne i oppløpet som gjør sin Cannes-debut. Likevel kunne hun ikke vært mindre pretensiøs, der hun sitter på kanten av en lenestol og nipper til vann («Bruser kan ekspandere i dette antrekket», spøker hun).

Kun 24 år gammel, med bare noen få roller på samvittigheten – inkludert *I Am Ruth* sammen med sin mor og en liten rolle i *Scoop* – oppnår hun nå noe selv Winslet ikke har gjort: å spille hovedrollen i en stor Wes Anderson-film. I *The Phoenician Scheme*, Andersons nyeste eventyrlige historie, spiller hun Liesl, en nonne fra 1950-tallet hvis liv rakner når hennes fremmedgjorte far (Benicio Del Toro), en mektig forretningsmann, utnevner henne til sin arving. Det som følger er en kaotisk reise gjennom ørkener og jungler, der hun unngår leiemordere mens hun avdekker familiens hemmeligheter.

Threapletons Liesl er skarpere enn Andersons tidligere heltinner – vittig, hensynsløs og åpent fiendtlig innstilt til sin far. Til tross for å dele scener med tungvektere som Del Toro, Tom Hanks og Scarlett Johansson, stjeler hun showet med sin upåklagelige timing for komedie.

Når *The Phoenician Scheme* kommer på kino 30. mai, vil livet hennes utvilsomt forandre seg. Før den tid reflekterer hun over å ha grått under Cannes’ stående applaus, å ubevisst ha kanalisert sin mor på den røde løperen, og Winslets korte festivalråd.

**Vogue:** Du virket følelsesmessig under applausen – hva følte du?
**Mia Threapleton:** Jeg var stolt over at jeg holdt meg sammen... helt til kameraet zoomet inn. Jeg så meg selv på skjermen og tenkte, *Å nei, de klapper for meg – nå er det slutt.* [Ler.] Det var overveldende. Michael Cera, som var så søt, klappet meg på ryggen og sa: «La det gå.» Men jeg motsto – jeg ville ikke gråte! *Takk gud for vanntett mascara!*

Du har beskrevet Liesl som en løk. Hvilke lag var du mest interessert i å utforske?

Det er så mye med henne – hun er utrolig kompleks. Hun har ikke sett faren sin på seks år og har så mange ubesvarte spørsmål om morens død, som skjedde da hun var veldig ung. Hun var i praksis en foreldreløs som ble sendt til et kloster, og hun har sikkert tenkt: *Faren min er rett og slett ikke interessert i meg.* Så, plutselig, får hun muligheten til å konfrontere ham. Gjennom filmen går hun gjennom en selvoppdagelsesreise.

Dette var en stor rolle å få – Wes så hundrevis av prøver. Hva følte du da du fikk den?

Jeg var på et tog da jeg fikk vite det, omgitt av folk. Jeg hadde brukt hele dagen på å oppdatere e-posten min, livredd. Da jeg fikk beskjeden, bare satte jeg meg på gulvet og gråt, og ringte alle jeg kjente. Siden jeg var 13, har dette vært drømmen – *nettopp dette*. Forrige uke gikk jeg gjennom gamle esker hjemme og fant dagbøkene mine. En oppføring sa bokstavelig talt: *«Ser Moonrise Kingdom igjen, elsker denne filmen. Vil gjerne jobbe med Wes Anderson en dag.»* Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skrevet det.

Hva var den største utfordringen med å jobbe på Wes’ sett?

Ærlig talt, hele opplevelsen var helt unik. På hans sett er det ingen grenser mellom skuespillere og crew – ingen trailere, ingen skjermer overalt. Han er ikke hierarkisk i det hele tatt; vi var alle en del av det sammen. Det gjorde at alt føltes stabilt, selv som nykommer. Jeg var livredd første dag, gikk gjennom alle replikkene i hodet, men Wes guidet meg bokstavelig talt ved å ta meg på skuldrene. Jeg følte meg så velkommen, og jeg savner virkelig den sammenholdsfølelsen nå. Jeg er 24, jeg har aldri gjort dette før – aldri vært i Cannes før. Jeg går vanligvis i revne jeans og gamle T-skjorter med svetteflekker [*ler*]. Jeg lærer hver dag.

Hva har vært din mest surrealistiske Cannes-opplevelse så langt?

Alt om premierenatten. De store, røde, skumle trappene! Alt jeg tenkte på var: *Ikke snuble, ikke snuble...* mens jeg gikk opp i den enorme kjolen. Og: *Vær så snill, ikke la noen tråkke på den.* Så tok vi gruppebildet på den røde løperen og gikk inn – rommet føltes som om det vibrerte. Hjertet mitt banket så høyt at jeg ikke hørte noe. Jeg innså også at jeg ikke kunne sette meg i korsettkjolen, så jeg måtte brette meg sammen for å sitte på kanten.

Vi spiste middag etterpå. Jeg hadde byttet ut den grønne kjolen og tatt av meg hælene fordi jeg ikke orket dem lenger. Det var en liten balkong der vi var, så jeg gikk ut. Det var så stille – bare stjerner og lyden av frosker – og jeg kunne se alle inne, le sammen. Det var første gang jeg fikk et øyeblikk for meg selv til å fordøye alt. Så gråt jeg litt til.

Fortell mer om den grønne Oscar de la Renta-kjolen. Folk har sagt at den er en hyllest til din mors Givenchy by Alexander McQueen-kjole fra Oscar-utdelingen i 1998 – året hun ble nominert for *Titanic*.

Det er så morsomt fordi jeg hadde ingen anelse om at hun hadde brukt den kjolen. Det var ikke med vilje i det hele tatt. Så snart filmingen var over, tenkte jeg: *Hvis dette går til en rød løper, må jeg ha grønt* – den fargen er bare... Liesls signaturlook inkluderer grønne strømper og grønt øyeskygge. Jeg elsket denne fantastiske Oscar de la Renta-kjolen – den gjorde meg så glad – men jeg visste ikke at hun hadde brukt noe lignende. Noen nevnte det for meg neste morgen, og jeg syntes det var hysterisk morsomt.

**Threapleton, 24, under premieren på *The Phoenician Scheme* i Cannes.**
**Pascal Le Segretain/Getty Images**

**Kate Winslet, 22 år, under Oscar-utdelingen i 1998.**
**Jim Smeal/Getty Images**

**Og du har på deg McQueen i dag også.**
Jeg har alltid elsket McQueen så lenge jeg kan huske. Jeg må ha vært rundt 11 da jeg så *Savage Beauty*, og jeg ble helt besatt.

**Din mor var også veldig ung – bare 20 – da hun først kom til Cannes. Ga hun deg noen råd før din første gang her?**
Hun sa: *«Prøv å ikke kaste opp gjennom nesen. Bare pust!»* Jeg har vært så opptatt her at jeg nesten ikke har snakket med henne.

**Winslet, 20 år, under Cannes Film Festival i 1996.**
**Foto: Getty Images**

**Threapleton under fotooppropet for *The Phoenician Scheme*.**
**Foto: Getty Images**

**Har hun, eller resten av familien din, sett filmen ennå?**
Ingen nær meg har sett den ennå, men jeg gleder meg til at de skal få det. Det er en annen grunn til at premieren føltes så stor – plutselig innså jeg: *Å wow, alle kommer til å se dette.* Katta er ute av sekken nå. Og den kommer på kino så snart. Jeg ser plakater overalt, og jeg vil bare forsvinne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

**Hvordan håndterer du dette øyeblikket? Det kommer til å være ganske livsforandrende.**
Jeg vet ikke – i mitt hode har jeg ikke helt bearbeidet det ennå. Mitt vanlige liv er bare hundetur og å være på landet.

**Er det det du skal gjøre etter all promoteringen?**
Nettopp. Jeg vil virkelig gå en lang tur og telte et sted.

**Før det, har du mer Cannes-promo i dag?**
Nei, jeg må bare få av meg denne kjolen og hente en croissant!

**The Phoenician Scheme** kommer på kino fra 30. mai.