Jeg fanget en gang mitt speilbilde i foreldrenes baderomspeil: høytydde damejeans som klemte kroppen som en andre hud, en skarpt skreddersydd blazer, en glinsende patentclutch trygt presset under armen, og spisse loafers som banket bestemt mot parketten. Jeg lo høyt – ikke fordi antrekket ikke fungerte, men fordi gutten som vokste opp i det huset aldri ville våget å bære det. Nå, hver gang jeg vender tilbake til hjembyen min i Germantown, Maryland, ankommer jeg ikke bare stilfullt kledd, men med et formål.

På videregående holdt jeg meg til en preppy look: skjorter under gensere, knakende chinos, båtsko som sa akkurat nok ut å si for mye. Det var polert, akseptabelt, og mest av alt, trygt. Jeg beundret flytende silhuetter og dristige detaljer på avstand, men var redd for at mykhet – for lys, for skeiv, for høylytt – ville koste meg noe jeg ikke var klar for å miste.

Jeg husker fremdeles første gangen jeg kledde meg som meg selv i hjembyen. Jeg hadde på meg høytydde damejeans, en tettsittende strikket topp, og støvler som klikket for hvert skritt. Det var ingen spesiell anledning – bare et familietilstelning – men blikkene sa alt. Eldre slektninger så meg opp og ned, med uttrykk vanskelige å tyde men tunge av dom. Noen av mennene virket forvirrede eller urolige. Ingen sa et ord, men deres stillhet sa nok. I det øyeblikket skjønte jeg at dette ikke bare handlet om klær; det handlet om å presse grenser og vise en del av meg selv jeg hadde holdt skjult. Jeg vet jeg ikke er alene om den følelsen – å vende tilbake til et sted som en gang gjorde deg liten, nå kledd på en måte som krever å bli sett.

Joce Blake, en moteredaktør og forfatter, utviklet sin unike stil i Memphis. Hennes valg skilte seg ut mot de dempede nøytralene og klassiske formene foretrukket av jevnaldrende. "Memphis hadde sin egen stil – tenk sørstatsbelleter i polerte nøytrale farger og tradisjonelle silhuetter – men jeg var alltid tiltrukket av dristigere looks som brøt mønsteret," sier hun. "Jeg visste folk ville snakke. Men jeg visste også at jeg så bra ut." Oppdratt av kvinner, blomstret Blakes stil hjemme, men skolen kom med andre forventninger. "Mote var en forlengelse av min ånd," reflekterer hun, "selv om det noen ganger innbrakte meg intern suspensjon."

Rodney Williams, stylist og gründer av Closet Six, fant sin motesans gjennom sport i Burlington City, New Jersey. "Min tidlige stil kom gjennom idrett – sjeldne Jordans, tilpassede uniformer, armbånd som matchet humøret mitt. Selvtillit på banen oversatte seg til selvtillit i måten jeg kledde meg på." Selv om han beundret dristig mote på andre, holdt han seg tilbake, redd for oppmerksomheten som fulgte med å skille seg ut som en ung svart gutt i en konservativ by. Så kom DIY-fasen: håndslitte jeans, gjenbrukte plagg omdannet til statement looks. Vennene lo først. Måneder senere kopierte de ham. Det var vendepunktet.

"Å dra hjem nå er ydmykt," forklarer Williams. "Folk kjente meg som en idrettsutøver, men nå ser de hele bildet – stylist, gründer, historieforteller." For ham er klær bare overflaten. Den virkelige åpenbaringen er identitet. "Det jeg har på meg, og hvordan jeg hjelper andre å kle seg, har startet samtaler om selvekspresjon, stil i sport, og svart kreativitet i mote. Det er det som betyr noe."

I New Orleans lærte moteredaktør Robyn Merrett om stil tidlig gjennom søndagsantrekk og debutantkjoler. Oppdratt som baptist, hadde hun en kirkegarderobe med biskopkjoler, hårbånd og diamantøreringer som funklet under glassmalerier. Da det var tid for å velge debutantkjole, avslo hun de glitrende, overdrivne alternativene. "Jeg ville ha noe klassisk, noe som føltes som meg," husker hun. "Mote har alltid vært en stor del av hvem jeg er."

For Jodie Taylor, som vokste opp i en forstad i Massachusetts med jamaicanske kristne foreldre, føltes mote ofte som et verktøy for å passe inn. "Den uuttalte dresskoden handlet kun om preppy stil – poloskjorter, cardigans, båtsko," husker hun. Til og med hennes første jobb hos Abercrombie understreket det samme uniforme looket. Hun beundret dristig mote i magasiner og på Tumblr, men var bekymret for å skille seg for mye ut i hjembyen. "Det var ikke at jeg var redd for stil," forklarer hun, "men jeg var forsiktig med å trekke oppmerksomhet." Nå, å komme hjem i ekspressive, feminine antrekk føles både frigjørende og komplisert. "Det er makt i å være fullstendig meg selv på samme sted hvor jeg pleide å holde meg tilbake," sier hun. "Folk legger fortsatt merke til når jeg går inn i et rom, men jeg gjør meg ikke liten lenger. Det de ser nå er hva som skjer når jeg gir meg selv tillatelse."

Rachel Bell, som vokste opp i Birmingham, Alabama, sier at hennes forhold til mote hadde sine begrensninger – spesielt utenfor huset. "Hvis noe fikk meg til å se 'for voksen' ut, var det ikke et alternativ," sier hun. I en by hvor stilen har en tendens til å være tradisjonell – polerte matchingantrekk, naturlig sminke – har Bells lagpåkledte antrekk og dristige tilbehør alltid fått henne til å skille seg ut. "Jeg mestret kunsten å bytte antrekk ganske tidlig," spøker hun. Over tid ble hennes personlige stil en blanding av påvirkninger: morens klesskap, TV-serier, hennes humør. Nå beskriver hun estetikken sin som "en velkledd identitetskrise som på en eller annen måte fungerer." Vennene hennes oppfordrer henne til å være enda dristigere, mens moren hennes forsiktig antyder at hun burde tone det ned. "Men ingen har noen gang fortalt meg at jeg ikke kan kle meg – i hvert fall ikke rett opp i ansiktet," legger hun til. "Og hvis de gjorde det? Ville jeg sannsynligvis bedt om en lysbildepresentasjon og punkter."

Både Taylor og Bell har råd til de som fortsatt finner sin stil på steder som ikke oppmuntrer til selvekspresjon: "Du er ikke for mye," sier Taylor. "Du er bare forut for din tid. Mote er bevis på at du stoler på deg selv." Bell legger til: "Hvor du er trenger ikke å begrense fantasien din. Hvis det rører opp fjær, la det gjøre det. Vær en disruptør."

For hver av oss er stil minne, mening, gjenreisning og motstand. Å kle seg opp når jeg drar hjem handler ikke lenger om å få en reaksjon; det handler om å ære personen jeg en gang var, som følte at han måtte gjemme seg. Det er en handling av selvmedfølelse, en anerkjennelse til gutten som så dempede moteshow og drømte om dagen han kunne bære det han elsket uten å holde tilbake. Og ja, folk legger merke til det. Noen smiler nysgjerrig, noen stirrer litt for lenge. Som den gangen jeg hadde på meg en jumpsuit og fikk mange komplimenter – og like mange skeptiske blikk. Hvis du ser meg bevege meg gjennom hjembyen min i klær som ikke er på moten, vit dette: Det er ikke bare et antrekk. Det er et manifest, et kjærlighetsbrev, og et hjemkomst.

Ofte stilte spørsmål
Ofte stilte spørsmål om å kle seg opp når man drar hjem

1 Hvorfor kle jeg meg fortsatt opp når jeg drar hjem selv om ingen forstår det?
Du gjør det kanskje for deg selv – for å føle deg selvsikker, uttrykke din identitet eller opprettholde en følelse av rutine og selvrespekt, uavhengig av andres meninger.

2 Er det normalt å kle seg opp selv om ingen andre setter pris på det?
Ja, det er helt normalt. Mange kler seg for sin egen tilfredshet og trivsel, ikke bare for å imponere andre.

3 Hva er fordelene med å kle seg opp for seg selv?
Det kan løfte humøret, øke selvtilliten, hjelpe deg med å føle deg mer samlet og forsterke din personlige stil og verdier.

4 Hvordan håndterer jeg kritikk eller forvirring fra familie eller venner om valgene mine?
Forklar høflig at det gjør deg glad og er en del av hvem du er. Du trenger ikke å rettferdiggjøre preferansene dine for andre.

5 Er det noen ulemper ved å kle seg opp i uformelle eller dømmende omgivelser?
Noen ganger kan det føre til uønsket oppmerksomhet eller kommentarer, men å fokusere på dine egne grunner kan hjelpe deg med å forbli upåvirket.

6 Kan det å kle seg opp forbedre mental helse eller selvtillit?
Ja, å bruke klær som får deg til å føle deg bra kan påvirke ditt sinn positivt og styrke selvværdet.

7 Hva hvis jeg begynner å føle meg selvbevisst på overkledning?
Minn deg selv på hvorfor du gjør det – for din egen glede. Over tid vil du kanskje bry deg mindre om andres meninger.

8 Hvordan kan jeg innlemme å kle seg opp i rutinen min uten at det føles som en plage?
Velg antrekk som er komfortable likevel uttrykksfulle, og bland og matche deler du elsker for å holde det morsomt og uanstrengt.

9 Finnes det spesielle stiler eller gjenstander som fungerer bra for å kle seg opp hjemme?
Velg allsidige plagg som en fin genser, velpassende jeans eller tilbehør som løfter looken din uten å være for formelle.

10 Hva hvis familien min eller vennene mine lager vitser eller negative kommentarer?
Svar med humor eller selvsikkerhet, eller bare la dem vite at det er ditt personlige valg og bytt emne om nødvendig.

11 Hvordan balanserer jeg å kle meg opp med praktiskhet, spesielt i et avslappet hjemmemiljø?
Fokuser på klær som er både stilige og komfortable – som athleisure-antrekk, uformelle kjoler eller lagpåkledte antrekk.